Vårt første år i Norge
Familien Fedda flyktet fra bombemarerittet i Syria.
I fjor kom tusen syriske flyktninger til sitt nye hjemland Norge. Vi har fulgt fem av dem!
Ankomst juni 2014:
Talal, Safaa, Sima, Abodi og Taim Fedda har akkurat kommet til Sarpsborg og huset de skal bo i. De vet ennå ikke hva som venter dem, de vet bare at de er trygge.
Livet i Homs før krigen var et bra liv. De hadde jobber, hus og familie rundt seg. I helgene pleide de å dra til chaleten (sommerhus red.anm.), på stranda eller til gården til Safaas far.
Men så begynte ting å bli vanskeligere. Homs ble beleiret, bombene falt, og for hver dag som gikk, fryktet de for at de skulle bli de neste som ble funnet døde ute i gatene. Barna så krig og døde mennesker på dagen, og sov ikke om natten.
Til slutt ble også deres hus bombet. Da var det ikke lenger noe valg. I 2012 flyktet familien via Damaskus til Jordan, hvor de ble registrert hos FNs høykommissær for flyktninger.
- Alt vi hadde med oss var en lap top og fem kofferter med klær. Alt annet ble ødelagt. Klart det er sørgelig, men barna mine er uskadd. Det er mer verdt enn alle pengene i hele verden, sier Talal.
Etter to år i Jordan kom beskjeden de hadde håpet på: De var plukket ut som kvoteflyktninger til Norge.
Men først måtte de gå på kurs i Jordan for å lære om sitt nye hjemland, hvordan det ville bli å bo her, om ting som skatt, og om hvordan holde huset varmt.
Det var lett å ta valget om å reise. Det var på grunn av barna. Allerede nå ser de hvordan de er blitt tryggere.
Men frykten sitter godt.
- I går haglet det om natta, forteller Safaa.
- Jeg ble så redd: «Hva skjer, er det krig?» Alle barna våknet. De var redde de også. Da tenkte jeg: «Hvordan skal det gå å slippe barna ut når blir redda av at det regner så mye?»
Seinsommer:
Det har gått åtte uker. På denne tiden har de fått sett seg om i Sarpsborg-området, og handlet inn litt klær, noen møbler og kjøkkenutstyr.
Huset de skal bo i er hvitt, med to etasjer, veranda og hage, og ligger rett ved en barne- og ungdomsskole som har husker og sklier utenfor. Safaa har pyntet alle vinduene med lilla gardiner og blomster i vinduskarmen. Tolken Sobhia Timraz har hjulpet dem med å få tak i billige og solide møbler, og barna viser stolt fram rommene i andre etasje.
Snart skal Taim begynne i barnehage og Sima og Abodi begynne på skolen Skole blir det også på Talal og Safaa, et introduksjons- og språkprogram som tar fra seks måneder til to år og som skal gå hver dag fra kl. 09–15.
- Hvordan det blir å begynne skolen i en alder av 42? Jeg sier til meg selv at det er viktig å lære norsk. Jeg må leve et vanlig liv – få meg en jobb, kunne gå og handle og snakke uten tolk, sier Talal og smiler.
- Jeg er altmuligmann og kan gjøre alt. Jeg kan jobbe som elektriker, som maler – alt. Ikke noe er vanskelig, sier Talal, som er ivrig etter å komme i gang.
- Men jeg må skaffe en bil.
Akkurat nå er det alt han tenker på. Det er vanskelig å dra ut og gjøre noe koselig med hele familien uten, og tungt å skulle handle og følge til barnehage og skole.
Tolk Sobhia forteller at de fleste flyktninger kjøper seg en bil til rundt 10 000, som de mekker på selv. Talal lurer på om han trenger nytt førerkort eller ei. Noen venner som bor i Nord-Norge fikk lov til å bruke sitt gamle i ett år. De var sammen med Talal og Safaa på forberedelseskurset i Jordan, men både de og andre ble sendt nordover – til Vadsø og Alta.
Familien Fedda er første syriske familie i Sarpsborg. De er glade for at det ble her.
Høst:
- Alle venner sier til oss: Dere er heldige som kom til Sarpsborg, sier Safaa.
- Hvor er sekken?
- Den står under bordet.
Hverdagen som ny i Norge er godt i gang og på norsk-senteret prøver et kor av ulike røster å lese ordene på tavla.
- Booordet, ikke u, men o, instruerer lærer Caroline Slangsvold de atten elevene fra ulike nasjonaliteter.
Talal og Safaa sitter sammen og jobber konsentrert.
De har gått fire uker på kurset, og synes uttalen er vanskelig, øver seg for eksempel på forskjellen mellom «ost» og «øst», «kø» og «ku», men synes også det er gøy, etter hvert som de begynner å kunne nye ord.
- Vi er heldige som har skolen. Og hvis vi er flinke, kan vi slutte og gå over til å jobbe eller å studere, forklarer Safaa.
Selv har hun tenkt på å jobbe i barnehage eller SFO. I Syria studerte hun kunst og håndarbeid. Talal pleide å være sjømann i Sør-Europa og Midtøsten. Da han ville gifte seg, startet han opp to butikker, en som solgte kosmetikk og en som solgte elektriske motorsykler.
Det var moren hans som ringte mens han enda var sjømann, og sa: «Jeg har en pen jente til deg». Hun hadde sett Safaa hjemme i Homs. Nå har de vært gift i 14 år. De ler når de forklarer at det ikke var noen tvang, de kunne avslått.
- Jeg hadde bestemt meg for å roe meg ned, være mer hjemme. Så begynte krigen. Da jeg giftet meg med Safaa sa hun alltid «vi skal ut og reise», sier Talal.
- Men det var ikke akkurat slik vi hadde tenkt å reise.
Utenfor er det er en uvanlig varm høst, men familien på fem synes allerede nå at Norge begynner å bli kjølig. De bruker ullundertøy og lurer lattermildt på hva de skal bruke til vinteren?
Vinter:
Det er uvant med så kalde dager, og Talal putter stadig nye vedkubber i ovnen hjemme i Sarpsborg, mens Safaa lager middag på kjøkkenet.
Dagene er fylt med norskkurs og ungehenting, men Talal er rastløs. Han vil gjerne gjøre noe, bidra med sin kunnskap.
I Syria var han en ivrig jeger, som jaktet and, svane, hare og fugl. Nå lurer han på om han kanskje kan bli med i et jaktlag her?
Livet i Norge har to sider: Tryggheten har de fått full pott på. Men det å ikke ha noe å gjøre er frustrerende.
- I Jordan jobbet jeg fra 9–22 hver dag. Det er bedre å få føle seg nyttig, kunne jobbe mye, sier Talal, som tidlig i høst ordnet seg en jobb som krevde bilkjøring. Men så fikk han beskjed om at han trengte å kjøre opp på nytt i Norge. For egne midler. Da røk jobben.
- Det er hardt å spare penger av det lille vi har. Førerkortet koster mellom 15 000 og 25 000. Det å ikke ha råd til det, påvirker hele familien:
- Barna spør meg alltid; pappa, kan vi dra på tur? Nå har det gått åtte måneder uten at vi har kunnet dra noe sted, de er bare på skolen og så rett hjem, sier Talal.
Han har en bekymringsrynke i pannen.
- Vi vil ikke bare få penger fra myndighetene. Vi vil jobbe selv. Vi er stolte. Mange lever på sosialstønad, men det er ikke akseptabelt for meg. Det påvirker også språket, for du vet at når du begynner å jobbe, blir du tvunget til å bruke det og til å lytte, reflekterer han.
Vår/sommer:
- Jeg har to bein. Sima leser med forsiktig stemme.
- Hvem er det som har to bein? spør lærer Anniken Solli Olavesen.
- Ugla!
Klassen på 13 elever på Borgen skole representerer åtte ulike nasjonaliteter. Sima begynner i tredje klasse til høsten.
- Hun klarer seg veldig bra, skryter Annikken.
- Både Sima og Abodi er blitt mye tryggere i løpet av tiden de har vært i klassen. De første ukene var preget av usikkerhet, utfordringene var mange med et helt nytt land å forholde seg til, nytt språk, nye barn og nye voksne. Det aller viktigste er å skape trygghet og tillit. At de får gode dager med lek og samvær med barn og voksne. Så kommer det andre etter hvert. Men Sima har jo også lært å lese i vinter, hun er helt fantastisk, sier Annikken, som understreker viktigheten av at barna får særskilt norskopplæring i mange år enda.
- Det er en lang prosess å lære et nytt språk. Men utgangspunktet for å lære er trivsel.
Etter hvert som årstiden har blitt lysere, har også andre ting lysnet for familien: Talal har fått norsk sertifikat.
- Vi har reist til Sverige, Rygge og Oslo. Barna koser seg, det er enkelt å dra og handle og besøke kjente, sier han, og innrømmer smilende at han var litt nervøs foran oppkjøringen.
- Sertifikatet er viktigere enn norsk pass. Det går an vente på et pass, men sertifikatet MÅ man ha.
Nå er det jobb som er drømmemålet. Hva som helst gjør han, bare han kan forsørge familien sin.
Ett år er gått siden de kom, og de synes knapt de har kjent det, for det har gått så fort,
- Ja, takk til Allah.
Nå har de falt til ro, og hver måned lærer de noe nytt. Talal sier at han har forandret seg mye på det året som er gått. Han merker at han er blitt roligere.
- Når man har kommet bort fra krig og press gjør man det, innskyter Safaa.
Verken Sima, Abodi eller Taim er redde lenger. De går ut av barnehagen og klasserommene og går i gang og leker med en gang, sammen med masse venner.
- Men VI tenker veldig mye på familien vår, vi klarer ikke å slutte å tenke på dem, sier Safaa.
Tror de at de noen gang vil dra tilbake? Kan Syria bygges opp igjen?
- Vi håper at det skal bli et nytt Syria igjen. Men det er her vi har en framtid for våre barn.