Norskfødte Ole var mannen bak Evinrude – den moderne påhengsmotoren

Det er en morsom historie vi båtinteresserte nordmenn liker å høre, om utvandreren Ole Evenrud som laget verdens første utenbordsmotor, ikke sant?

Ikke helt. Vi kan vel anta at Ole Andreassen Aaslundseie, født i Vardal ved Gjøvik i 1877, hadde helt andre ting i hodet enn å dvele ved sine første år her i Norge.

Som så mange andre fra små kår i et fattig land, utvandret faren Anders Olsen til USA i oktober 1881. Moren Beate Olsdatter tok med seg den fem år gamle Ole, hans to søsken og fulgte etter i 1882.

I USA tok familien i bruk Evinrude-navnet, etter morens fødested – husmannsplassen Evenrudstuen under gården Evenrud på Vestre Toten.

Bygget båter allerede i starten av tenårene

Familien etablerte seg på en gård ved bredden av Lake Ripley, ikke langt unna Cambridge, Wisconsin. Nærheten til vannet ble sannsynligvis en viktig inspirasjonskilde for Ole. Etter tre år tok faren den 10 år gamle, matteflinke gutten ut av skolen og satte ham i fulltidsjobb på gården.

Men etter noen år ble det klart at gårdsdrift ikke var hans vei i livet.

I 14-15-års alderen bygget han to trebåter. Den første oppdaget faren, og ble til ovnsved. Slik tullete tidsbruk ville Anders Evinrude ikke ha noe av. Men Ole ga seg ikke, bygget en ny 18-foter med seil og satte den sammen da faren var på reise.

Denne gangen lot Anders seg overbevise, særlig etter at Ole tok med seg søndagspassasjerer på Lake Ripley for 25 cent per hode.

Som 16-åring fikk Ole foreldrenes velsignelse til å forlate gården, og bruke sine gryende evner som ingeniør, oppfinner og forretningsmann på egen hånd. Den første jobben var i firma som produserte maskiner til gårdsbruk.

De neste årene fulgte ulike jobber innen maskin- og motorproduksjon, samtidig som han leste det han kunne komme over av litteratur om disse emnene.

Hans første motor lagde mer lyd enn en hagle

I 1900, 23 år gammel, var det en kunnskapsrik ung mann som fikk jobb hos E.P. Alliss Company i Milwaukee. Her hadde han ansvaret for avdelingen som laget støpe­former, men likevel var andre ting minst like viktige for Ole Evinrude i denne perioden.

Med god inntekt og litt tid til overs, kunne han bygge sin første motor – en totakter med én sylinder. Den ble til i kjelleren i huset der Ole leide rom. Det forårsaket en viss oppstandelse da han fyrte den opp i kjelleren, drevet med gassen til lysene i huset.

Ifølge oppfinneren selv, laget den mer bråk enn om han skulle ha fyrt av en hagle.

To kvartaler lenger ned i gaten, bodde en seksten år gammel pike. Bess Cary hadde tatt stenografikurs etter at faren døde et år tidligere for å spe på morens inntekt og bidra til å forsørge de seks søsknene.

Begge hadde lagt merke til hverandre, men det var først et par år senere – da Ole samarbeidet med en Mr. Clemick om produksjon av bensinmotorer – at de to ble virkelig godt kjent. Om kveldene kom Bess for å ta seg av bokføringen for Clemick and Evinrude, men etter hvert ble det mer enn regnskap som opptok de to.

Les også (+): Derfor starter ikke påhengsmotoren

En mislykket rotur kan ha gitt ideen til påhengsmotoren

Etter uoverensstemmelser med Clemick om retningen for firmaet, prøvde Ole seg innen bilindustri med en firesylindret, luftkjølt boksermotor montert på eikeramme. Det gikk ikke så bra, og etter en tøff periode etablerte han egen virksomhet for støpeformer og maskinproduksjon.

Med sin nye bedrift i godt driv, kunne Ole ta det mer med ro.

En søndag ettermiddag i 1906 var han, Bess og noen venner på tur til Okauchee Lake litt vest for Milwaukee. Om det bare er en hyggelig vandrehistorie, eller om det faktisk skjedde slik, vet vi ikke sikkert.

Men ideen til påhengsmotoren oppsto visstnok her: Bess fikk lyst på iskrem, men med butikken på andre siden av innsjøen, måtte Ole ro et stykke å kjøpe den. Turen tilbake tok for lang tid, og ved ankomst kunne vennegjengen lattermildt konstatere at isen var smeltet.

Men Ole mente det måtte være en raskere måte å transportere iskrem på, hvorfor ikke lage en motor du kunne henge bakpå robåten?

Etter at Bess og Ole giftet seg i november 1906, satte Ole i gang med båtmotorkonstruksjon som et sideprosjekt. Riktignok var han ikke den første som hadde denne ideen, allerede i 1896 hadde «American Motors Company» i Long Island City, New York produsert en «bærbar båtmotor».

Senere forsøkte flere seg på det samme, men uten særlig suksess.

I 1906 introduserte Cameron Waterman fra Detroit sin «Porto» og solgte 3000 eksemplarer i 1907. Den hadde én vertikal sylinder bak akterspeilet, en horisontal veivaksel og to giroverføringer frem til propellakselen. Motoren var i produksjon frem til 1917, og regnes som den første suksessfulle utenbordsmotoren.

Les også (+): Er dette båtbransjens Tesla-øyblikk?

Et unikt motorkonsept

Om du ikke er først, hjelper det veldig godt å være best. Motoren Ole konstruerte i 1907 hadde en design ingen hadde sett tidligere: En horisontalt plassert sylinder inn mot båten, en loddrett veivaksel med svinghjul på toppen og girhus i bronse med propell under vannet.

Høres det kjent ut? Med unntak av at sylindrene er plassert andre vei, er dette fortsatt prinsippet for utenbordsmotorer den dag i dag.

Ole og svigerbroren Russ Cary leide en robåt, satte den første motoren bakpå og dro i vei med et støynivå som vakte oppstandelse langs elvebredden.

En eksospotte ble raskt tilføyd som første forbedring av konstruksjonen. Bess hadde innledningsvis vært skeptisk til båtmotorprosjektet, men oppmuntret Ole til å forbedre designet og starte salg av motoren.

Resultatet var en tohester på 28 kilo, med pris på 62 dollar.

Bess involverte seg stadig mer i firmaet, og laget den ikoniske annonsen: «Don’t row! Throw your oars away! Use an Evinrude Motor». Resultatet lot ikke vente på seg, og i 1910 ble det bestilt nesten 1000 motorer.

Bess og søsteren Dorothy tok seg av kontorarbeidet, og Bess satte i gang en nasjonal annonsekampanje. I 1911 kjøpte taubåtrederen Chris Meyer 50 % av selskapet for 5000 dollar, og produksjonen steg jevnt: 1911 ble det laget 2000 motorer, i 1912 over 4000 og i 1913 rundt 8000.

På eventyr med familien

Ole var fabrikksjef og sjefingeniør, mens Bess tok seg av markedsføring og administrasjon. I 1913 hadde de fire årene med lange arbeidsdager uten ferie begynt å sette sine spor.

Bess slet med dårlig helse, og de hadde hatt lite tid til sønnen Ralph, som nå hadde fylt seks år. Ole bestemte seg for å selge sin del av firmaet til Meyer for 137 500 dollar, en stor sum på den tiden.

Han kjøpte en svær Packard, og familien la ut på lang biltur gjennom USA. To år senere kjøpte han en stor kabincruiser og familien dro på reise gjennom kanalsystemet i Florida.

Det ga tydeligvis mersmak, for da familien returnerte til hjemtraktene, designet Ole den 42 fots cruiseren «Bess Emily» og de reiste rundt på de store sjøene. I 1917 gikk turen ned Mississippi til New Orleans.

Bess var blitt bedre, og Ole hadde ideer for en ny og mer avansert motor. Bruken av aluminium var blitt mer utbredt gjennom 1. verdenskrig og Ole skjønte det var mulig å bygge en langt lettere motor. Den nye motoren var en tosylindret sak, i hovedsak laget av aluminium, bortsett fra sylindre, giroverføringer og aksler.

Motoren veide beskjedne 22 kilo, hadde tre hestekrefter, mens en helt ny løsning med eksos gjennom propellnavet sørget for langt stillere gange.

Les også (+): Muskelbil og superhelt var modell da Kenneth designet og bygde egen båt

Solgte rettighetene til Evinrude-navnet

Gjennom salgsavtalen med Meyer var Ole bundet av en 5 års «non competition»-klausul og hadde solgt rettighetene til Evinrude-navnet.

Meyer avslo imidlertid tilbudet om et nytt partnerskap, og på høstparten 1920 startet Ole et nytt firma med de 40 000 dollarene han hadde igjen fra salget syv år tidligere.

Bess foreslo ELTO som nytt navn: Enkelt, lett å huske og en forkortelse for Evinrude Light Twin Outboard. Med en liten signatur på baksiden av bensintanken: «Designed by Ole Evinrude».

Taktikken fungerte, og salget steg fra 1000 motorer i 1920 til 7600 i 1925.

Utover 1920-tallet dukket det opp stadig flere konkurrenter. Blant de mest seriøse utfordrerne var Johnson Motor Company. De fire Johnson-brødrene hadde bygget store totakts innenbordsmotorer for båt tidlig på 1900-tallet; V4-, V8- og V12-motorer på inntil 180 hester.

De startet også med motorsykkelmotorer, og satte en av motorene i det første monoplanet som fløy i USA. Nå laget de en vannkjølt utgave som påhengsmotor, og satte verdensrekord med 20 knop.

Les også (+): Ny konge på haugen blant utenbordsmotorene

Bygget kraftigere og mer avanserte motorer

Det var startskuddet for et hastighets- og effekt-kappløp, som resulterte i mer avanserte motorer og en interesse for båtracing i USA som eksisterer den dag i dag. Blant annet konstruerte Ole Evinrude verdens første firesylindrede utenbordsmotor i 1928; Elto High Speed Quad med 18 hester.

Utover 1920-tallet slet Oles gamle selskap Evinrude med konkurransen, og byttet eier flere ganger før det endte opp i hendene på Briggs and Stratton.

De hadde allerede et samarbeid med Elto, og Steven Foster Briggs – grunnlegger og president i selskapet – så en gylden anledning til å få Ole Evinrude med tilbake på laget.

Selv om Elto klarte seg bra på egen hånd, var Ole interessert i en avtale. I februar 1929 slo Evinrude, Elto og Lockwood-Ash seg sammen. Navnet til den nye alliansen kjenner sikkert de fleste båtinteresserte igjen: OMC – Outboard Motors Corporation. Og president i det nye selskapet: Ole Evinrude.

Den store depresjonen rammet industrien hardt

Gleden ble kortvarig; 29. september samme år krasjet aksjemarkedet og innledet den store depresjonen, det rammet naturlig nok fritidsprodukter som utenbordsmotorer ekstra hardt.

OMC klarte seg etter forholdene brukbart. Selskapet gikk med underskudd, og Ole sa fra seg lønnen på 25 000 dollar og bidro med 50 000 dollar av egen lomme for å holde hjulene i gang. I 1934 kom overskuddet tilbake, og i 1936 kjøpte selskapet opp Johnson.

De hadde ikke klart seg like godt gjennom krisen, og var satt under administrasjon.

Dessverre fikk ikke Ole Evinrude oppleve noe av dette. Da Bess ble syk og døde i 1933, var Ole fullstendig knust. De hadde vært sammen om alt siden de giftet seg i 1906, og 14 måneder etter gikk også Ole Evinrude bort – 57 år gammel.

Det markerte likevel på ingen måte slutten for Evinrude-navnet i båtindustrien. For sønnen Ralph startet i Elto med High Speed Quad-prosjektet i 1927, og hadde allerede jobbet i mange ulike stillinger da faren døde. Som 27-åring overtok han som president i selskapet etter Ole, og ledet i 55 år det som ble verdens største båtmotorprodusent. Men det er en helt annen historie.

Slutten for Evinrude kom først i 2020 da Bombardier Recreational Products bestemte seg for å legge ned produksjonen av Evinrude-motorer. Dermed gikk et over 110 år gammelt «norsk» industri­eventyr i graven.

Kilder: Wisconsin Magazine of History, Ralph E. Lambrecht, Norsk Biografisk Leksikon, Odd Lovoll, Wikipedia, National Marine Manufacturers Association