- Jeg har slått opp med barberhøvelen!

Jeg har vært hjemme hos en som har busk mellom beina. Oh my god!

Tro det eller ei, men dette sitatet er hentet fra 2015. Riktignok ikke fra den ekte virkeligheten, men fra en realityserie som går på norske tv-skjermer, som handler om hvordan fire svenske fruer lever sine liv i Hollywood. Trolig et svært glattbarbert liv, for det ble full oppstandelse da Caroline Grane fortalte at hun lar underlivshåret gro. 

– Før skulle man bare ha en liten catwalk, men nå er det in med litt 70-tallsbusk, og jeg har litt busk selv, sier Caroline i programmet.

Det får venninnen og hollywoodfruen Åsa Vesterlund til å reagere.

– Jeg er kjempesjokkert, kjempeoverrasket og skuffet, sier hun, for så å erklære at forholdet til venninnen er over. Hun omgås da ikke folk som har busk, må vite.

Nå er heldigvis ikke de svenske hollywoodfruene så veldig representative for vår egen virkelighet hjemme i Norge, men det er ikke så ofte vi ser verken busk, hårete legger eller hår under armene her heller.

Når ble kroppshår tabu?

Når ble det så tabu å ha noe vi alle har - koppshår? Det har i alle fall ikke alltid vært sånn. Akkurat når vi jenter begynte å fjerne kroppshårene våre er omdiskutert. Noen historikere mener vi startet med hårfjerning allerede på slutten av 1800-tallet, da skjørtene ble kortere og kjolene ermeløse.

Andre hevder at det først ble utbredt på starten av 1900-tallet, da firmaet Gillette begynte å produsere enkle barberhøvler. I starten rettet de markedsføringen kun mot menn, men det tok ikke lang tid før de skjønte at også jenter var en mulig kjøpergruppe.

Det skulle vise seg å være en innbringende strategi. I dag, omtrent 100 år senere, er hårfjerningsprodukter noen av de mest solgte produkttypene innen kvinners skjønnhetspleie.

I 2015 er faktisk kroppshår så uvanlig at det nesten ikke finnes der ute. Ikke har mødrene våre det når vi vokser opp, ikke har venninnene våre det og ikke har jentene i mediene og i reklamekampanjer det.

De aller fleste jenter vet ikke engang hvordan deres eget kroppshår ser ut. Bare tenk etter selv: Vet du om legghåret ditt er tykt eller tynt? Har du mye eller lite? Hvordan ser egentlig håret under armene dine ut?

Det Nye har truffet flere jenter som vet, og Jenny Jordahl (26) er èn av dem.

Ifjor var det nok

– Ja, jeg slo opp med barberhøvelen! Det var et usunt forhold mellom oss, der den ene parten hele tiden stilte spørsmål ved utseendet mitt og i tillegg krevde masse penger av meg, sier Jenny.

Jenny, som jobber som grafisk designer, illustratør og tegneserieskaper,  ler av sin egen sammenligning. Akkurat så håpløst var det kanskje ikke, men en sommerdag i fjor var det nok.

– Det var en del av en større prosess for meg. Jeg følte ting var veldig trangt i livet mitt, både i jobben, det sosiale og ikke minst at jeg var misfornøyd med egen kropp. Så jeg sluttet å sminke meg så mye, sluttet å gå med ubehagelige klær og sluttet å barbere meg.

- Jeg ville ta tilbake kontrollen over min egen kropp og kjenne på hva jeg ville. Dessuten hadde jeg ikke lenger lyst til å være med på å opprettholde en bransje som tjener på at man skal ha det dårlig.

- Usunt skjønnhetsideal

Har vi det dårlig bare fordi vi barberer oss?

– Det handler ikke bare om hår. Skjønnhets-idealet som fremmes av mediene, er både usunt og destruktivt. Vi blir servert et ekstremt smalt bilde av hvordan vi skal se ut. Det forventes at nesten alle skal fylle den samme rollen, og i den rollen har utseendet fått uproporsjonalt stor plass.

- Ikke bare det, men det er også et utseende som nesten ingen kan oppnå. Hvor er det etniske mangfoldet, for eksempel? Reklame og bilder retusjeres, og mediene viser fram mennesker som ikke finnes. Også skal vi jenter liksom prøve å oppnå dette. Vi er dømt til å mislykkes.

– Hvorfor er det så skadelig for oss?

– Når det forventes at vi setter av en så stor del av livet vårt til å tenke på hvordan vi ser ut, så blir det veldig lite tid til andre ting. Skjønnhetsindustrien oppfordrer oss heller ikke til å utforske andre egenskaper ved oss selv, alt det som gjør oss til den vi er. Det er jo hva vi gjør og hva som foregår inni hodene våre som er avgjørende, ikke hvordan vi ser ut.

Fikk kroppshår tidlig

Det sterke presset lurte seg inn i hodet på Jenny også. Som usikker 12-åring innledet hun et langvarig forhold til barberhøvelen.

– Jeg kom tidlig i puberteten, og var kanskje den aller første i klassen til å få kroppshår. Jeg følte meg guffen og stygg, og det sier noe om hvor tidlig kravene slår inn. Man er et barn når man er tolv, men likevel blir man oppfordret til å være sexy og hårløs.

- Jeg blir så lei meg av å tenke på det, at dette skal ta så mye plass i hodene våre helt fra vi er barn. Også tar det bare mer og mer plass etter hvert som vi blir eldre.

 

Det var den plassen i hodet Jenny ville ha tilbake. Hun erkjente at også hun – som hadde skrevet en feministbok og hadde et bevisst forhold til det hele – var altfor påvirket av presset. Derfor dette endelige bruddet med barberhøvelen.

– Det er ikke veldig lett for meg, heller. Det å ta avstand fra det idealet føles som en kamp, fordi man hele tiden blir fortalt at det man gjør er feil. Jeg må være trygg nok til å stå imot. Kroppshår er ikke akseptert i samfunnet i dag, og det kan være slitsomt å velge det som er avvikende fra normen.

Savnet etter høvelen ble med ett mye lettere da Jenny ble trygg på at skjønnhetsindustrien tar feil.

– Det er ikke folks reaksjoner på kroppshår som er skumle, men vår egen frykt for å gjøre noe som er annerledes. Verken kjæresten eller vennene mine reagerte negativt på at jeg har hår på leggene og under armene. Det var en fin bekreftelse, og har gjort det lettere for meg å være meg selv. Det var så deilig at illusjonen om at kroppshår er noe som gjør deg uattraktiv og ekkel ikke stemte. I stedet følte jeg meg mer ekte og mer sikker i min egen kropp enn jeg har gjort på lenge.

Les mer i det siste nummeret av Det Nye. Her treffer du tre jenter til som har lagt barberhøvelen på hylla!

Denne saken ble første gang publisert 02/11 2015, og sist oppdatert 24/06 2017.