Se det topphemmelige kystfortet som ble sørlandsperle

Det engang så avstengte kystfortet på Sørlandet er omdannet til en fredens plett med flott brygge, sandstrand og masser av plass. Utfordringen er å finne veien inn til herligheten.

Riktignok har ankringsplassen i skjærgården utenfor Kristiansand en fortid som kystfort, men sett fra gjestebrygga er det lite som minner om en militærleir.

Her ble aldri terrenget ødelagt av prangende kanonstillinger eller skjemmende betongkonstruksjoner og mesteparten av de gjenværende forsvarsinstallasjoner er lite synlige. Det eneste jeg kan se fra gjestebrygga av noe som kan minne om krigersk virksomhet er den rustne ståldøren som leder inn til det gigantiske anlegget dypt inne i berget.

Overgangen fra militærleir til friluftsområde har åpenbart vært en ganske så ukomplisert affære og Østre Randøya fremstår i dag som et trivelig kystsamfunn med et femtitall fastboende på nordsiden av øya.

Selv de gamle mannskapsbrakkene glir sjarmerende og lavmælt inn som en naturlig del av det omkringliggende kystlandskapet og hele området oppleves å være snublende nær idealbildet av den forlokkende sørlandske skjærgård.

Jeg ankommer en sommerdag da sola skinner fra skyfri himmel og finner at både sandstrendene og de mange ankringsplassene er som skapt for båtfolk på jakt etter lun havn. I motsetning til et par av de omkringliggende naturhavnene på øyene i skjærgården øst for Kristiansand er det også godt om plassen på Østre Randøya.

Her trenger ikke akkurat besøkende å skubbe mot nabobåtens fender. Årsaken til denne skjermede tilværelse som turmål er den tilsynelatende vanskelige adkomsten. Ved første øyekast synes det nemlig å være en umulig manøver å følge småbåtene som smetter inn til den flotte lagunene via Randøysundet - eller Skippergata som passasjen også kalles, men det finnes heldigvis også en annen inngang.

Ankringssted med god plass

Enkleste adkomst for større båter er i den ytre skipsleia og for å komme dit må du navigere deg ut i åpent farvann. Kommer du fra vestlig retning skal du sikte deg inn mot Ytre Kalvøy og tilsvarende må reisende fra øst plotte inn Randholmen som rundingsmerke.

Straks disse øyene er passert skal du sikte seg inn mot Buholmen og deretter gå på babord side av denne. Like innenfor åpenbarer lagunen seg i all sin prakt, og med unntak av kaia som er reservert rutebåten er det bare å sikte seg inn mot fortøyningsboltene som er satt opp langs svabergene.

Det var i 1930-årene de første militære forlegningene ble anlagt på øya og beliggenheten helt ytterst i havgapet mellom Kristiansand og Lillesand var ideell for sjømilitære formål. Under andre verdenskrig sørget tyske okkupanter derfor for ytterlig forsterkninger av anlegget og når freden igjen senket seg over landskapet ble forbudet mot ankring i bukta opprettholdt.

For å understreke alvoret i situasjonen var det for sikkerhets skyld også satt opp store skilt som med all mulig tydelighet forkynte at her ville ikke båtturister bli tatt imot med åpne armer.

For et snaut tiår siden ble den militære aktiviteten på Randøya avviklet og området ble deretter innlemmet i skjærgårdsparken og tilrettelagt som friluftsområde. Selv om det fortsatt kan oppdages merker i landskapet som minner om øyas dunkle fortid som krigssone er de gjenværende forsvarsinstallasjonene på ingen måte påtrengende.

Sporene etter det gamle kystfortet er aller tydeligst på Randøyas toppunkt der en bunker gjorde tjeneste som utkikkspunkt. Jeg bruker den solide leideren for å komme opp på taket og herfra har jeg en formidabel utsikt. I de fjerne ser jeg fyrstasjonene Grønningen og Oksøy og i østlig retning skuer jeg over mot Ulvøysund.

På min videre vandring følger jeg de godt merkede turstiene som går i en sløyfe rundt øya og etter en visitt til den innbydende badebukta ved Buholmsanden kommer jeg tilbake til gjestehavna. I likhet med alle andre naturhavner er det fri fortøyning på Randøya og som en ekstra bonus til båtfolket har Midt-Agder Friluftsråd også etablert en kafé som er betjent hele sommersesongen.

Et titall bygninger som sto igjen fra den militære perioden er blitt bevart og blir flittig bruk av ulike frivillige organisasjoner - noe som sikrer lys i vinduene og aktivitet på balløkka. Ønsker du et mer ensomt beliggende ankringssted enn gjestehavna finns det et par lune viker på øyas sørside som er godt egnet til formålet.

Trøbbel i paradis

Under mitt opphold på øya har jeg flaks og treffer oppsynsmannen som har nøkkel til forsvarsanlegget. Jeg blir invitert med på en omvisning inne i den store fjellhallen med tilstøtende tunneler som går på kryss og tvers. Det er kolossale dimensjoner over anlegget og dypt inne i berget finner jeg en kommandosentral som åpenbart var viktig for å overvåke trafikken i skipsleia.

Selv om radaren er fjernet er mye annet av inventaret tatt vare på og det hele minner om en kulisse fra en agentfilm tidlig på 70-tallet. Her finns fortsatt grå telefoner med store nummerskiver og glasstavler hvor posisjonen til passerende båter ble avmerket.

Før jeg starter på returen til fastlandet kommer jeg også i snakk med skipperen på den kombinerte rute og taxibåten som trafikkerer området. Han kan fortelle at det trange sundet kan oppleves å være en smule skummelt, men han har ingen problemer med å komme gjennom med ferga som måler 35 fot.

Tipset fra kjentmannen er å gå midtfjords der dybden er en drøy meter. Har man for sikkerhets skyld en utkikk i baugen skal det også være mulig for besøkende å ta seg inn og ut av det idylliske sundet der skipperhusene ligger tett og sjarmfaktoren er høy.

Seilbåter må uansett velge den ytre leia via Kalvøyfjorden. Tvers over Randøysundet går det kabel i et ti meters høyt luftspenn og hvis telefonledning og strømforsyning rives ned er det fare for at det igjen blusser opp stridigheter på øya.

Les også:

• Fjordens feteste utsikt
• Vi ror blindleia
• Fire flotte fyrhavner