Trenger en mann vi kan ringe i smug

En gang iblant kan jeg både romantisere og hungre etter å være «mannen i huset». I frigjøringens og anstendighetens navn. Ta ansvar. Være den som entrer Clas Ohlsson og sier ubesværet: «Jeg vil gjerne ha justeringsjern og monteringsskruer, kongelodd, klangfjær og koblingsboks med ti meter kabel», mens jeg tapper smått utålmodig på disken. Har jo ikke all verdens tid. Skal videre til Expert, må vite. Har et par spørsmål som gjelder overspenningsvern.

Og han Johnny i elektronikkavdelingen skal nikke megetsigende mot meg. Ingen oppfølgingsspørsmål. Kun et samtykkende nikk. En undertekst av elektronikkfaglig overenskomst. Ingen avsporinger. Handelen foregår taust og ryddig. Følelsesfritt og effektivt.

Dette drømmer jeg om på vei til Ensjø Auto. Det er på tide med avfetting av rust på bilen. Det er den tiden på året. Etter en hard vinter er det viktig å fjerne siste rester av salt og smuss via gode avfettingsprodukter, tenker jeg fornøyd. Gode avfettingsmidler koster litt ekstra, men er drøye i bruk og verdt hvert øre. Jeg er uangripelig. Trenger ingen sinnasnekker eller servicemann fra Mekonomen. Jeg bare ordner alt sånt sjøl, jeg. En handlekraftig kvinne av sin tid.

Etter avfettinga kjører jeg hurtig hjem igjen. Har påtatt meg å rense oppvaskmaskinen. Slikt skal man jo gjøre minst en gang i måneden. Og med oppvaskmaskinfaglig selvtillit, gyver jeg løs på oppgaven. Jeg røsker ut og river fra hverandre del etter del. Men så, helt brått, overmannes jeg av en slags hjelpeløshet og utmattelse ved synet av alle delene, og noe virker potte tett og det bobler opp slimete skum i kombo med noe som ser ut som delfiafett – og jeg kjenner at det nesten brister for meg. Hvorfor kjennes det ut som jeg har fått ME?

Hybris kan overstråle ferdigheter, kjenner jeg, mens jeg ligger slik og skraper ut fett og dotter av uante innganger og groper i oppvaskmaskinen. Jeg ender opp med å ringe en sånn Bosch-reparatør som kommer på timen mot en fet sum, og han legger seg umiddelbart ned med stussen i været og gyver løs på oppgaven som om det ikke var noe morradag – plukker, stønner, skrur og grynter.

– Her var det mye pasta og pottitskrell i røra, sier han oppgitt.

Annonsørinnhold

Dette er årets lekreste festkjoler

– Åh?

– Trudde kvinner av i dag kjørte et lavkarbo-regime jeg?

– Vel ...

– Som vi sier i bransjen: Kvinner og rør blir bare rør. Du bør kanskje holde deg til vaffelrøra?!

Han humrer og formaner om forskriftsmessig stabling. En handymann fra Bosch skal vel ikke mene noe om lavkarbo og quinoa? Handymann og Helios, liksom. Her er det aldri fred å få. Det henger jo ikke på greip. Plutselig vil jeg helst bare grine.

Mannenihuset.com. En ny forretningsidé? Ridderlige menn med overskudd og fritid. For små og store ting. Menn man kan ringe i smug? Hvis det skulle røyne på, sånn rørfaglig, eller man trenger et puff i møtet med komplekse duppeditter. En slags støttekontaktordning for teknomolboer. En helstøpt mann. Forutsigbar og forrykende. Mild og medgjørlig, dog foroverlent og bestemt. Finnes det en slik anordning? En app? Alternativt spørre husbond om han kan være den som tar ansvar for oppvaskmaskin og bil. Skal ta det opp med han straks han klarer å løsrive seg fra den fletteloffdeigen han er i ferd med å sette. Når loffen er ferdig svella og knadd. Da skal vi snakke om det. Om vi kan se litt på fordelingen av oppgaver i huset. Fikk brått denne syke trangen til potpurri, tenne kubbelys og å stryke en damask, til toner av Enya. Og de lysa – de skal være duftlys. Med vanilje og mandel.

Denne saken ble første gang publisert 12/02 2016, og sist oppdatert 02/05 2017.