Unge kvinner: – Også menn lider uten likestilling

I dag er det 100 år siden vi feiret kvinnedagen i Norge for første gang.

Mye har skjedd siden den gang, men likevel mener Susanne Kaluza (33) at jenter og gutter ikke har like muligheter i Norge i dag.

Vi har pratet med fire unge, engasjerte kvinner som ønsker å skape en forandring i dagens samfunn.

– Mer rettferdighet

Kathrine Olsen Flåte (26) er politisk nestleder i Røde Kors Ungdom.

– Da jeg som student var regissør for forestillingen «Vaginamonologene», ba vi publikum reise seg om de selv, eller noen de kjente var blitt utsatt for overgrep og vold. Over halvparten reiste seg, forteller Kathrine.

Hun viser til tallenes harde realitet. I India blir en kvinne utsatt for overgrep hvert 22. minutt. I Norge har 1 av 10 blitt utsatt for overgrep.

– Dette er en ukultur vi må forandre sammen med menn. Det er først når kvinner, menn og det 3. kjønn er likestilte at vi kan oppnå fred og mer rettferdighet i verden. Og vi må inkludere menn for å skape forståelse for at likestilling er noe som er bra for alle, for også menn lider når vi ikke er likestilte, mener 26-åringen.

Kathrine mener fanesakene i samfunnet bør være å bekjempe diskriminering på arbeidsplassen, at kvinner skal ha rett til å bestemme over egen kropp, bekjempe skjønnhetstyranni, og bekjempe vold.

– For meg er alle kvinnene jeg har møtt i mitt liv forbilder, for alle kvinner har ulike styrker, erfaringer og historier som inspirerer meg til å være med å bidra og til å tørre å heve stemmen vår.

– Må rette opp i skjevheter

Madeleine Mowinckel (24) er president i ANSA, en interesseorganisasjon for norske studenter i utlandet.

– Jeg har studert i utlandet i fire år, tre av dem i Frankrike hvor jeg fikk oppleve hverdags-sexisme, alt fra at en av jentene på skolen ikke fikk ta lengre utdannelse enn broren fordi det ikke tok seg ut, til at professorene tok på de kvinnelige studentene. I USA opplevde jeg at familiekonservative verdier fremdeles gjaldt, forteller Madeleine.

24-åringen sier hun har fungert som en vandrende talsperson for likestillingen i Norge, for pappa-perm, barnehageplasser og kvotering.

– Da jeg diskuterte parforhold kunne de franske guttene si at «jo, jo, de kunne godt lage mat». Men da jeg spurte dem om det var greit at kjærestene deres tjente mer enn dem, det satt lengre inne. Det gjorde noe med mannsfølelsen deres, påpeker Madeleine og tilføyer:

– Vi har brutt mange av fortidens hindre, men vi må kanskje gjøre mer, for det er enda store forskjeller i lønn, og det øker med alderen. Hvordan gjør vi noe med det? Vi må rette opp skjevheter som allerede er der.

– Må jobbe samlet

Anne Dubrau (28) er gründer og daglig leder av eplemostprodusenten Epleslang, hvor folk med psykiske, fysiske eller sosiale utfordringer får jobb, livskvalitet, og en vei inn i eller tilbake til samfunnet.

– For meg betyr 8.mars takknemlighet og rastløshet. Takknemlighet for ting jeg får oppleve her og nå, som utdanning, jobb, like muligheter, sier Anne.

Hun kom til Norge som 18-åring med et to uker gammelt barn og med en drøm om å studere.

– Jeg fikk utvidet eksamenstid på grunn av amming, jeg fikk barnehageplass og hjelp fra Lånekassen, helt uavhengig av hvem jeg har som foreldre. Norge er flinkere enn andre land, her skal ingen være utenfor, alle er del av et system. Men rastløsheten min kommer når jeg ser, tenker på og hører om kvinner som sliter i resten av verden. Som har ekstremt dårlige arbeidsforhold og lønn, som blir brukt, misbrukt og utsatt for psykisk og fysisk vold, forteller 28-åringen.

Hun mener diskusjonen her i Norge ofte handler om «Hva betyr likestilling?», og spør om det er så viktig å gå i slike detaljer, når vi vet at kvinner der ute trenger hjelp.

– Kan vi ikke glemme ting vi krangler om ellers? Norge arbeider for å gi kvinner hjelp og rettigheter ute, men her hjemme får 10 000 papirløse mødre som føder på norske sykehus beskjed om at de må betale for det, påpeker Anne, før hun legger til:

– Vi må jobbe samlet i eget land og utenlands, for alle kvinner, for vi kvinner er utrolig flinke til å se ressurser og ta vare på muligheter. La oss sammen finne innovative, nye ideer!

Bry deg!

Neda Afshari-Pour (28) er deltaker i Seemas talentprogram i Kristiansand, og aktiv som en av lederne i kvinnegruppa «Sisters».

– Jeg har en lengsel etter å bli del av et større fellesskap på tvers av etnisitet, kultur og religion. For når en kvinne blir utsatt for vold, kjenner ikke sjelen forskjell på kultur og religion. Den kjenner smerte uansett, forteller Neda og legger til:

– Når en kvinne ikke får jobb, kjenner sjelen avmakt uansett. Norske kvinner må ta kampen sammen. Det angår deg hvordan naboen har det. Det angår deg hvordan klassekameratene til barna dine har det. Og det handler ikke om kvinners rettferdighet, det handler om alles rettferdighet.

28-åringen påpeker at 78 000 barn lever under fattigdomsgrensen i Norge. 7 av 10 er barn med somalisk bakgrunn. 5 av 10 er barn med pakistansk bakgrunn.

– Dette kan være mine barn om jeg ikke får arbeid. Det bør ikke være lovlig ikke å gi meg jobb på grunn av et utenlandsk navn, la meg og mine barn havne i fattigdom – for så og kalle meg en belastning for samfunnet. Det skal ikke være lov å si at det ikke finnes et glasstak, for det er ikke bare et glasstak, det er også en glassdør hvor kvinner med minoritetsbakgrunn ikke kommer inn en gang, sier Neda.

Hennes største kvinnelige forbilde er hennes mor, som kom til Norge alene som 22-åring med to barn.

– Hun var alene med tre barn, mens min far jobbet i en annen by. Hun hadde ingen utdannelse da hun kom, men fikk seg høyere utdannelse og jobb fordi hun ikke ga opp. Hun har pleid å si til meg at «hvis du skal være med å bidra i samfunnet, begynn hjemme. Gjør deg selv sterk. Så kan du gå ut og bidra i gata, så i lokalsamfunnet, så i byen, i landet og så – kan du begynne å sprenge grenser!»