"Skal jeg virkelig dra med meg en utslitt treåring på allidrett?"

"På konstant slankekur og med en haug tanker som kverna i hodet"

Guri Solberg skriver om sårbarhet. Og et sjelsettende møte med logopeden som avslørte henne.

Fire uker borte - én uke hos barna

Toril (37) har ikke valgt å være hjemme med barna. Hun har valgt å være mest borte.

Rydd, rop, kast!

Henriette Steenstrups tips til loppemarkedansvarlige, lytt mer til nabosladderen og henvend dere til nyskilte!

En onsdag formiddag på Baker Hansen sitter det to kvinner og en mann i 40-årene ved siden av meg. Samtalen er opphetet. Barnas alpintrener er for dårlig! Podene skal jo bli OL-medalister! De blir enige om å ta dem ut av skiskolen, ansette en proff privattrener og kjøre tre timer til et større alpinsenter – hver helg! Jeg himler med øynene og tenker «stakkars unger!»

I saken «Småstjerner» i påskeutgaven av Kamille møter vi den amerikanske versjonen. En mor som har sagt opp jobben for å skape en skuespillerkarriere for treåringene sine, som for øvrig har 40 000 følgere på Instagram. Og turnjenta på åtte år, som trener fire timer hver eneste dag. «Jeg har ikke lyst!» er ikke en god nok unnskyldning til å slutte.

«Only in America» var arbeidstittelen på saken, men kanskje er det ikke så fjernt fra vår virkelighet likevel? Barn i Norge er ikke gamle før de topper fotballagene, treningene øker til flere ganger i uka og det er kamper hver helg. Man må satse tidlig om det skal bli noe! Da vi søkte om barnehageplass, skrøt en av barnehagene av at de trente tennis hele sommerhalvåret og alpin hele vinteren. Der satt vi med en ettåring på fanget, og skjønte virkelig ikke poenget! Nå er den eldste av de to barna våre blitt tre år, og det begynner å bli mye snakk om fritidsaktiviteter. Skal jeg altså dra med meg treåringen som er så sliten at han ligger på gulvet i garderoben, videre fra barnehagen og rett på allidrett? Det er ikke bare unødvendig, det er galskap.

Med det sagt, er det egentlig så ille å legge aldri så lite press på barna våre? Blant toppidrettsutøvere har jeg til gode å høre noen klage over at foreldrene presset dem på trening. Jeg har derimot titt og ofte hørt voksne mennesker irritere seg over at foreldrene lot dem slutte. Er det barna eller oss selv vi vil skåne, når vi blankt avfeier å kjøre tre timer til alpinsenteret?

Selv gikk jeg på turn, piano, ballett, korps og tennis. I dag sitter jeg igjen uten å kunne spille noe instrument, og med vel, ganske fattig kroppsbeherskelse når det kommer til idrett. Burde noen ha tvunget meg til å fortsette i korpset? Da hadde jeg kanskje vært jazzmusiker i dag? Mest sannsynlig hadde mamma bare fått en sur unge som vel aldri kom til å entre konsertscenen.

Opprinnelig publisert som lederartikkel i Kamille utg. 5 2017.

Denne saken ble første gang publisert 09/04 2017, og sist oppdatert 18/05 2017.