Prøvekjørt: Mercedes A 45 AMG

Dette er det beste jeg vet

Kall meg snever, men jeg tror at noe av det beste et menneske kan oppleve, er å få kjøre en rask bil på en racerbane. Så hvorfor er jeg så grenseløst frustrert?

MUSEFELLA: Mercedes A 45 AMG ser du kilden til frustrasjon, et parti kalt Mausefalle. Først stuper man ned en bratt bakke, så går det rett inn i sving, og deretter rett opp. Som skapt for at amatører skal dumme seg ut. FOTO: Daimler AG

Øyvind Jakobsen

Først publisert 29/10 2013 Sist oppdatert 03/05 2017

Dette er hardware: En splitter ny kompaktracer med 360 hk, og en splitter ny racerbane en tysk greve har brukt haugevis av millioner på å få bygd på en landsens ås midt i det vestlige Tyskland.

Dette er software: En mann som i kraft av å være mann synes han er bedre enn andre til å kjøre bil.

En spennende kombinasjon. Så spennende at jeg svetter. Det kribler i magen på samme måte som før barneskirenn den gangen skiløpere fortsatt gikk i nikkers. Jeg er tørr i munnen. Under topplokkets syltynne lag med grå hår koker det. Noe skal presteres. Jeg kniser litt av hvor oppspilt jeg er der jeg passer på å holde plassen min i køen for å komme tidlig ut på banen.

Nær depressiv reaksjon

Slik virker bilkjøring på bane på meg. Jeg har gjort det altfor lite, synes jeg. Men nok til å vite at det er noe av det aller morsomste som finnes. Det kan få meg til å juble uhemmet når jeg mestrer en svingkombinasjon. Til å svette som en travhest (sist gang jeg var på bane, hadde jeg gigantsvetteringer på ethvert unevnelig sted da jeg gikk ut av bilen). Til å banne som en nordlending. Til å bli så frustrert at det grenser til depressiv reaksjon.

I dag er det tre bokstaver som teller. AMG, Mercedes' underbruk for det som på godt norsk kalles performance-biler, består av en gjeng uvanlig sjølbevisste tyskere. Disse gutta bygde praktbiler med Meccano som toåringer og var best i alle realfag i hele skolegangen.

At de skulle jobbe med bil, har de visst siden de fikk hjerne. De vet at de kan det de driver med, og de greier ikke skjule at de mener de har greid noe ekstra nå. De gliser hver gang de sammenligner bilen med det konkurrentene har.

UFF DA: Hjelm på hodet, bil med 360 hk og en herlig racerbane gir tørr munn og kribling i magen. Ute på banen blir det både jubel og «uff da». FOTO: Øyvind Jakobsen

Jeg tar feil

Bilen heter A 45 AMG. I denne bransjen er doping lov. Verdens sterkeste serieproduserte toliter, sier AMG. 360 hk har de hentet ut, eller som de gjentar til stadighet: 181 hk per liter (sylindervolumet er nemlig litt under to liter), et tall som overgår mange superbiler. Dreiemomentet er på 450 Nm. Maskinen stammer fra Mercedes' vanlige motorproduksjon, men det er kun avstanden mellom sylinderne og tenningssystemet som er beholdt. Alt annet er endret, blant annet for å tåle ekstrem varmeproduksjon.

- Og så har vi tatt fram den store turboen, sier motorekspert Marcus Karres. Så gliser han igjen.

Dunker i taket

I tillegg har A 45 AMG fått firehjulsdrift, et system etter Haldex-prinsippet (bakhjulene får kraft når det trengs) som Mercedes sier er lettere enn konkurrentenes. Veivaksel og girkasse er forsterket. Styring, forhjulsoppheng og fjæring og dempere er annerledes enn i en vanlig A-klasse. Det skal jo tåle 270 km/t (toppfart uten sperre) og amatører som kjører for sjelden på bane.

Bilen har modus for ulike typer kjøring. Det er stilt inn på "sint" nå, ser jeg da jeg har kommet meg på plass i sportssetet, med en hjelm så stor at jeg dunker i taket hver gang jeg rører meg. To biler foran meg står en Mercedes SLS AMG med en DTM-løpsvinner bak rattet. Han skal vise oss godsporet, og sikkert passe på at vi ikke kjører fortere enn vi behersker, tenker jeg.

Duell: Nordisk eleganse eller amerikansk "bad boy"-sjarm?

Jeg tar feil. Han skal snart be oss kjøre fortere.

I paradis

VERDENS STERKESTE: Mercedes A 45 AMG har verdens sterkeste serieproduserte tolitersmotor, firehjulsdrift og svært sportslig oppsett. På Bilster Berg er den en fryd å kjøre. Her i Edition 1-utgave med racingpynt. FOTO: Daimler AG

Arkitekten bak banen heter Hermann Tilke og har solid ry som Formel 1-banekonstruktør. Han var lunken da greven (han heter intet mindre enn Marcus Graf von Oeynhausen-Sierstorpff) tok kontakt for å få bygd racerbane på Bilster Berg, et område som hadde vært ammunisjonslager for Nato fram til 1993.

EKSPERT: Atle Gulbrandsen. FOTO: Egil Nordlien, HM Foto

Ekspertens beste tips

Atle Gulbrandsen (33) har drevet med bilsport i 21 år og har kjørt nesten 150 billøp på mer enn 40 baner verden over. I 2007 ble han norgesmester i racing, og han har kjørt semiprofesjonelt i det tyske langdistanse-mesterskapet VLN for Møller Bil Motorsport de siste årene. Gulbrandsen har flere seire på Nürburgring. Han har kommentert bilsport på tv i mange år, nå for Viasat Motor.

- Jeg ser et tilnærmet idealspor med en gang. Jeg har jo drevet med dette siden jeg var tolv, sier han. Her er hans beste banetips for amatører:

* Lag svingen så slakk som mulig. I en høyresving legger du deg først helt ut til venstre, tangerer svingen inne til høyre midt i svingen, og slipper deg ut til venstre igjen.

* Ikke bryt med bilen. Kjør mykt og jevnt.

* Bli ferdig med å bremse og gire før du svinger. Det er bedre å bremse litt for tidlig og få med god hastighet ut av svingen, enn å bremse for sent og tape alt på vei ut.

* Ikke sladd. Det ser tøft ut, men på asfalt taper man tid.

* Rumpa er den viktigste kroppsdelen. Der kjenner man bilens bevegelser.

* Sitt lavt og nær rattet.

Da utbyggingen var over, hadde Tilke endret mening.

- De kuleste 4,2 kilometer i verden, sier han nå. Beskjedenhet er ikke lenger en tysk dyd.

Tilke får støtte.

- Wie eine kleine Nordschleife, mener rallylegenden Walter Röhrl, og sammenligner med den legendariske delen av Nürburgring.

Om dette er mer enn ord, så er jeg i paradis. Jeg har kjørt Nordschleife. Etterpå brukte jeg uker på å vende mentalt tilbake til livet som kontorist og leverandør av nødvendigheter til en skokk avkom.

- Vennligst kjør fortere

Vi starter med en såkalt rolig runde. Vi skal ikke kjøre forbi, men holde tildelt plass. Dessverre er mannen foran meg et enda klarere tilfelle enn jeg av arten "mann som tror han kan kjøre bil, men egentlig bare er midt på treet".

Som på Nordschleife har svingene navn. Allerede ved Sauwechsel (navnet kan bety både "villsvintråkk" og "dårlig girskift") har han mistet kontakt.

- Vennligst kjør fortere, sier DTM-sjåføren i walkietalkien, på en måte som høres mer ut som en tysk ordre enn en pen oppfordring. Da vi kommer til Mausefalle, der banen styrter med inntil 26 prosent helling rett ned i brå sving og deretter opp i bratt motbakke, er SLS-en over alle hauger. Jeg får ikke sett idealsporet der jeg trenger det som mest. Musefella er som skapt til å bli felt i.

Innkjøringsrunden er over. Nå skal det kjøres, spraker det over sambandet. Det går litt bedre med mannen foran meg. Jeg får rom til å ta i, og får kjent hvor vidunderlig masse motorkraft er i en velbygd kompaktbil med firehjulsdrift. Jeg kjenner hvordan automatgiret, som i sportsmodus virket unødvendig aggressivt på landeveien, nå passer perfekt. I en rask høyre-venstre får jeg bilen til å danse.

Julegaver i siste liten: Disse får du tak i helt frem til julemiddagen

I Mutkurve, en lang venstresving, har jeg mot til å holde full gass. Bilen har nydelig drift ut mot curbsen ved utgangen av svingene. Det er nå jeg jubler.

Pokker, rett i musefella

Sekunder etter håper jeg at ingen har sett meg. Musefella klappa nesten igjen. Farta forsvant i en miserabelt utført sving. Mannen som har irritert meg fordi han kjørte sakte, har dratt langt ifra. Nå er det jeg som er mannen med hatt.

En ekspert kunne snakket i et kvarter om alt jeg gjorde galt. Om feil plassering ved inngangen, om bremsing som ødela bilens balanse og om følgefeilene deretter. Det jeg trodde var et oppnåelig mål om noenlunde perfeksjonert middelmådighet, er blitt til en anstrengt kamp for å unngå lavmål i musefella. En kamp jeg taper hver runde.

Banekjøringa er altfor fort over. Nesten ukontrollerbar fryd over å ha kjørt gode svinger med det som per i dag er den råeste kompaktraceren, krasjer med ruinert selvfølelse over elendigheten i Mausefalle. Det er selve manndommen, den delen som sier at jeg per definisjon er bedre enn andre til å kjøre bil, som er truet. Frustrasjon er et for svakt ord.

Jeg går rett til køen for å få kjøre mer.