Idyll ut mot havet

Bøya er lagt der for å sikre ankringen på dager med uvær. Når bølgene går høye er det tryggest å legge båten på svai og heller la fyrets jolle slå mot brygga, forklarer Svein Eikeland. Som et frynsegode overfor båtfolk har den allestedsnærværende vedlikeholdslederen på fyrstasjonen lagt ut en Pioner som kan benyttes som ankringsbåt når styggværet setter inn. Fyrstasjonen er nemlig beliggende langt ute i Skagerrak og når uværet bryter løs og havna omgjøres til et inferno av høye bølger og frådende sjøsprøyt er det fyrstasjonens jolle som får ta støyten.

- Hvis sjekta slår mot brygga går det utover nattesøvn og derfor er det bedre å fortøye farkosten i bøya, beroliger Eikeland. Sammen med en håndfull dugnadsarbeidere holder han liv i fyrstasjonen som til tross for gunstig beliggenhet i den sørlandske skjærgården ikke akkurat er noen magnet på lystseilere. De utfordrende havneforholdene får ta noe av skylden for lave besøkstall, men dette kan ikke være den eneste årsak. Kan det tenkes at farende båtfanter fortsatt tror at Songvår er forbudt område som kun er befolket av bistre fyrvoktere som ikke ønsker selskap? Eller er det historiene om tragiske forlis som får båtfolket til å skygge unna? En helt åpenbar årsak til fyrhavnas noe tvilsomme rykte er beliggenheten mellom flate holmer og farlige skvalpeskjær.

- Selvsagt kan ankringsplassen være utfordrende, men om sommeren er det liten grunn til å bekymre seg over vanskelige landingsforhold. Mange synes også det er forlokkende å erobre et dreggfeste få har hørt om og enda færre har besøkt, sier ildsjelen i fyrets venneforening. Vi starter vår ekspedisjonen i Høllen og fra båthavna går vi strake veien ut i Søgnes mangfoldige skjærgård. Etter at vi har passerte den idylliske uthavna Ny Hellesund legges kursen vestover. Mellom Skarpøya og Borøya ser jeg de første konturene av de tre øyene som er målet for vår reise. Selve fyrstasjonen er plassert på den flate Hellersøya som omkranses av de mindre øyene Songvår og Kubbøya. - Neste stopp er Danmark, sier Svein Eikeland når tampen kastes i land.

Eldorado for dykkere

Det er en hendelse i 1887 som på tragisk vis aktualiserer behovet for en fyrstasjon på Songvår. Hvalfangerskipet Vardøhus er på vei nordover og midtveis mellom fyrstasjonene Oksøy og Ryvingen klarer man ikke lengre å se lyssignalene som er de eneste sikre holdepunkter for navigeringen. Båten grunnstøter og 46 mann mister livet. Fyrdirektøren aksjonerer umiddelbart og etter kun ett års byggetid kan lykta i Søgne tennes.

- Fyret er siden flyttet hele tre ganger, forteller vår engasjerte fyrvert. Ombyggingen har gjort det mulig å bruke de gamle bygningene til innkvarteringssted for besøkende og medlemmene av Søgne Dykkerklubb er noen av de ivrigste brukerne.

- Farvannet utenfor Songvår er et eldorado for dykkere og fra tid til annen gjøres det funn av vrak som ikke tidligere er registrert. Svein Eikeland har hørt en rekke historier om skip som på forunderlig vis har forlist i farvannet utenfor fyret og under siste krig skal det ha vært flere båter som med vitende og vilje ble kjørt på grunn slik at de ikke falt i fiendens hender. Ved én anledning kan en intern konflikt i fyrvesenet også ha forårsaket en grunnstøting.

- Fyrmesteren ville kjøpe ny kikkert men fyrdirektøren avslo søknaden. Når fyrmesteren ble spurt om hvorfor han ikke varslet skipet som gikk så alt for nære grunnen hevdet han at manglet en høvelig kikkert som gjorde det mulig å oppdage båten. Kort tid etterpå fikk han penger til å kjøpe ny kikkert.

Godmodig spøkelse

Det er naturen som gjør turen ut til Songvår til en særegen opplevelse. Øygruppen er fredet som fuglereservat og i hekkesesongen er det ferdselsforbud i hele området. Stien mellom havna og fyrstasjonen er unntatt fra ferdselsforbudet og en skal ikke bevege seg mange meter langs de opptråkkede spor før en oppdager fuglene som har lagt rede i lyngen eller direkte på svabergene. Det finns ingen trær på øyene og de eneste firbente skapningene er en liten flokk villsau som sørger for å holde vegetasjonen nede.

- Opplevelsen av blankskurte svaberg og lyden av havet er kanskje det som gjør oppholdet på Songvår så unikt, sier Svein Eikeland. Fyret på Songvår er en del av nettverket Kystled Sør som tilbyr overnatting, båtutleie og aktivitet i skjærgården. Én av de viktigste brukergruppene er skoleungdom og når nattemørket senker seg fortelles historien om fyrspøkelset Lauritz.

- Lauritz er ett hyggelig og godmodig gjenferd som mange har hørt om men ingen har sett, beretter vertene fra fyrforeningens dugnadsgjeng. Det er alltid spennende å lytte etter knirkelyder i trappen og flere av ungdommene som har overnattet på fyret kan neste morgen fortelle at de har hørt noen som beveger seg der ute i gangen.

- På vindstille dager er det underlig nok umulig å høre knirkelyder i trappen, men noen hemmeligheter må jo vi voksne også få lov å ha.