Ved 80 grader nord: Der alt land slutter

Med sin enorme betongkoloss av en brygge og flere store lagerbygninger gir ikke Ny-Ålesund et spesielt sjarmerende førsteinntrykk fra sjøsiden. Men når du har fått lagt til kaia og tuslet deg opp grusveien forbi havnekontoret, ligger en liten samling trivelige hus og venter på den andre siden av vollen. Det lille samfunnet minner mest om en liten westernby, med sine stille og livløse gater innrammet i øde, prærieliknende omgivelser. Og etter en rusletur blant de spredte og litt tilfeldig plasserte trehusene, viser det seg at Ny-Ålesund også har en og annen severdighet å by oss besøkende på.

Det første vi støter på er verdens nordligste lokomotiv, som i dag står ubrukt og ensomt noen steinkast fra sjøen, til minne om tiden da betydelige mengder kull ble hentet ut av gruvene her oppe. Litt øst for bebyggelsen, og urovekkende langt forbi "Vær oppmerksom på isbjørnfaren"-skiltet, står tårnet der Roar Amundsen la ut på sin suksessfulle nordpolflyvning i luftskipet "Norge" i 1926. Og vel tilbake i sentrum blir vi dirigert bort til det turkisfargede postkontoret, som ved 79 grader 56 minutter nord også bærer tittelen verdens nordligste.

Den mest besøkte "turistmagneten" er like fullt souvernirbutikken/kiosken/vinmonopolet, som etter alt å dømme er god butikk i Ny-Ålesund. Det skyldes i hovedsak de sporadiske "cruiseturistslippene" som flere ganger under sommersesongen gjør forskersamfunnet om til en myldrende maurtue.

- Forskerne er ikke så skrekkelig begeistret for cruiseturistene, det kommer nemlig over 30 000 av dem hit i sesongen. Men det er jo en riktig god inntektskilde, betror havnesjef Bjørn Valle oss, da vi tanker opp reportasjebåten ved brygga.

Full aktivitet

Ny-Ålesund var fra 1916 et svært så produktivt gruvesamfunn, men etter en alvorlig ulykke i 1962, hvor 21 mennesker mistet livet, ble kullgruvene nedlangt for godt. I dag er det forskningsstasjoner med forskere fra alle verdenshjørner som holder liv i leiren sommerstid - i alt rundt 180 personer - og det forskes på det meste som har med klima og liv i nordområdene å gjøre. Norsk Polarinstitutt gjør mye av arbeidet sitt her, og Statens kartverk bidrar med data fra sitt avanserte måleutstyr i et globalt forskernettverk. Alle assisteres av de 30 ansatte hos Kings Bay, det tidligere kullgruveselskapet som i dag står for drift og vedlikehold av utstyr og bygninger, som blant annet bryggeanlegget, gymsalen, kantina, kafeen og den sesongåpne flyplassen.

- Det er lenge siden jeg har jobbet så mye som jeg gjør her, forsikrer Ivan Satgé, en fransk agronom jeg støter på utenfor den kinesiske forskningsstasjonen. Ivan holder oversikt over en flokk gjess nede ved sjøen, som følges kontinuerlig ved hjelp av en overdimensjonert kikkert på stativ, eller om nødvendig, en kajakk og et fangstnett. Sammen med et nederlandsk forskerteam samler han viktig informasjon om utviklingen av bestanden i nordområdene.

- Med det evige lyset er det aktivitet til alle døgnets tider, og siden jeg bare er her i to måneder, må alt skje samtidig. Men jobben er interessant, miljøet er internasjonalt og bra, og naturopplevelsen er bare fantastisk, forsikrer Ivan, som har levd et rimelig spartansk soveposeliv i den gamle nederlandske forskerstasjonen. Og som for å understreke uttalelsen, inviterer han til en visning på stasjonen, hvor vi gjennom loftsvinduet får se to polarrevvalper leke rundt nabohuset.

- Hverdagskost, sier Ivan.

Ekspedisjonsliv

I båten planlegger vi vår neste etappe, som etter sigende er Spitsbergens mest interessante, både naturmessig og historisk sett. Og etter kartet å dømme, er også nordvestsiden av øya den klart mest værutsatte. Ny-Ålesund er som en siste utpost av sivilisasjon, og skulle noe skje oss på strekket som kommer, er nødpeilesenderen og overlevningsdrakten trolig det eneste alternativet. Tanken er lite trivelig.

Derfor stresser vi heller ikke med å komme oss av gårde. Forholdene får bestemme, og det neste halvannet døgnet er de ikke spesielt samarbeidsvillige. En sur nordavind pisker opp skumtopper rundt de drivende isflakene i Kongsfjorden, og vitner om en riktig huskestue ute i havgapet. Meteorologisk institutt leverer dessuten tvetydige værmeldinger over NRK P1, og tvinger oss til å ha vekkeklokken på intervaller for å ha full oversikt.

Stemningen om bord i ekspedisjonsbåten Askeladden 805 Commuter er etter hvert blitt ganske harmonisk. Tre svette menn beveger seg nærmest friksjonsfritt i et heller overlastet innemiljø, og over tid har det oppstått en naturlig arbeidsfordeling som får hverdagen til å fungere godt.

Terje har alltid sin utstyrsvest på, den såkalte "McGyver-vesten", og skrur på alt fra løse beslag til streikende vannpumper. Som elektrotester har han best oversikt over navigasjonsinstrumenteringen. Ola er dekks- og våpenansvarlig; han har telling på provianten og er den klart mest ryddige av oss. Med sine livsnytende cigarillos og whisky-avbrekk på akterdekket, får han snart tilnavnet "cruisepassasjeren". Terje mener imidlertid at Ola er i ryddigste laget når han samler posene i alle Terjes halvtomme snusbokser over i én boks.

Selv er jeg mest bekvem bak rattet og kartplotteren, holder oversikt over våre historiske stoppesteder, og er med tiden blitt en kløpper på tilberedning av våre daglige frysetørrede måltider.

Vakkert, men fryktinngytende

Midt i lyse natten våkner vi til nærmest stille hav. Det er ingen tid å miste. Med fulle drivstofftanker legger vi ut i god fart, vel vitende om at forholdene fort kan endre seg.

At dette er en av klodens mest karrige kyststrekninger, får vi en påminnelse om da vi runder Kapp Mitra og har polarhavet i baugen. Bratte, taggete og mørke topper danner en trolsk vegg. Her finnes ingen nødhavner, bare nådeløse grunner og voldsomme, isblå bretunger som geiper imot oss mellom fjellene. Det er vakkert og fryktinngytende på én gang.

Strekket vi er ute på kalles Sjubreflaket, et navn som beskriver antallet breer vi passerer. I ren respekt holder vi god avstand fra land, men så, i nattedisen, støter vi på den første fritidsbåten på turen, en åpen RIB på rundt åtte meter. Den lystige, hverdagslige praten med en velkledd gjeng om bord sørger for å fjerne det meste av pionerfølelsene vi måtte sitte inne med. Det finnes nok av tøffinger som vet å nyte naturen her oppe, og som ikke lar seg skremme så lett.

Etter noen timer kan vi brekke oss rundt den ravnsvarte Magdalenahuken og legge kursen inn Magdalenafjorden, en av Svalbards mest kjente: Her søkte nederlandske og engelske hvalfangstskuter ly for nordavinden på 1600-tallet, og Gravneset midt i fjorden, der fangstfolkene gravla sine døde, vitner om stedets betydning under oppdagelsestiden.

Sultne på breopplevelser cruiser vi sakte inn mot Wagonwaybreen, en kraftig isbre som slynger seg ut i sjøen innerst i fjorden. Som isvakt fremme på dekk får jeg nok å gjøre, for kalvingen fra breene er stor på sensommeren. Den smeltende isen rundt båten hvisker og klukker som et kor i havet, og bryter den mektige stillheten. Store, glidende isfjell, fuktig, frisk luft og en taggete vegg av klipper - naturinntrykkene er voldsomme. Det eneste vi savner er synet av en bamse vandrende langs bredden.

Breene rundt oss har blitt vesentlig mindre bare de siste årene, blir vi fortalt. For tiden blir faktisk nye og umerkede øyer oppdaget flere steder på Svalbard i takt med at isen trekker seg tilbake. Smeltingen av breene er et urovekkende tegn på at klimaet vårt er under stor omveltning.

Polarhistorie

I "En ferd til Spitsbergen " fra 1920 beskriver Fridtjof Nansen Virgohamna som "et øde, uhyggelig sted¿ en innestengt, ukoselig bukt". Ordene passer bra på stemningen som råder også da vi glir inn i den grunne bukta. I dag er det bare et trist skue av treplank, vaiere, metalltønner og potteskår som står igjen blant fjæresteinene på nordenden av Danskeøya. Men om man sveiver fantasien i gang, bør man kunne forestille seg hvordan det en gang var under de travle sommermånedene for over 100 år siden. I Virgohamna jobbet nemlig et stort antall arbeidere på spreng med oppføringen av store hangarer, tilrettelegging av luftskip og ballonger, og fremstilling av hydrogengass i enkle, kjemiske verksteder.

Hele fem forsøk på å nå Nordpolen luftveien ble gjennomført fra Virgohamna. De to mest kjente utfordrerne var svensken Salomon August Andrée og amerikaneren Walter Wellman.

Andrée gjorde et skjebnesvangert forsøk på å nå polpunktet i luftballongen "Ørnen". 11.juli 1897 fløy svensken med ekspedisjonsfølge ut fra Virgohamna, men falt senere ned på isen og ble funnet et antall år senere ihjelfrosset på Kvitøya. Kamera og dagbøker funnet ved likene ga en detaljert beskrivelse av utforskernes siste uker. I Virgohamna finner vi et ensomt minnesmerke for denne tragiske ekspedisjonen.

Journalisten Wellman gjorde et siste av flere forsøk på å nå Nordpolen sensommeren 1909, men hans luftskip "A merica" mistet raskt ballasten og ekspedisjonen ble avbrutt. Wellman ble senere stemplet som mislykket - men slapp i det minste unna med livet i behold.

Virgohamna er et polarhistorisk samlingspunkt med et spenn på flere hundre år. For blant jernfilspon, takplanker og tønner finnes også tydelige rester etter hvalfangertiden på midten av 1600-tallet, da nederlandske fangsfolk kokte olje på hvalspekket de trakk i land, og gravde grunne graver for sine døde. Virgohamna har i ulike århundrer vært en arena for håp, grensesprenging, ære og utforskertrang - men også én for smerte, kulde, motløshet, død og savn. Et besøk i den lille, skyggelagte bukta gjør et sterkt inntrykk.

Dit kartet slutter

Vi har bestemt oss for å kjøre dit kartet slutter. Til 80 grader nord, dit ingen Askeladdbåt har vært før, i det minste ikke for egen maskin. Men først skal vi igjennom hva som kan betegnes som et av Svalbards få skjærgårder. Ved det nordvestre hjørnet av Spitsbergen ligger bratte klippeøyer og minner om små forsvarsverk mot stormene, isen og kulden mot nord.

Inne i styrehuset sitter vi varmt og tørt og nyter det trollske lyset som stedvis gir farge til bratte fjell. En småhissig sjø ønsker oss velkommen ved nordenden av Smeerensburgfjorden, men med våken manøvrering klarer vi å holde farten oppe, og snart passerer vi den oppsiktsvekkende, skarpe klippen ytterst på Klovningen. Som midtpunkt i en frådende skvalpesjø vekker den skumle tanker, og minner nærmest om et stykke landskap hentet fra "Ringenes Herre"- trilogien. Den er også vårt siste landemerke før havet i nord.

Vi legger kursen på 360 grader. Foran oss har vi panoramautsikt mot en buende horisont. I halvtimen som følger cruiser vi inn i en medley av ulike værtyper: Havet skifter stadig farge, fra svart og piskete med hvite bølgetopper, til askegrå og silkemyk. Stedvis er himmelen blå, stedvis regntung og mørk.

Bak oss forsvinner Spitsbergen i en tjukk dis. Jeg tar meg selv i å høre litt ekstra etter ulyder fra motoren, eller knirking fra skroget når båten bunner i en bølgedal. Med isfronten som neste faste punkt, er ensomhetsfølelsen ganske så påtrengende - det er ikke her vi ønsker at problemene skal oppstå. Tankene går til Andrée, som dro ut og aldri kom tilbake. Praten om bord har stoppet opp.

Men nærmest som bestilt letter skyene, og en blå himmel sender midnattsstråler ned på blankt hav foran oss. Vi har nettopp passert målet: Ved 80 grader nord kjører båten ut av digitalkartet på plotteren foran oss. For å markere begivenheten tar vi en slurk whisky med breis på akterdekk, og nyter en stille stund i forbausende milde forhold. For tre trøtte menn gir naturen uventet mye sjelefred ved 80 grader nord.

Denne saken ble første gang publisert 14/02 2008, og sist oppdatert 05/05 2017.