Blåtur i Shelby-Mustang

En nordmann ankommer Sky Harbor International Airport i Phoenix. På vei for å hente bilen hvis original jeg har drømt om i alle år: Shelbys 1966-spesialutgave av Ford Mustang. En verdig representant i Vi Menn Bil.

Shelbys Mustang-historie kan du lese om her

Jeg passerer skiltet som sier at "de som skal leie våre prestisjebiler, kan ta rulletrappen ned". Ingen problem, kø har aldri vært en favoritt. Rulletrappa kryper seg sakte ned til p-huset under. Der står den. Jeg får Elvis-knekk i knærne idet jeg når disken.

Viser fram førerkort og pass. Hva hvis noe ikke stemmer og jeg må ta til takke med en liten sedan? Men dama sier "how are you, sir?", smiler pent og gir meg nøklene til produksjonsnummer 29 av totalt 500. Liksom for å hinte om at det bor noe ekstra under, har GT-H-en fått racingklips til å lukke og åpne panseret. Mustang-hesten skinner på et blankt emblem i den børstede grillen.

Se hvordan bilen tar seg ut på veien

Drag på Subaru-dame

Carroll Shelby (86) er mannen som dro det hele i gang. I samarbeid med Ford og Hertz ble GT 350 unnfanget for snart 44 år siden. Bilen ble en supersuksess, er i dag et samlerikon og enkelte omsettes for millioner av dollar. Den nye har gullstripe tvers over det sorte karosseriet.

Alle som får muligheten til å leie en av disse unike bilene, vil få en opplevelse for livet, sa mannen bak det hele, sa Mr. Shelby da bilen sto klar. Jeg er klar for opplevelsen. Sidemannen skal på familietur, og virker utilfreds med den japanske MPV-en sin. Betrakter Mustangen med en blanding av misunnelse og beundring.

Se videointervju med Shelby om hvordan han fikk sekretærbilen Mustang til å bli et skikkelig jern

Ute av parkeringshuset forstår jeg fort at mange drømmer om Shelbys leie-Mustang. De digger den. Folk kikker, vinker og regelrett glaner. Ei dame i en Subaru Outback smiler pent til meg på motorveien.

For å få de 325 hestene, fra V8-motoren på 4,6 liter, ned i bakken, er understellet strammet opp med Fords Racing Handling Pack. Det inkluderer finjusterte dempere, senkefjærer og forsterket oppheng. Bakakselen har fått 3.55:1-utveksling for å gi bilen det lille ekstra av akselerasjon. 5,1 sekunder til 100 er kurant nok.

USAs svar på Svinesund

Etter halvannen times monoton rettstrekning på Interstate 10 West mot Los Angeles dukker Quartzsite opp som en luftspeiling.

Jeg har aldri i livet sett så mange RVs - eller recreation vehicles som amerikanerne kaller dem. Tyskerne vi ser i Norge, er i en annen divisjon.

- Cool car, sier den første fyren jeg møter utenfor Chevron. Så dukker tilfeldigvis den lokale Burger King-bossen, John Lintz, opp. Han viser seg å være en skikkelig bilentusiast, og lurer på om jeg har kjøpt bilen.

- Har du leid? Vi sto akkurat og pratet om den. Jeg husker den første Shelby-Mustangen veldig godt, men hadde uheldigvis ikke en selv, sier San Diego-senior Robert Lane. Vi prater i vei om bil og sted.

- Det er litt av et show her, ikke sant? Mange her kommer fra nord om vinteren, siden det er så varmt her. Vi kaller dem "snowbirds", og du er jo fra Norge, så da er du også en. Haha. Vi er ikke her for været, siden vi er fra San Diego, men det er mange gode handler å gjøre her. Du kan få en ranch for en dollar! Hva trenger du? Hehe. Akkurat nå er det store å kjøpe billige joggesko, stein, smykker. Og selvsagt våpen. Det har det alltid vært, you know. Og selvsagt masse skrot, gliser Robert.

- Vet du hva disse går for, Frank? 30 000 eller noe sånt? Jeg forteller dem hva bilen trolig ville ha kostet i Norge. De himler med øynene: "Are you serious?" Frank snakker om hva som skjedde sist Hertz hadde Shelby-Mustang til leie - i 1966. Bilene som ble leid ut, ble flere ganger lettet for de spreke motorene, fratatt hjertene sine, sier Gene Nicholls.

- You work for a mens magazine?? Naked ladies? Spør Gene og skrattler, - send meg et eksemplar av bladet!

Så forteller han om at han kjenner til Mr. Carroll Shelby himself.

Les også:

Har du husket å søke om rett til å reise til USA?

Hvor elendige er egentlig amerikanere til å kjøre på vinterføre?

Fancy auksjonsselskap

- Jeg har noen venner som driver med originale Shelby Cobra fra 60-tallet. En av gutta er sjef i Cobra-klubben, og han vet om alle Cobraene i verden. Så er ikke jeg helt ukjent med fyren heller.

En av Cobraene ble solgt hos auksjonsselskapet Barrett-Jackson i Scottsdale, som jeg forlot denne morgenen, helgen før.

John Lintz tar meg med opp på taket av burgersjappa si, og sammen speider vi utover. Handelsområdet er enormt og veldig lite myndighetsstyrt.

- Du kommer deg ikke gjennom alt på en uke!

Som da jeg kom, er trafikken voldsom, så jeg må få hjelp til å komme meg utpå. Mannen som vinker, fra en 4X4-Suzuki, er interessert: "Does it kick ass?" Jeg svarer ja, og han gliser bredere enn solbrillene.

En måling ved første fylling litt senere viser et forbruk på 30 mil på 45 liter. Altså kjappe 1,5 liter på mila på langkjøring. Amerikanske bensinpriser er imidlertid ikke så slemme mot slikt. Heller ikke i dag.

Etter 300 miles, er det på tide å ta kvelden. En trafikkulykke gjør at trafikken går tregt. Dermed er veien kort til Days Inn i Banning sør for Palm Springs. Verken motor- eller reisejournalister har så mye å berette om herfra, utover det Wikipedia-siden forteller.

L.A. en regnværsdag

Til tross for at det er lørdagsmorgen, er trafikken tett innover mot L.A. Smilet kommer fram når jeg ser karen foran. Stolt kjører han sin sølvgrå Toyota Camry iført cowboyhatt med bred brem. Japansk kontrast i cowboy country.

Været ser bra ut, men endrer seg. Himmelen åpner seg i det jeg svinger inn på Santa Monica Boulevard. Jeg passerer Beverly Hills og fortsetter mot Stillehavet. Ikke så mye oppmerksomhet om bilen her, men utseendet er nok til å erte opp føreren av en Porsche Carrera 4 S i et lyskryss. Han kikker, så bestemmer han seg: Vrooom. Jeg lar ham få siste ordet. På nummerskiltet hans står det "0 Iq".

Sola gidder ikke engang å erte litt. Jeg søker ly på Coffee Bean med en dobbel macchiato og Los Angeles Times. Folk er ikke like kontaktsøkende her i City of Santa Monica. Jeg bestemmer meg for å fortsette ned til stranda.

Kjører ned "bakken" og spinner ut på Ocean Drive, det er temmelig glatt med svær V8 uten elektroniske hjelpemidler. Ikke mye som minner om denne Baywatch-videoen, ingen som bader og bare litt liv på Santa Monica Pier. Ikke rart at de fleste søker tilflukt i restauranten til Bubba Gump. Jeg bestemmer meg for å ta en tur til en annen hotspot - Venice Beach.

Min uflaks med været gjør at det er nesten dødt her også, med unntak av noen surfere. Og lifeguard James Orr, dagens svar på David Hasselhoff-figuren Mitch Buchannon fra Baywatch, som kommer i den gule Toyota-pickupen sin. Men altså ingen Pamela. Han spretter ut og gliser:

- Jeg har alltid elsket "the Mustang". Det er den klassiske amerikanske muskelbilen. Da de gikk tilbake til den gamle karosseristilen var det bare fenomenalt, sier han, og legger til at han liker "old school"-biler. Selv har han en 1963-modell Corvette med delt bakrute.

Jeg sier at jeg skal til Las Vegas. Dama hans, Jennifer, dukker opp. Hun er ikke mindre imponert over den svarte med gullstripa over.

- Kjøp en radarvarsler og "just go for it", anbefaler hun med et smil.

På vei mot Santa Barbara høljer regnet ned. Det mest fornuftige er å ta kvelden. Dagen rundes av med å spise en sensasjonelt bra curry til en rimelig penge på en thairestaurant i Malibu.

Les om hvilke biler som solgte best i USA i fjor

Snø under hjulene

Neste dag starter med et besøk på McDonalds. Rett og slett fordi jeg er sulten, og fordi de ligger nærmest motellet. Jeg ber om salat, men alt de har er fettdryppende greier. "Du kan ikke få Caesar-salat med kylling før 10.30", forkynner damen bak disken. "Neivel", sier jeg, "da kan dere ha det så godt".

Pannekake med lønnesirup frister ikke. Derimot noen flere mil på veien. Jeg sjekker kartet, og begir meg videre på Pacific Highway til Ventura. Deler av strekningen byr på flott utsikt mot Stillehavet. Opprinnelig var planen å kjøre helt nord til San Francisco, men det blir snart tydelig at det blir for ambisiøst.

Etter en kartsjekk virker det fornuftig å ta Highway 210 østover, for å komme tilbake de nordlige delene av Los Angeles.

Når Highway 2 dukker opp på et skilt, virker det som et naturlig valg å svinge av. Endelig er vi på veier som er Shelby-Mustangen verdig. Det er svingete, underlaget er tørt og fin, og snart er jeg på vei til Angeles National Forest.

Ifølge kartet skal veien gå til stedet Big Pine (betyr stor furu, red. anm.) som ligger på den andre siden av fjellet. På 1 500 meter støter jeg på snø, men regner med at det ikke er noe problem, selv om det står skilt med hint om piggdekk og kjetting langs veien. Dette er tydeligvis området hvor kaliforniere drar for å få en smak av det hvite.

GT-H 350 er en fest, selv om det ikke akkurat er Porsche. I svingene er den løsere, men likevel fast nok på samme tid. Musklene strammer seg umiddelbart under panseret med gasspådrag. Med litt brutalitet lar den seg overstyre, omtrent som en underdanig sengepartner lystrer ordre.

Jeg lister meg over feltene med is og snø på 1 800 meter, og regner faren som over når veien igjen blir bar. Troen på å komme til stedet med de store furuene, øker. Så er det plutselig "dead end" og veisperring. Etter mine beregninger er det bare et par mil igjen, nå blir det vendereis med tanknåla faretruende nær null. Seks mil ned igjen til Los Cañada. Det blir en tur med uvanlig lite gasspådrag, før jeg sikter nesa i retning Las Vegas.

Senere er det mer Route 66, en stopp i rutas "oldtown" Victorville for å hive innpå litt sikringskost og videre på Interstate 15 i retning spillbyen. Etter en lang dagsetappe, begynner det å bli merkbart at skinnsetene i bilen er harde.

Absolutt bunnotering

Dag er blitt kveld da jeg ankommer Barstow, etter en innlagt stopp på det enorme outletsenteret Tanger Outlet Center.

Selve byen er ikke så interessant, med en lang og ubetydelig hovedgate. I det fjerne høres lyden fra hornet på et av de eviglange godstogene. Ikke så rart, siden dette er et regionalt trafikknutepunkt. Spredte neonlys forteller sine slitne budskap.

Jeg tar inn på et motell med det velklingende navnet Budget Inn. 42 dollar for en natt er greit, selv om rommet ikke gir følelse av hjemmekos. På den lokale puben møter jeg et par hyggelige hillbillies og slår i hjel noen timer med dem.

Kartboka forteller at jeg har et godt stykke foran meg dagen etter, som starter med et besøk hos Jack In The Box. Dama rynker på øyenbrynene når jeg ber om en salat. Akkurat som kollegaen i Malibu har hun pannekake og lønnesirup i frokosttankene.

De snorrette Highway-strekningene bare varer og varer. Når fartsgrensen til overmål er 55 miles, tar det tid å kjøre 150 av dem. Vissheten om at det kan ligge en sheriff i grøfta langt ute i ødemarka, gjør at gasspedalen trakteres med andakt. Jeg stopper i Baker, for å forsøke å få til en bilvask. Her ute er ikke vannslanger hverdagskost, "nothing like that around here", sier bensinmannen.

Kanskje like greit. For i Death Valley er det tørt, særlig når det skal kjøres på grusvei som egentlig er ment for "trucks" og støvet trenger seg inn absolutt overalt. Det er 127 stort sett rette miles fra Baker til Death Valley-krysset. Derfra igjen er det 30 miles til du kommer ned i selve dalen og USAs laveste punkt, 280 fot under havflaten. Shoshone-indianernes habitat ligger her.

Langs veien streifer det et par pjuskete præriehunder, på godt amerikansk kalt coyotes. Men innen jeg rekker å få dem til å posere, stikker de av. Noen hundre meter videre, ligger parkeringen ved utsiktspunktet Zabriskie Point. En av turistene med kamera på magen drister seg frampå.

- Er det din bil? En sånn skulle jeg gjerne ha hatt.

Mustangen er ingen truck, men jeg velger likevel West Side Road tilbake til utgangspunktet. 40 miles på ekstremt dårlig grusvei blir litt nervepirrende.

Halvveis står det en bauta: "State registered landmark no. 444", som forteller om harde tak: En gruppe emigranter fra Midtvesten holdt en gang på å stryke med her, på vei til California for å lete etter gull. Heltene William Lewis Manly og John Rogers dro videre til fots til San Fernando for å hente mat og forsyninger.

En god stund senere sjekker jeg på nettet for å finne ut hvor lur turen egentlig var. Da finner jeg denne historien (scroll ned til West Side Road). Gleden over at turen gikk bra blir bare større, og jeg takker Goodyear-dekkene på Mustangen for god hjelp.

Viva Las Vegas!

En stopp på en lokal bensinstasjon gjør underverker for stedsansen etter ankomst Las Vegas. Jeg finner meg et bykart. Kjøring på stripa er et kapittel for seg.

Maken til visuell støy finnes neppe noe annet sted på denne jord. Neonlys, glitter, stas, merkelige bygg, horer, gambling, underholdning, en miniatyr av Eiffeltårnet, en tilsvarende av Venezia, et over 300 meter høyt tårn kalt Stratosphere, med verdens sykeste tivoli på toppen.

I denne byen er det nesten ingenting du egentlig trenger, men du forlater den nesten uansett med mindre penger enn da du kom.

Jeg er selvsagt dum nok til å prøve ut Stratosphere-attraksjonene, til tross for at de ikke alltid har fungert like bra. Både Big Shot, som befinner seg på 329 meter, og som skyter deg enda lengre opp i lufta, og Insanity the Ride. I den siste henger du 274 meter oppe i lufta - i en stang ut fra selve bygget. Så snurres du rundt i 60 km/t¿ En spesiell opplevelse - for å si det mildt.

- Pulling a lot of chicks with that car?? Spørsmålet kommer fra en trivelig afroamerikaner på vei ut fra Burger King, på North Las Vegas Boulevard. Tvers over gata ligger et sted hvor pornofilmer selges vegg i vegg med et drive-in-kapell.

Romantikken lenge leve når gamblerfolket skal til alters. Det vil si: Alteret er i mange tilfeller bilen. Det er bare å kjøre fram og bestille det du vil ha på menyen: "Lang- eller kortversjonen, mister?"

Marcos skrubber og Aurelio gnikker over bilen på en nærliggende bilvask. Jeg har gitt beskjed om at bilen må være squeaky clean før ettermiddagens besøk hos Shelby Automobiles Inc. utenfor Las Vegas.

Bilen ser ikke bra ut etter turen på den forferdelige veien i Death Valley dagen før.

Gutta forstår alvoret, og tar seg tid til å rubbe noen småriper i lakken. Iveren øker når jeg forklarer dem at jeg er norsk, og skriver om bilen, så vi ender på den avtalte prisen: 10 dollar. Da Mustangen kommer ut av vaskehallen, har fire mann gjort sitt med bilen. Slikt kan man se langt etter i Norge.

På kvelden blir 90 dollar til 180 dollar ved pokerbordet på Bellagio, innsatsen er ikke høyere siden jeg tross alt ikke er noen stor gambler. Den uventede suksessen gjør det litt lettere å sette kurs for McCarran-flyplassen og levering av bilen.

Alt har en ende. Nå kommer den etter 1316 miles på amerikanske highways.

Året etter kom den som kabriolet. Ikke feil det heller.

Les også:

Her kan du lese om en tilsvarende USA-tur - der sportsbilen er byttet ut med en svær bobil.