Styrt av tvang

- Ehh, unnskyld. Jeg står i dusjen. 

På femte forsøk svarer "Heidi" endelig på mobilen når Det Nye kommer til avtalt intervju. Dampen siver ut av den lille hybelen. Det lukter dusjsåpe og sokkene blir våte av vannflekkene på gulvet.

- Jeg klønet da jeg vasket meg nedentil og brukte vaskekluten fra rumpa og fremover - ikke omvendt - og da måtte jeg begynne på nytt. Dessuten fikk jeg mensen i dag og da føler jeg meg mer skitten, forklarer hun.

Med innlevelse forklarer hun hvordan dusjritualet må utføres fra topp til tå. Først når hver kvadratmillimeter er skrubbet føler hun seg ren.

- Jeg kan bruke en flaske dusjsåpe på to dusjer når tvangen er mest intens.  

Nedverdigende

Frem til 2005 hadde Heidi et normalt forhold til hygiene. Tvangstankene kom snikende etter en krevende studietid da hun nedprioriterte å dusje. Etter hvert ble også dobesøk vanskelig. Nå er Heidi inne i en middels god periode, og da bruker hun en time hver gang hun går på do. Ofte går det med en hel dorull på et toalettbesøk.

- Når jeg tisser kan jeg klare meg med fire tørk.

Jeg ser for meg at avføringen størkner og at det henger igjen rester. For å fjerne det væter jeg papiret og tørker mange ganger. Noen ganger begynner jeg å blø fordi jeg tørker meg så mye.

Før Heidi legger seg sjekker hun alltid om det har lekket urin i trusa i løpet av dagen. Om morgenen inspiserer hun pyjamasen og sengetøyet ved å lukte på det og se etter flekker. Problemet er blitt så altomfattende at hun har hoppet av studiene. Hun har ingen jobb og tilbringer dagene med å lese, se tv og være med venner. Kun familien og de nærmeste vennene vet om vasketvangen.

- En gang jeg var på restaurant med noen kompiser kom servitørene inn på do og spurte om alt var ok. Jeg fikk et angstanfall og klarte ikke å gå ut før de hadde kikket bak på buksa om jeg hadde lekket urin. Tenk å nedverdige seg sånn, sier Heidi. 

Sorterer tøyet

15 prosent av befolkningen har problemer med tvang, mens to til tre prosent får diagnosen tvangslidelse, ifølge Forening for tvangslidelse.

- Når tankene går ut over hverdagen og du mister grepet om virkeligheten, har du et problem. Hvis du tror at skitten hopper på deg fra gata og hygienen går på helsa løs, så blir det en sykdom, sier Erna Moen, psykiatrisk sykepleier ved Poliklinikk for angstlidelser ved Gaustad sykehus. Sjekketvang og vasketvang er de mest utbrdte diagnosene, forteller hun.

Tilbake på Heidis hybel får vi beskjed om ikke å sette oss på senga. Tvangstankene får nemlig Heidi til å lure på om hun har tisset på lakenet - selv om hun ikke er sengevæter.

- Jeg har luktet på lakenet mange ganger for å sjekke om det er urin på det. Jeg tror ikke det, men klarer ikke å ta på det. 

- Hvorfor synes du alt som kommer ut fra underlivet er så ekkelt?

Heidi vrir seg i stolen og blir svar skyldig.

- Det er bare definert som ekkelt i hodet mitt?

I et hjørne står det en "ekkel" plastsekk og en "ren" plastsekk. Den ekle er fylt med tøy Heidi er redd fordi det kan være urin og avføring på, og den andre med klær hun klarer å ta i. I fjor var det så ille at en venninne måtte sette på vasken for henne.

- Du vet at det sannsynligvis ikke er urin eller avføring på klærne dine?

- Nja, men når jeg ser en flekk blir jeg usikker på om det er svette, utflod, urin eller avføring. Jeg føler meg dum som ikke klarer å håndtere tankene.

Ett minutt senere uffer Heidi seg etter å ha rettet på trusa.

- Nå fikk jeg tanker om at mensblod fra trusa gikk gjennom buksa. Andre ganger føler jeg at jeg har en ultratynn hinne av urin og avføring over hele meg.

I fjor hadde Heidi et opphold på en psykiatrisk poliklinikk og ble bedre, men alt forverret seg da hun kom ut.

- Tvangen ødelegger for skolegang og mitt sosiale liv. Jeg må bli frisk, for jeg blir deprimert av dette. Noen ganger skulle jeg ønske at jeg aldri var født.

Skam

- Folk skammer seg over tvangslidelser. De er redde for å bli stemplet som gale og føler seg dumme, sier sykepleier Erna Moen.

Derfor tar det i gjennomsnitt sju-åtte år før de som har lidelsen søker hjelp. "Hilde" (23) har nappet håret sitt og spist det siden hun var ti år, men har ennå ikke søkt hjelp. For henne startet det en dag hun kjedet seg. Hun nappet ut et hårstrå og studerte det. Observerte at roten var geleaktig. Interessant. Nappet et til, krøllet det og lot seg facinere.

- Første gangen var nærmest som en vitenskapelig eksperiment. Ufrivillig begynte jeg å nappe daglig, og da mamma ba meg slutte, så klarte jeg ikke, forteller Hilde.

Manken hennes er tynn, men det er først når hun bøyer hodet fram at en bar flekk kommer til syne.

- Da jeg var 18 år, mannet jeg meg opp og fortalte psykologen min om tvangen. Hun avskrev det som "en dårlig vane", forteller Hilde.

Hun skjønte selv hva som feilte henne da hun så en episode av tv-serien CSI. Legene fant hårballer i magesekken til en som ble obdusert og konkluderte med at han led av "Rapunzels". Hilde googlet syndromet og ble ledet videre til Trikotillomani - trangen til å plukke sitt eget hår og i enkelte tilfeller spise det. Ifølge Wikipedia deler Hilde skjebne med en til fem prosent av verdens befolkning. Trangen er en impulslidelse som er nært beslektet med tvangslidelser. Den sammenlignes med å bite negler, og det spekuleres i om traumatiske opplevelser eller stress kan utløse den.

Dødelig

Nappesuget er sterkest i stressende situasjoner. Som rett før en deadline på jobben. Da sitter Hilde ved pc-en og plukker hår fra hodebunnen.

- Jeg sammenligner det med trangen til å røyke, for det er utrolig vanskelig å stå imot. Jeg vet ikke hvorfor jeg gjør det, men jeg blir roligere og føler meg lettet etterpå. Jeg blir smånervøs hvis jeg ikke får nappet.  

Når Hilde er alene spiser hun også håret.

- Jeg blir kvalm av tanken! Selv om hårstråene skjærer i halsen og jeg vet at de ikke brytes ned av fordøyelsessystemet - og at det kan være dødelig - så klarer jeg ikke å la være.  

I flere år byttet Hilde frisør hver gang hun skulle klippe seg fordi de stilte så mange spørsmål. Nå har hun funnet en som ikke spør hvorfor hun flekkvis mangler hår. 

- Jeg løy hver gang og skyldte på bivirkninger av medisiner, arrvev i hodebunnen, tyggegummi i håret, eller at jeg hadde en lillesøster med saks. 

Da tannlegen forskrekket fortalte at han fant masse hår i munnen hennes hadde Hilde mest lyst til å synke i jorden, for hvordan skulle hun bortforklare det?  

Kjæresten hennes ble et stort spørsmålstegn første gang han strøk henne gjennom håret og hun rykket unna. Det gikk noen måneder før hun fortalte ham om problemet.

- Han hadde noen spørsmål, men tok det fint.

Bli frisk!

- Antidepressiva kan virke mot tvangstanker, men gir ofte bivirkninger, så vi anbefaler ofte eksponeringsterapi for de unge, sier sykepleier Moen.

Slik terapi handler om å stå imot trangen til for eksempel sjekke om komfyren er skrudd av. Hvis man tvinger seg selv til å høre på fornuften og handle i strid med tankene, skal de etter hvert forsvinne.

- Jeg prøver å stå imot tvangstankene, men det er ikke lett, sier 23 år gamle "Idun".

Da hun bodde i egen leilighet, brukte hun minst en time på å sjekke kjøleskapet, kokeplata, taklyset, tv-en og pc-en. Hun dro ut kontakter, sørget for at det ikke var noe foran ovnene som kunne ta fyr og sjekket at døra var låst.

- Fordi det ikke var min leilighet følte jeg ekstra mye ansvar. Tenk om det ble brann eller lekkasje og det var min feil? Når jeg blåser ut et lys er jeg redd for at det skal tenne seg på eigjen, eller at jeg ikke har sett riktig, kanskje er det ikke blåst ut likevel?

Hun taklet ikke å bo alene og flyttet tibake til foreldrene. I dag bor hun i kollektiv.

- Det fungerer fint å bo med andre, for da må jeg bare ta meg sammen.

- Klarer du å stole på at de andre slår av komfyren og blåser ut lysene?

Ja, for da er det deres ansvar hvis noe skjer.

Telletvang

Idun spiser gjerne frokostblanding til middag for å slippe å bruke kokeplata. Men sjekke den må hun uansett. Hun har aldri vært noen systematiker, men akkurat sjekketvangen krever orden og system. Når hun kontrollerer om tv-en er slått av, deler hun skjermen opp i 12 ruter og ser for seg kors og kryss, og hun opererer med egne tellesystemer og "gode" og "onde" tall. -12, 14 og 16 er bra tall. 13 og 15 er ikke bra, mens tallet 3 er både godt og ondt.

Idun søkte hjelp for halvannet år siden da hun innså at hun hadde et problem. Hun prøver nå å begrense sjekkingen, men det er vanskelig.  

- Jeg hater tvangen. Ingen kan forstå dette før de har opplevd det selv. Tenk, jeg var helt normal fram til 2006.

Skrev bok om tvang

- Noen tvangstanker er hysteriske. Jeg har lært meg å le av mine, sier Kristin Marie Berstad (26).

"Tenk om jeg kjørte på noen uten å merke det?"

Slike popup-tanker kunne Kristin få da hun slet med tvangstanker. En uskyldig blodflekk på toalettskålen kunne ødelegge dagen hennes. Hun forestilte seg at hun kom til å få hiv og måtte dø alene fordi ingen ville ha noe med henne å gjøre. Selv om hun visste at hepatitt var langt mer smittsomt enn hiv, var hun aldri redd for det.

- Det viser hvor irrasjonelle tvangstankene er. Man blir så oppslukt av frykten at man ikke klarer å stole på seg selv - uansett om man vet at tankene er rare og usannsynlige.

Nå har Kristin fått hjelp til å kontrollere lidelsen. I debutomanen Tvang bruker hun egne erfaringer til å skildre hverdagen til en ung kvinne med tvangstanker.

- Det er ingen selvbiografi, hun er mye mer ekstrem enn meg. Når hovedpersonen finner et hår i dusjen, får hun en irrasjonell tanke om at ektemannen er utro, og gang på gang konfronterer hun ham med dette.

Kristin fikk de samme tvangstankene etter å ha vært lykkelig med mannen sin i fire år.

- Det er selvfølgelig vanskelig for et samliv, og jeg er heldig som har en så forståelsesfull og tålmodig mann. Jeg føler meg like dum hver gang jeg konfronterer ham og prøver å la være, men det er utfordrende og krever mye energi og krefter.

Mestringsfølelsen jeg får nåer jeg klarer å stå imot er helt fantastisk, sier Kristin.

Angsten roer seg når hun klarer å stå imot nok ganger, men Kristin tror ikke at hun blir kvitt alle tvangstankene.

- Målet er å ikke følge dem opp med handlinger, sier hun.