Aldri en kjedelig stund

Alfa Romeo satser i Norge med ny importør. Vi kjører volummodellen 159 Sportwagon gjennom vår tøffeste test.

Det er nesten som bilen merker det: Dette er hjemmebane. Autostrada dei Trafori skifter karakter i grenseområdet mellom Piemonte og Liguria. De flate slettene møter fjellkjeden som skiller innlandet fra Middelhavet. I løpet av noen korte mil stuper den mange hundre høydemeter fra de grønnkledde 1000-meters toppene og ned til det asurblå Middelhavet ved Genova.

Om ikke Alfa Romeo 159 Sportwagon har overbevist med sin sportslighet på autobahn og i alpepass fram til nå, gjør den det til gagns når motorveibåndet som har kjedet oss med sin linjalrette strek mot horisonten, i stedet legger opp et intrikat spaghettimønster gjennom tunneler og serpentinsvinger.

Bilen senker seg tilsynelatende enda et par hakk på det stramme TI-understellet, de røde bremsekaliprene legger seg enda tettere på skivene og de brede Pirelli Zerodekkene krummer skuldrene og gjør seg klar til innsats.

Vi tipper over kanten og suser nedover mot kysten. Selv trailersjåførene kjører sporvalg på denne motorveien, og bak smale, dypt konsentrerte øyne streifer tankene langt bakover i tid. Scuderia Ferrari med sine Alfa Romeo-racere, førerikonene Achille Varzi, Giuseppe Campari og Tazio Nuvolari i hvite racingdresser og ...

Det var da pokker så trangt det ble mellom tunnelveggen og den traileren. Full gass, en flikk på rattet strammer opp sporvalget, vi stormer ut i sollyset og får det første glimtet av Middelhavet langt der nede.

Les også: Alle våre langtester

Del Tweet

170 hk og ny importør

Det er knapt noen bedre følgesvenn på høsttomme mellomeuropeisk lande- og motorveier enn en sportslig utrustet Alfa Romeo 159 Sportwagon med den nye toliters dieselmotoren på 170 hk og 360 Nm. Det er en stund siden vi sist testet en Alfa Romeo 159, og siden merket har fått ny og ressurssterk importør i RSA, er det igjen en følelse av nå eller aldri for Alfa Romeo i Norge.

En følelse som egentlig har vært der helt siden 156-modellen ble lansert på slutten av 90-tallet. Alfa Romeo er tydeligvis et av de bilmerkene som nekter å gi opp. Vi har til gode å møte noen som har et negativt ord å si om utseendet til Alfa Romeo 159. Klassisk eleganse kombinert med moderne sportslighet har resultert i minimalt behov for visuelle oppgraderinger siden bilen ble lansert i 2005 som sedan og i 2006 som stasjonsvogn.

Derimot har det skjedd mer på teknikkfronten i de siste par årene. Alfas Q2-diffbrems på forhjulene og ikke minst den nye 1956 cm³ dieselmotoren som tar bort det meste av kritikken vi har hatt til de mer slappe og umoderne 1910 cm³- motorene. Med ytelse på 136 eller 170 hk er dette motorer som passer bra til ulike lommebøker og ytelseskrav. De samme motorene finner du også i nye SAAB 9-5 og Opel Insignia, om enn med litt annen effekt.

I dragsuget fra Cayenne

Vi kjører bilen med 170 hk-versjonen. Den er kombinert med en sekstrinns manuell girkasse med relativt lang utveksling, men svært presise og godt definerte girskift. Når vi langer ut i 3. og 4. gir på mellomeuropeiske veier, har bilen et solid og sportslig skyv som holder godt opp mot 200 km/t.

Derfra og oppover tar du gjerne imot litt hjelp fra dragsuget til en nylig forbikjørt og småirritert Porsche Cayenne Turbo. Da hilser du i alle fall raskere på toppfarten på 217 km/t.

Her hjemme blir inntrykket litt annerledes, siden lang girutveksling ikke nødvendigvis er det som bringer mest trykk i hvert enkelt gir. Likevel henger bilen godt med sine viktigste konkurrenter. Det er vel kun BMW 320d som har et lite overtak på akselerasjonssiden. Enda viktigere er det at den nye motoren har en mer harmonisk og lineær kraftutvikling enn tidligere.

Motoren har ikke den eksplosjonsartede kraftutvikling rundt et bestemt turtallsområde, men drar jevnt og kraftfullt fra 1500 til 4500 o/m med litt større glød på høye turtall enn det vi er vant med fra dieselmotorer. Dermed blir følelsen mer bensinmotoraktig, noe vi setter stor pris på.

Innvendig er alt slik det skal være i en sportslig Alfa Romeo. I Tiversjonen vi kjørte er det nydelige sportsseter i skinn. Ikke bare flotte å se på, men også helt fenomenale å sitte i - time etter time - dag etter dag.

Plassmessig hører bilen med til i samme klasse som Audi A4, BMW 3-serie, Mercedes C-klasse og Volvo V60. Det er akseptabel plass for fire normalvoksne, mens tre voksne personer bak får vel intim kroppskontakt med hverandre og det sterkt skrånende karosseriet fra skulder til takhøyde. Heller ikke bagasjerommet er blant de største i klassen, men 159 Sportwagon er i det minste langt mer praktisk enn forgjengeren 156.

Førermiljøet er tett og førerorientert, og primærinstrumenter og betjening med førsteklasses lesbarhet og logikk. Plastkvaliteten er ikke helt i Audi-klasse, men vår bil med drøyt 20 000 kilometer på telleren hadde ingen ulyder eller andre skavanker da vi vinket farvel.

Hvileskjær i Cannes

Hvorvidt det skyldes mindreverdig teknisk kvalitet eller en tilfeldighet, kan vi aldri være sikre på, men under europaturneen fikk vi plutselig et varsellys på dashbordet. Vi fant nærmeste Alfa-forhandler, Italian Motor Village i Cannes. Det er i seg selv en opplevelse, flottere forhandler av italienske merker har vi ikke vært borti før.

Tross det engelskklingende navnet er det snaut med ansatte som behersker det britiske språk, så det går på skolefransken min og lutter velvilje fra kundemottager og verkstedgutter. En defekt katalysatorføler får raskt skylden for varsellampen, ny del bestilles og etter to dager er Alfaen klar til dyst igjen. Hvis du skal ha trøbbel med en Alfa sørg i det minste for å få det i Cannes. Været og maten er bedre også.

Tilbake i et høstkaldt og høstvått Norge er det tid for å slippe Alfa Romeo 159 SW løs på kritiske kolleger. Er det bare jeg som er blitt fortryllet av 159s kjøremagi i hjemlige trakter, eller har bilen dette lille, udefinerbare "noe" som gjør at snusfornuften hives over bord og man passerer teknisk briljante tys-kere på vei mot et lidenskapelig latinsk favntak?

De kommer tilbake én etter én. Med det samme litt unnskyldende, nesten skamfulle smilet som følger når du gleder deg over noe du egentlig ikke burde. Etter en masse rasjonelle forklaringer over hvorfor man selvfølgelig ikke burde kjøpe en Alfa, kommer et par raske øyekast og en senket stemme:

- Men fytterakker'n for noen veiegenskaper. Og forklaringen er stort sett sammenfallende fra alle de garvede, men samtidig hjelpeløst forheksede motorjournalistene:

Nei, det er ikke bare det voldsomme grepet i Pirelli P Zero Nero dekkene i dimensjon 235/45-18. Det handler langt mer om den delikate følsomheten i styring og understell. 159-en er en grasiøs prima ballerina som danser fjærlett fra sving til sving. TI-modellen er stram som en fiolinstreng, men samtidig smidig og lynrask i bevegelsene. Og den har bremser som biter hardt, umiddelbart og med en utholdenhet vi sjelden finner i en vanlig bil.

Alfa Romeo 159 Sportwagon er ikke verdens beste bil. Men har du først klatret over alle objektive barrierer og det ikke er noen vei tilbake, kan vi i det minste garantere deg en ting: Du får aldri et kjedelig øyeblikk bak rattet igjen.