Den er faktisk helt norsk

Det er en av disse fine sensommerdagene. Fjorden ligger som et speil foran meg og solen varmer godt. Det er stille. Alt jeg hører er et svakt brus av yrende folkeliv inne på Aker Brygge, et og annet måkeskrik og snekke som putrer forbi.

KARABAMM!

Stillheten brytes av et hysterisk motorbrøl. Måkene letter og folkene på brygga stopper opp. Mursteinen på Rådhuset sprekker opp og faller ned i hodet på en forbipasserende skateboard-gutt med buksa på knærne. Det er lyden av Predator 337 - et beist av en fartsbåt, konstruert og bygget i Norges båtbyggerhovedstad Arendal.

Bensin i blodet

Ok, det med mursteinen, Rådhuset og skateboard-gutten var kanskje en overdrivelse. Men det var faktisk det første som slo meg da Preben fyrte opp monsteret. Motorene stammer fra Dodge Viper, går for fri eksos og har en lyd som bare må oppleves!

Preben Sørensen har bensin i blodet og kjører racing både til lands og til vanns. Men som arendalitter flest, er det båtinteressen aller sterkest. Sammen med kompisen Andree Bakkegård bygger de highclass performance-båter i millionklassen. Og målsettingen er klar; de skal bli best i verden.

Begge er de i tjueåra. Preben fungerer som daglig leder og tar seg av promoteringen av båten, mens Andree, som har jobbet flere år hos Florida-baserte Nor Tech, står for konstruksjon og produksjon. Det ti meter lange motivlakkerte gliset jeg nå står ombord i, er resultatet av de første fem årene som båtbyggere. Og det kommer mer.

Ti som klarer over 100 km/t

Disse båtene er blant de råeste vi har kjørt.

- Her har du en god vest og et par briller, sier Preben og kaster loss.

- Du må jo kjenne på redskapen, gliser han.

Selvsikkert takker jeg ja, selv om kroppen stritter imot, full av redsel og adrenalin.

Seigt drag

Lyden fra de to V10-motorene på fri eksos er så øredøvende at det selv på tomgang er vanskelig å føre en samtale. Men det spiller ingen rolle. Pratingen kan vi ta senere.

Femknopsgrensa ved Nakkholmen legges bak oss.

- Klar? spør Preben.

Jeg bekrefter med en tommel opp. Rolig men bestemt skyver han så de to aluminiumsspakene som åpner gasspjeldene fra seg. Akselerasjonen er ikke noe å skrive hjem om. Båten har en nemlig en planingsterskel ut av en annen verden. Men så har vi også 40 knop i det propellene får skikkelig tak i vannet og båten planer.

50 og 60 knop passeres uten dramatikk. Båten går som på skinner over det flate vannspeilet.

Men i 70 kop begynner ting å skje. Ikke med båten, men med meg. Jeg klamrer meg fast for livet. Det som var et heftig vindsus rundt hodet mitt, har gått over til voldsom klasking i panna, og plutselig kjennes det ut som vinden tar tak i hårfestet, revner huden i panna og river hele parykken av meg.

Fortsatt tjue knop å gå på, hvordan skal dette gå?

87 knop

Etter et lite minutt blåser vi forbi Nesoddtangen, og etter nok et minutt ser jeg Kavringen passere i sidesynet. Sidesyn og sidesyn, tunnelsyn er mer dekkende.

Nå gjelder det å stramme det jeg har av ansikt- og nakkemuskler og holde hodet rett fram. Å vende hodet til siden nå vil i beste fall resultere i en skikkelig kink, mens en liten gløtt på leppene vil gi tidenes trutmunn.

Jeg aner ikke hvor fort det går, men jeg hører på lyden av de to motorene at vi nærmer oss toppfart. Det gjør rett og slett vondt. Vondt i panna, vondt i hårfestet og vondt i ørene.

Samtidig gjør det godt. Redselen i kroppen er byttet ut med boblende adrenalin. Denne gang av den gode sorten. Jeg føler meg trygg, og klarer faktisk å nyte øyeblikket.

Sakte, men sikkert går Preben av gassen, og igjen kan jeg slappe av i nakkemusklene.

En hånd på panna avslører at huden ikke har revnet og at håret fortsatt er der. Bak meg ser jeg den ti meter høye vannsøylen legge seg ned.

- 87 knop, sier Preben, som om ingenting har skjedd.

Min tur

Etter en kort innføring i knapper, spaker, trim og flaps er det min tur. Lille meg, en fersking i powerboat-sammenheng, som kun har luktet på 60 knop én gang tidligere. Preben lover å stå parat for å roe gemyttene om jeg finner på noe sprell, og med "idiotinnstilling" på trim og flaps legger jeg i vei.

Småfeig som jeg er, får jeg omsider båten opp i plan. 50 og 60 knop passeres og jeg registrerer at jeg har dratt på meg en skikkelig vannsøyle. Min første.

Nå går det bare en vei. Vannsøylen og lyden fra de to V10-erene fungerer som dop på meg, og jeg har abstinenser. Sterke abstinenser. Det er som all frykt blåste av meg i 60 knop. 70 knop går som en lek, før vinden på nytt truer med å rive håret av meg.

I 80 knop begynner jeg plutselig å tenke på konsekvensene av en rulling, så jeg gir meg på 82. Herfra og opp til toppfarten på 90 knop må det jobbes mye med motortrimmen, og jeg har nok med å holde hendene på rattet. 82 knop er fort nok, og solid forbedring av egen pers - om man kan kalle det det.

Én time til Danmark

Jeg runder av kjøresekvensen med noen saftige drag i åttetallsformasjon i rundt 50 knop. Det skarpe, steppede skroget skjærer vannet som en varm kniv i smør, og det lille som er av bølger fra passerende båter og skip sklir vi gjennom uten stress. For å tåle de ekstreme påkjenningene er skroget er støpt i hybridkevlar og vinylester, og er i teorien skuddsikkert.

Jeg er ikke kvalifisert til å bedømme sjøegenskapene til en båt som er bygget for å kjøre race, men etter alt å dømme har gutta gjort en god jobb. Det beviste de blant annet under Skagerak Across i år, der de med Predator 337 blåste fra Tvedestrand til Hirtshals og tilbake igjen på akkurat to timer.

Vel tilbake i havn gir Preben meg en gjennomgang av båten, og det er litt av en finish som er lagt i arbeidet. Ta for eksempel kabinen i baugen, hvor det finnes både toalett, sittegruppe og dobbeltseng. Materialkvaliteten er helt topp, og det er lagt vekt på at ikke et eneste skruehode skal synes i kabinen. Utrolig nok henger også alt sammen, selv etter ekstreme påkjenninger når gutta kjører race.

Småharry

Mange vil nok mene at en båt med motivlakk, et lass med høyttalere, prangende interiørfarger, mye krom og overdrevent mange målere i instrumentpanelet er harry. Jeg kan til en viss grad være enig.

Men det finnes håp for sånne som meg. Preben forteller at hver bygges etter kundens eget ønske. Derfor er det med stor spenning Predator Boats nå skal inn på det russiske og amerikanske markedet - du vet aldri hva en nyrik russer vil utstyre båten med. Preben lover at det kun er fantasien som setter grenser.

Til tross for en skyhøy prislapp har etterspørselen her hjemme vært god, sier Preben. - Vi begynte dette av egen interesse og som en hobby, men etterspørselen var der og utviklingen har gått fortere enn vi først hadde sett for oss. Til nå har vi solgt åtte båter i Norge på tre år.

115 knop

Du skal ha godt med penger om du går for en Predator 337, og mange vil nok se på deg som en klyse som skriker etter oppmerksomhet om du kjøper en. Jeg som har kjørt en, ville sendt deg et smil og håpet på at du klemte litt ekstra på gassen, kun for å høre den fantastiske motorlyden igjen.

Predator 337 koster fra 3,5 millioner, men regn med å overføre fire millioner kroner til Predator-gutta etter de har skreddersydd båten etter ditt ønske. Preben forteller at de kan bygge billigere båter mot at man går ned på materialkvalitet og finish, men at dette ikke har vært et tema.

Og skulle ikke 1250 hysteriske Viper-hestekrefter, 10 meter motivlakk og 90 knop være nok, så kommer gutta med en 44-foter med to 1350-hesters motorer og en prislapp på rundt ti millioner til neste år. En båt som etter planen skal klare 115 knop. Vi Menn Båt er allerede invitert med på prøvekjøring, og da tar vi med både hjelm og voksenbleie.

LES OGSÅ:

Yamarin: Et råskinn av en familiebåt

Finn den perfekte hyttebåten

Ti favorittbåter for fiske