Forseggjort, men treg

Hilux har legendestatus blant pickupene, og i fjor høst kom den i helt ny utgave. La oss ta det kjedelige først. Toyotaen er tyngst og har svakest motor. I svingene på landevei krenger den mer enn de to andre, som for å si at det ikke er dette den først og fremst er bygd for. Den er klart tregest i akselerasjonsmålingene våre, også med bilens power-tast aktivert.

Faktisk er den en av de tregeste bilene vi har målt på flere år. Hadde den vært en vanlig bil, ville vi kalt den undermotorisert. 150 hk og 400 Nm virker for tynt ved siden av de to andre. Der Forden tøffer opp i sjettegiret, og Navara løper lett i femtegiret, er Hiluxens automatkasse nede i fjerde uten at det hjelper stort på kraftopplevelsen.

Det blir egentlig bare mer motorstøy, og den er av den relativt grove firerdieseltypen. Motorlyden er av og på. Den er påfallende stillegående ved lav belastning, men høyrøstet når turtallet øker.

I testrunden vår ser vi at forbruket er ekstra høyt på krevende etapper, men lavt der terrenget er snilt. Det er et typisk forbruksmønster for biler med svak motor.

Hilux kan trekke 3200 kg, mens de andre kan slepe på ytterligere 300 kg. Vi har ikke prøvd det, men vi kan tenke oss at motoren får jobbe hardt om den skal dra 3,2 tonn opp en motbakke.

For dem som bryr seg om motor, er det litt synd. Det meste av det andre ved bilen er nemlig velpleid. Når vi prøver bilene i terrenget med 4x4 i lavgir, synes vi at Hilux virker mest smidig.

Den virker mindre påvirket av 4x4-systemets stramme natur enn spesielt Ranger, og fjæringen tar eggen av flere ujevnheter enn i Navara. Dessuten er det stillere i kupeen, det er rett og slett veldig få og lave knirk og vibrasjonslyder her. Derfor gir Hilux oss en sterkere følelse av godt industrielt håndverk, om det er noe som kan kalles det, enn de to andre.

Det gjelder selv om «oppskriften» virker å være identisk med konkurrentenes: Setene har fått skinntrekk og elektrisk innstilling, og bilen har masse annet fint utstyr, men plasten er hard.

Artikkelen fortsetter under bildet.

God sittestilling

Fra førersetet finner vi at Hilux er den eneste av testbilene med lengdejusterbart ratt. Det gir litt større muligheter til at de aller fleste kan finne en god sittestilling. Den har dessuten den blankeste og fineste skjermen på dashbordet – men også den der merker etter skitne fingre vises best. Betjeningsspråket er norsk, og det er alltid fint. Det er to 12-voltsuttak og en stikkontakt i kupeen.

Skal du ha en bil som kan brukes til røffe, praktiske oppgaver?

Da kommer du ikke utenom en av våre tre pickuper.

Som nevnt er testbilen personbilregistrert, men vi behandler den som om den var en varebil i alle henseender. Når vi trekker fra plassen baksetene tar opp, er rommet bak forsetene en tanke trangere enn i Forden.

Til gjengjeld er altså lasteplanet lengst. Skal du ha lange gjenstander på planet, kan de 10 centimeterne ekstra målt mot Ford være akkurat det du trenger. På testbilens lasteplan er det kun fire faste festepunkter, og ingen strømuttak, men det finnes mange tilvalgsmuligheter.