Kan du se at jeg er alvorlig syk?
For seks år siden ble jeg plutselig veldig syk. Fra den dagen har ingenting blitt det samme igjen.
KOMMENTAR:
Jeg har en kronisk sykdom og jeg blir ufattelig sliten av å late som jeg er frisk hele tiden.
Etter en lang prosess med uendelige prøver og legebesøk, fikk jeg omsider diagnosen Morbus Crohn. Det er en veldig individuell sykdom med mange forskjellige symptomer, og jeg er dessverre av de som er hardest rammet.
Jeg er 20 år og prøver alt jeg kan å leve et normalt liv. Dessverre er det mye jeg ikke får til.
Jeg kan ikke trene.
Jeg er over gjennomsnittet glad i skolen, men måtte slutte fordi jeg tilbringer så mye tid på sykehuset.
Jeg kan ikke gå lange avstander.
Det er lite mat jeg kan spise.
Jeg kan ikke planlegge dagene mine i tid fremover, for når dagen kommer er det ikke sikkert at jeg klarer noe likevel.
Men jeg ser frisk ut.
Jeg prøver jo alt jeg kan for å virke frisk, og det lykkes jeg nok med, for som læreren på skolen bemerket:
Du kan da umulig være så syk som papirene sier, du ser jo frisk ut.
Dessverre er jeg veldig syk.
Jeg sliter med er sterke ledd- og muskelsmerter, magesmerter, konstant kvalme, svimmelhet og halsbrann. Jeg har betennelse i spiserøret og revmatisme. Det er vanskelig for meg å spise. Med kvalmen er det lite mat som frister, i tillegg er det veldig lite mat jeg faktisk tåler. Dette fører til at jeg blir dårligere og får mindre energi.
Naturlig at de ikke forstår
Jeg kan heller ikke forlange at friske skal forstå hvordan det er å være syk. For å gjøre det enkelt: Jeg har dager hvor jeg har det litt bedre og dager der jeg har det verre, men jeg opplever aldri en dag hvor jeg er helt frisk.
Jeg kan være med venner, gå ut på byen eller gå en kort tur. Men plutselig, noen timer senere, ligger jeg i sengen og klarer ikke en gang å hente et vannglass når jeg er tørst.
Formen snur seg kjapt fra bra til dårlig.
Det er vanskelig for andre å forstå hvorfor jeg plutselig må gå hjem fra et besøk eller ikke orker å gå resten av turen. Nettopp fordi de ikke kjenner situasjonen min. Jeg har vært alt for opptatt av å holde sykdommen hemmelig, noe som har ført til at jeg har blitt mer syk.
Når du ser på bildet av meg, kan du se at jeg er alvorlig syk?
Når jeg går forbi deg på gaten, skjønner du at jeg ikke er som alle andre?
Jeg sminker meg, bruker høye hæler og tar outfitbilder til bloggen min. Fra utsiden kan ingen se hvordan jeg egentlig har det.
Ensomt å være syk
Jeg vegrer meg for å spise mat. Jeg vet at jeg blir dårlig av maten jeg spiser, men samtidig vet jeg at jeg trenger mat. Jeg plukker i maten, studerer den, lukter på den. Jeg er livredd for å bli sykere av å spise. Da er det vanskelig å spise med andre, for folk har lett for å kommentere hva og hvordan andre spiser:
"Er det alt du skal spise?"
"Skal du ikke ha mer kjøttdeig på tacoen?"
"Haha, du spiser jo mindre enn en mus"
"Stakker deg, får du ikke mat hjemme?"
Jeg blir såret, og kommentarene gjør alt bare vanskeligere. Jeg har ikke lyst til å være redd for å spise. Den jenta som en gang elsket mat, tenkte på mat hele tiden og planla neste måltid mens hun spise, hun er der ikke lenger.
Jeg venter på å få ny medisin nå, og jeg håper virkelig at den kan hjelpe meg. Jeg har en lang rekke med ulike medisiner bak meg, og jeg har bare opplevd nedturer. Jeg har bare blitt sykere og sykere.
Jeg vet at jeg aldri kommer til å bli helt frisk, men jeg satser på å i hvert fall kunne ha noen gode perioder.
Jeg blir tappet for krefter av å jobbe så hardt for å skjule hvordan jeg egentlig har det.
Men nå har jeg skrevet denne teksten, og kanskje kan den hjelpe noen i en lignende situasjon til å ikke føle seg helt alene.
For det gjør jeg selv innimellom.