Kommentar: Fenomenet iDetox
- Jeg er en slave av min egen Iphone, for pokker!
Det Nyes reporter følte seg som en slave av iPhonen. To mobilfrie måneder gjorde susen.
Jeg er en slave av min egen iPhone, for pokker!
Jeg er ikke så glad å snakke i telefonen.
Etter fem minutter blir jeg varm i øret, etter 10 blir jeg irritabel, etter 15 trekker jeg pusten demonstrativt og etter 20 blir det ofte sånn at jeg avslutter samtalen raskt og uelegant.
Dårlig samvittighet
Etterpå får jeg gjerne dårlig samvittighet og behov for å ringe vedkommende opp og si unnskyld for bråheten.
Det er en evig repetisjon. «Men hvorfor gidder du å ta telefonen hvis det gir deg så mye hodebry?» kan folk spørre når vi er på emnet.
Eeeh, fordi tapte anrop gir meg like dårlig samvittighet! Tar jeg den, blir det feil. Tar jeg den ikke, blir det også feil.
Jeg er en slave av min egen iPhone, for pokker!
- Jeg er ikke en som ikke svarer
Jeg sier ikke at jeg tok en gledessalto den fredagen mobilen min ble stjålet på Deli de Luca; jeg hadde jo som folk flest usakelige mengder data lagret på den.
Men snart skulle jeg faktisk nyte min mobilfrie tilværelse som en trebarnsmor på husmorferie.
Etter noen flere samvittighetskvaler, vel å merke. For hva om noen skulle sende meg en sms i løpet av helgen - invitere meg på middag, spørre om noe viktig eller bare ønske meg en hyggelig dag - uten å få svar...
Tanken gjorde meg uvel. For jeg er jo ikke en som ikke svarer. Jeg svarer. På alt som er å svare på. Derfor fant jeg en viss lettelse i å kunne flagge det på Facebook: «Jeg har ikke mobil».
Repetisjon lørdag morgen, i håp om å nå de som ikke hadde fått det med seg fredag kveld.
Egotid
Det var etter å ha kokt meg en kopp te, satt på en episode Sex og Singelliv og tullet meg inn i et teppe den morgenen, at jeg fikk kjenne på godene ved det å være utilgjengelig.
For nå kunne verken tapte eller innkommende anrop skape friksjon i samvittigheten min eller gjøre teen min kald.
Nå kunne jeg ikke flykte til Instagram så fort det kom en litt kjedelig scene i episoden.
Nei, her skulle jeg rett og slett bare sitte og lytte til regnet som hamret på ruta og til Carrie Bradshaw som tenkte høyt.
Jeg skulle ha min etterlengtede egostund som ingen, ikke en gang jeg selv, kunne avbryte.
Takk til tyven
Jeg hang med Carrie, Charlotte, Miranda og Samantha i tre sammenhengende timer den formiddagen. Det var dødshyggelig.
Etterpå tok jeg meg en joggetur, før jeg satte meg ned og jobbet uavbrutt i to og en halv time. På kvelden dro jeg ut og spiste med kjæresten min. Ikke ett Insta-knips, ikke én Face-sjekk.
Dødshyggelig, det og. Jeg begynte å leke med tanken på å fortsette å ha det sånn.
Gikk det an i 2013, liksom? «Selvfølgelig går det an», mente kjæresten.
Herre over egen tid
Og sånn ble det. De to påfølgende månedene levde jeg uten telefon. Avtaler gjorde jeg på Facebook.
Trengte jeg å ringe noen, lånte jeg hans mobil. Ting var mer opp til meg nå. Jeg kunne ta en kaffe med folk når jeg hadde lyst, når jeg hadde tid og når jeg hadde overskudd.
Jeg kunne begrense sosial omgang til de gangene jeg selv var selskapssyk, og så kunne jeg slippe å forholde meg til folk når jeg hadde mer innadvendte eller produktive dager.
Det fikk meg til å føle meg ganske egoistisk. Og sykt fri. Plutselig var jeg herre over min egen tid.
Joggemusikken, som kanskje vil gi meg tinnitus om noen år, byttet jeg ut med fuglekvitter.
Gule iPhone-notater med penn og Moleskine. Og smartphone-vekkerklokke med en sånn koselig, gammeldags en.
En mobilfri hverdag
To mobilfrie måneder har fått meg til å innse at stresset mitt ikke handler om jobbmengde, men om alle avbrytelsene.
Det handler heller ikke om menneskene som vil ha tak i meg mens jeg prøver å koble ut, men om meg selv og det faktum at jeg ikke klarer å la et tapt anrop være tapt.
Kanskje syntes enkelte at jeg var litt snål som sverget til den mobilfrie hverdagen i to måneder.
Men hva så? Det er ikke så voldsomt mange år siden vi var mobilløse, hele gjengen. Det gikk helt fint, det.
Ta en time-out
Charlotte Berg er kognitiv terapeut med høyt fokus på dårlig samvittighet. Hun tror en mobil-timeout kan være sunt for folk flest, enten det er snakk om en time, en uke eller mer.
- Hvem har bestemt at det er ego å gjøre seg utilgjengelig og prioritere alenetid? Finn et mer ressursbyggende ord enn «egotid» for å beskrive det, råder hun.
Thomas Moen, leder i kommunikasjonsbyrået Good Morning håper og tror at det vil bli mer sosialt akseptert å svare på telefonen når man selv føler for det.
- Mobilen har for mange blitt en usunn og forstyrrende uvane, og jeg tror folk begynner å kjenne kravet om konstant tilgjengelighet på kroppen. Det er slitsomt, og jeg tror ikke man har vondt av en timeout, sier han.
Selv har jeg kjøpt meg mobil igjen.
I løpet av tiden jeg har brukt på å skrive denne saken har jeg postet to bilder på Instagram, trykket «like» på sju, tatt tre telefoner, sendt to smser og lest tre Facebook-meldinger.
Jeg bare nevner det.
Les også:
Her er løsningen for sommertørt hår
90 prosent av alle kvinner har det
Klarer du å se forskjellen på retusjert og naturlig?
Meld deg på Klikk Motes nyhetsbrev og hold deg oppdatert på det siste innen mote og skjønnhet