Spangereid

Øst er øst og vest er vest, og aldri skal de to møtes, skrev Kipling, og selv om det ikke nødvendigvis var rundingen av Lindesnes han hadde i tankene, kan aforismen så absolutt anvendes om Norges sørligste fastlandspunkt. Ferden rundt "Kapp Syd" har alltid vært forbundet med en viss risiko, og beretningene om vanskelige seilingsforhold og grufulle havari er mange i dette "klassiske forlisdistrikt".

Ikke uten grunn har de kvasse fjellene og de lumske havstrømmene utenfor Lindesnes gjort at tørnen rundt fyret har vært forbeholdt barske seilere eller båteiere med mye tonnasje og kraftig motor.

Slik er det ikke lenger, for i sommer ble kanalen gjennom Spangereid i Vest-Agder åpnet, og nå ligger alt til rette for at snekkeskippere fra øst og vest kan møtes. En snau kilometer med vannvei i le av forblåste Skagerrak gjør at vi også kan glede oss over innbydende naturherligheter som hittil har vært nærmest hvite flekker på kartet for oss småbåteiere.

Vi startet vår seilas ved Båly - kjent havn fra sagatiden - og dro i vesterled gjennom kanalen og ut Lenefjorden før vi ankret opp i Korshavn og Selør. Underveis fant vi flotte strender, blankskurte holmer og sjarmerende bukter. Kanskje seiler Spangereid-kanalen opp som det store feriemålet for båtfolk i sør?

Gammel kanal

Det var utgravningen av en tidligere kanal, kanskje anlagt så tidlig som år 730, som påskyndet proses- sen med å få anlagt en skjermet seilingsled der Lindesneshalvøya er på sitt smaleste.

Området var kjent som et maktsentrum i vikingtiden og selv om sporene etter den opprinnelige - og etter hvert gjenfylte - kanalen kunne observeres som fordypninger i terrenget, var det først da arkeolog Frans-Arne Stylegar påviste restene etter de stokkbygde og flott anlagte forstøtningsmurene, at lokale ildsjeler kom opp med ideen om å gjenåpne kanalen.

Når de gamle vikingene kunne klare å spa ut en høvelig vannvei, må vel også vi klare en tilsvarende bragd, hevdet de samme menneskene, og veien fra ord til handling var heldigvis ikke lang. Etter måneder med gravevirksomhet ble kanalen ferdig, og i sommer kom selveste dronningen for å klippe snoren.

Vannveien gjennom Spangereid kan kanskje ikke regnes å være i samme kategori som vikingenes oppdagelse av Amerika og Grønland, men bragden med å anlegge en kanal er kanskje vel så nyttig for flåten av småbåter.

I ly av Båly

Sagatidens store maktsentrum har gjennomgått adskillige endringer etter at kong Spang og de andre vikinghøvdingene forlot arenaen. I dag er det en stor molo som tar av for brenningene, og på innsiden er det havn og flytebrygger der også gjestende båtfolk kan fortøye.

På begge sider av kanalen er det anlagt gangsti, og man gjør lurt i å bruke beina bort til butikk og bensinstasjon, for i selve kanalen er ankringsmulighetene noe begrenset. To bruer umuliggjør passasje for seilbåter og større kabincruisere, ettersom seilingshøyden kun er 4,5 meter. Dybde (2 m) og bredde (12-20 m) er for øvrig tilrettelagt for større båter, og selv i kanalens smaleste område er det bredt nok til at to båter kan passere uhindret.

To hus måtte rives for å få kanalen på plass, og antakelig gikk det også med adskilige hager og en betydelig mengde frukttrær før vannet kunne flyte fritt og uhindret mellom Skagerrak og Lenefjorden. De flotte, steinsatte murene og de pent opparbeidede grøntområdene gjør at hele området fremstår som en vakker park med livlig båttrafikk tvers igjennom.

- Vi er storfornøyd med den nye kanalen, sa en av vandrerne vi traff i sentrum av Spangereid.

I Høllebukta, på vestsiden av kanalen, er det også anlagt gjesteplasser ved flytebrygge, men her er det ikke tilkoblingsmuligheter for vann og strøm. Skulle det friste mer med badestrand og plass til å slå opp telt, er Spunneviga vårt beste tips; like nordøst for Jåsund, bare noen minutters kjøring fra kanalmunningen, ligger denne fredelige og urørte pletten, som også er godt skjermet mot vind fra nordvest.

Ut fjorden

Lenefjorden går etter hvert over i Grønsfjorden, og her får vi et strekk på nesten seks nautiske mil før vi igjen finner en passende ankringsmulighet. Korshavn er en av disse spennende uthavnene som er tilrettelagt for turister som vil fiske og oppleve ramsalte idyller.

Besøkende båtfolk tilbys både brygge og brød, men her er det ikke nødvendigvis sånn at alle man treffer er filosofiske sørlendinger, selv om de har både skyggelue og snadde. Mannen vi snakket med - han hadde attpåtil både slagstøvler og fiskesnøre - viste seg å være en ferierende tannlege fra Düsseldorf.

Enda lenger ut i havgapet kommer vi til Selør, der husene ligger godt skjermet i en lun lagune. Sporene etter gamle vikingtufter viser at havna har vært verdsatt i uminnelige tider, og i seilskutetiden var denne særegne uthavna et blomstrende samfunn. Selør er vel verdt et besøk, og finner du ikke plass ved den kommunale bryggen, er det også gode ankringsmuligheter ved moloen på motsatt side.

Mot Farsund

Fra Selør går ferden videre vestover mot Sutnøy, der vi finner alt vi kan ønske oss: flott bryggeanlegg, stor langrunnet sandstrand, benker, bord, toalettanlegg og grill. Her har man attpåtil kjørt ut vedkubber, slik at praten rundt bålet kan pågå til langt ut i de små timer.

Takk til ivrige medlemmer av Lyngdal båtforening for imponerende innsats! Etter Sutnøy setter vi kursen lenger inn i Rosfjorden, der vi finner idyllen Børøy. Også her finner vi et flott friluftsområde med brygge, bord og benker, og det er her vi velger å snu.

Neste skanse er Spind og skjærgården utenfor Farsund, og selv om det åpne strekket utenfor Lista ikke lenger fortoner seg like skremmende, har vi i denne omgang nådd vårt mål: Vi har kommet oss rundt Lindesnes uten å knuse kopper og kar, og vi har bevist at øst og vest kan møtes.

Stor takk til den ukjente vikinghøvdingen som hadde ideen om å anlegge kanal gjennom Spangereid!