Lysløypas hvileskjær

Det var på begynnelsen av 1930-tallet at det første flyet prøvde å lande på den lille øya, som er snaue åtte kilometer lang og én kilometer på det bredeste. Pioneren Jimmie Matteren var i ferd med å gjennomføre et heroisk forsøk på jordomflygning da dårlig vær tvang ham til å lande i beltet med rullestein på yttersiden av Jomfruland.

- Han var overbevist om at han hadde gått ned på en strand i Skottland, og forbauselsen var derfor stor da man fortalte ham at han befant seg i den norske skjærgården, forklarer Ivar Gundersen. Til alt hell var skadene på flyet minimale, og ved hjelp av øyas hester ble maskinen trukket fram slik at flypioneren kunne få lettet og fortsette sitt rekordforsøk.

Ti år senere er det en tysk pilot som peiler seg inn på Jomfruland, og han prøver å treffe en åker midt på øya. Bråket fra motorene og synet av flyet som brøyter seg vei mellom nettinggjerder og høystaker får befolkningen til å gå mann av huse.

- Piloten ble vettskremt da han så den store menneskemengden som styrtet ut av skogen. For å forhindre tumulter åpnet tyskeren lukene til lasterommet, hvor det befant seg mye proviant, erindrer vår historieforteller.

Både pølser og skinker kastes ut ihåp om å oppnå en viss sympati, og etter hvert blir stemningen såpass gemyttlig at flygeren velger å takke ja til bevertning i et nærliggende hus.

Det han ikke visste, var at lokalbefolkningen hadde pønsket ut en plan for hvordan de skulle få tappet den dyrebare bensinen over på tomme tanker i sine egne båter og traktorer.

- Folk gikk i skytteltrafikk for å utbringe en skål med piloten. Utpå kvelden var tyskeren såpass bedugget at øyas innbyggere våget seg frempå med hevert og tomme bensinkanner. Neste morgen var flyets tanker fullstendig tømt og maskinen måtte bukseres inn til Kragerø på en flåte.

Nødhavn i havet

Det er i Telemarks mangfoldige skjærgård vi finner den lange, smale og umåtelig lave øya. Karakteristiske rullestein og en voll av sand, grus og jord er synlige bevis på hva som skjedde da ismassene trakk seg tilbake for mer enn ti tusen år siden.

Etter at bølgene hadde knadd og slipt steinen, gikk menneskene løs på oppgaven med å forme kulturlandskapet, og i dag ser øya ut som et lite stykke Jæren - eller Danmark for den del - med flate jorder og pent oppsatte steingjerder.

Sammenlikningen med Jærens strender er heller ikke ueffen når vi ser på rutene til trekkfuglene, og begge steder finner vi rike forekomster av fugl som kommer opp fra vinteropphold i sørlige strøk.

Straks vi kommer i land, hører vi fuglekvidderet. Og fra gjestehavna ved Tårnbrygga er det bare et par skjellkast opp til servicebygget og den lille havnekafeen. Herfra følger vi stien opp til øyas høyeste topp på 14 meter, der Jomfrulands karakteristiske tvillingtårn står trygt plantet midt mellom trærne. Nettopp den tettvokste vegetasjonen er grunnen til at øya har to tårn.

- Det eldste tårnet er 22 meter høyt og ble bygd i 1839. Hundre år seinere kom det opp et nytt tårn som var nesten ti meter høyere. Løvskogen og alle grantrærne hadde nemlig vokst seg så store at sjøfolk hadde problemer med å se lyset på det gamle fyrtårnet, forteller Ivar Gundersen (76), mangeårig leder av velforeningen på Jomfruland.

Sammen med andre ildsjeler i velforeningen klarte han for få år siden å forhindre at det eldste tårnet ble revet. I dag er gammeltårnet innredet som et lite museum, og et besøk til takterrassen er et høydepunkt som de fleste besøkende på Jomfruland får med seg. Ironisk nok har mange av kjempetrærne gått over ende de siste årene, så nå er utsikten fra toppen av tårnet upåklagelig.

- Herfra er det gjort mange observasjoner av båter i havnsnød, og der borte ser du Minervabukta.

Den er oppkalt etter en svensk bark som forliste her i 1855, forteller vår guide, og peker i retning av en lite fristende strand med rullestein på øyas ytterside. Heldigvis er indre skipsleia mer innbydende, og hver sommer kommer det store mengder båtturister til idylliske Jomfruland.

Populær gjestehavn

- Vi ligger midt i smørøyet for båttrafikken mellom Østlandet og Sørlandet, og det tar bare noen timer å komme seg over til Sverige. Vi har selv hatt stor glede av å bruke vår egen båt over til Göteborg, før vi returnerte via Skagen i Danmark. Overfarten til Sverige gikk unna på fire timer, Sier Ruth Ellegård (34), én av de yngre beboerne på øya.

Nettopp "trekantfarten" mellom de tre skandinaviske land forklarer noe av Jomfrulands popularitet som reisemål. En annen grunn er øyas beliggenhet midt i lysløypa mellom Østlandet og Sørlandet, og i tillegg lokker selvsagt Jomfrulands fasiliteter med butikk og bunkring, innbydende strender og flotte turmuligheter. Eneste skår i gleden synes å være mangel på bryggeplass.

- Du må komme tidlig for å sikre deg ankerfeste i gjestehavna. Vi har 60 plasser, men enkelte dager tror jeg det ligger tre ganger så mange fartøy her inne, forteller Ivar Gundersen, som ofte lar seg imponere av båtfolks evne til å fortøye utenpå hverandre slik at også de sent ankommende båtene kan bli lirket på plass.

- Er man fortøyd helt innerst i havna, må man på slike dager bare droppe tanken om å komme av sted tidlig om morgenen, sier han.

I tillegg til gjesteplassene ved Tårnbrygga, har et par campingplasser noen brygger å tilby. Alternativet er å ankre opp utenfor øyas mange og lange sandstrender, og dette er en løsning som anbefales når været er sånn tålelig. Ivar Gundersen har registrert at særlig folk i seilbåter er flinke til å finne alternative ankringsplasser.

- Det er jo alltid mulig å ligge på svai med lang ankerkjetting, og så får man heller bruke lettbåten inn til stranda. På innsiden av Jomfruland er det som regel lunt og stille.

Kjent forlisdistrikt

Om flygerne har hatt relativt stor flaks med hensyn til personskader, er statistikken dårligere for sjøfolkene. Opp igjennom tidene er det registrert mange grunnstøtinger i det ugjestmilde farvannet utenfor Jomfruland og de nærliggende øyene.

De lite manøvreringsdyktige seilskutene hadde lite å stille opp med når ugunstige vind- og strøm- forhold førte dem opp i fjæresteinene, og selv i nyere tid har stor motorkraft ikke kunnet forhindre at båter har fått landkjenning.

- Jeg var med på en berging en vinter på slutten av femtitallet, og da var vinden så kraftig at Redningsskøyta måtte legge seg på innsiden og skyte redningslina over øya for å gjøre seg noe håp om å kunne komme til unnsetning, erindrer Gundersen.

Resultatet av bergingsaksjonen i den ytre skipsleia ble at hele mannskapet kom seg trygt i land, men skrekken satt såpass sterkt i de fire danskene som ble reddet, at de ga opp sjømannsyrket.

Når været er bra, oppleves småbåtleia som svært trygg, og nettopp det smule farvannet og den trygge havna er én av grunnene til at ferie- rende i båt valfarter til Jomfruland.

Både Ruth Ellegård og Ivar Gundersen mener stedet har mye spen- nende å varte opp med og nevner i fleng attraksjoner som kafé med kunstutstilling, ponniridning og besøksgård med kalkuner, geit, høner og lama.

Den karakteristiske, røde tele- fonkiosken som arkitekt Fasting tegnet i 1932 er en annen severdighet som det kan være morsomt å se nærmere på.

Totalt er det mindre enn hundre slike telefonkiosker igjen i Norge, og selv om klenodiene er vernet, er det fortsatt summetone i eksemplaret som står igjen på Jomfruland. Et besøk hit vil derfor være en fin anledning til å gi barnebarna innføring i tidligere tiders teknologi - fra den gang telefonen var utstyrt med ledninger som forsvant inn i veggen.

Fuktig festning

Etter rundturen på øya er vi tilbake ved fyret, og Ivar Gundersen viser oss både den gamle tåkeluren, bøyer, klokker og gamle undervannsminer som er samlet på tunet mellom de to tårn.

Sammen med den lille bua med rødt hjerte, finner vi også fyrbetjeningens hus som nå har fått nytt liv som kafé og galleri for lokale kunstnere.

I selve fyrmuseet får vi et godt innblikk i hverdagen til mennene som bar parafin og pusset glass, men den største attraksjonen er nok allikevel guiden.

Gundersen kan levende berette om mange av de spennende begivenhetene som har funnet sted på Jomfruland. Han har i sitt arbeid med lokalhistorie kommet over mye materiale fra ufredsårene på begynnelsen av 1800- tallet, da vi var alliert med Napoleon og i krig med England.

Ikke mindre enn 250 soldater var stasjonert på Jomfruland, og denne divisjonen regnes som noe av det mest fryktløse som kongeriket Danmark-Norge kunne mønstre.

- I ly av mørket eller når tåka la seg, rodde soldatene ut med sine kanonbåter og fyrte av skudd mot krigsskipene. Sammenliknet med motstandernes gigantiske skuter og store ildkraft var dette som joller å regne, forteller Gundersen. Men til tross for at nordmennene var undertallige og hadde lite skyts, fortsatte de sine fryktløse aksjoner, og de hadde mange trefninger med fienden.

Vår lokale historieforteller har funnet et brev som han mener kanskje kan forklare det tilsynelatende overmenneskelige mot som soldatene i Jomfrulanddivisjonen viste.

- Etter noen tids krigføring mottar kommandanten en sterk irettesettelse. Krigsministeriet har sett seg lei på soldatenes enorme forbruk av brennevin, der mange av måltidene må ha bestått av lite annet enn snaps. Mannskapet som rodde ut for å slåss mot de engelske fregattene må ha vært stupfulle, mener Gundersen.

Les også:

• Fire flotte fyrhavner