Elen, Hege og Karine er glade for at de sjekket seg

Da statistikken viste at færre unge kvinner tok celleprøven, og Det Nyes frilansjournalist Thea Steen ble diagnostisert med livmorhalskreft, bestemte redaksjonen seg for å skape en større kampanje i 2015.

Det Nye slo seg sammen med Kreftforeningen og Thea Steen om kampanjen #sjekkdeg, med mål om å få flere jenter til å ringe fastlegen sin og sjekke seg.

Kampanjen fikk enorm spredning – hashtagen #sjekkdeg har 5,5 millioner sidevisninger, 1,2 millioner har sett kampanjefilmene og 36 prosent av befolkningen fikk kjennskap til kampanjen.

Og kampanjen ga effekt: Antall unge kvinner som tok celleprøven økte med 20 prosent. Dette resultatet er historisk.

Under kan du lese Hege Golf, Elen Kristivik og Karine Thyness' historier om hvor viktig det var at de sjekket seg.

Hege Golf

Da magefølelsen til Hege Golf sa at hun måtte sjekke seg, er hun glad hun tok den på alvor.

Jeg satt på jobb en vanlig dag og fikk et innfall. Mulig jeg hadde lite å gjøre den dagen, men en tanke streifet meg som fikk meg til å ta opp telefonen og bestille en legetime. Det var ikke noe jeg hadde lest, ingen innkallelse eller symptomer jeg følte – det var som om noen i hodet mitt sa «Hege, kanskje du skal ta en celleprøve».

Mulig det er slik at «noen» passer på meg, mulig det var en bevissthet, en magefølelse, eller kanskje det var fordi jeg tidlig begynte å teste meg. Da jeg var 22 ble jeg med en eldre venninne som hatet å ta celleprøve. I sympati tok jeg også testen. Det var ikke behagelig, men heller ikke så ille som man hadde hørt at det skulle være.

Etter å ha bestilt timen og blitt sjekket hos legen, ble jeg sendt videre til en spesialist for flere prøver. Jeg fikk beskjed om at jeg hadde celleforandringer, uten at jeg egentlig helt visste hva det betydde.

En gammel venninne tok kontakt. Hun fortalte av egen erfaring at celleforandringer er ganske vanlig, at det er mange som har det. Hun rådet meg til å være bestemt på neste undersøkelse. «Si at du planlegger å få barn, da blir du prioritert.» Jeg husker jeg tenkte at det kunne jeg jo ikke si. Jeg vil vel ikke ha barn ennå, og det vil ikke min yngre kjæreste heller. En vakker dag, men ikke nå.

Ikke visste jeg at problemstillingen skulle bli virkelighet lenge før vi hadde forestilt oss.

Etter undersøkelsen hos spesialist ble jeg sendt til Ullevål sykehus for en konisering. Det er et lite inngrep der den nederste delen av livmorhalsen fjernes, for å unngå at celleforandringene utvikler seg til livmorhalskreft.

Jeg hadde hele tiden hatt en dårlig magefølelse, og på sykehuset ble magefølelsen et faktum. Jeg hadde kreft. En ondartet svulst i livmorhalsen. En ny operasjon måtte til, også for å finne ut om det hadde spredd seg. Jeg skulle innkalles til Radiumhospitalet.

Pappa, som selv er lege, ble alvorlig på bilturen hjem. «Hege, det er mulig du ikke kan få dine egne barn etter dette.» En stor selvfølgelighet ble plutselig … borte. Jeg var 28 år da dette skjedde.

Disse dagene kjente jeg på frykten for døden, sykdom, smerte og barnløshet, men også på frykten for å miste min store kjærlighet. Tenk om jeg en dag i framtiden ikke kan gi ham det han vil ha?

Vi satt og strigråt rundt middagsbordet. Vi hadde vært sammen i to år. Han sa han skulle elske meg for alltid. At vi kunne få masse hunder. Jeg forestilte meg fire basseter foran et hvitt hus med hage.

Jeg greide å si til meg selv at det er altfor mange mennesker på denne jorda. Det er bare slik det er. Alle skal ikke kunne få barn.

Artikkelen fortsetter under bildet.

På grunn av flytting hadde ikke innkallelsen fra Radiumhospitalet kommet fram. Jeg satt på jobben og ante fred og ingen fare, da jeg fikk en telefon: «Hege, hvor er du? Du skulle vært her for en time siden. Du har operasjon i morgen.»

Jeg ble stresset, fikk angst, fikk blackout. Jeg aner ikke om jeg klarte å puste den tiende gangen jeg prøvde å nå kjæresten min. Søsteren min tok heldigvis telefonen og kom raskt og møtte meg. Vi tok T-banen opp, jeg orket ikke taxi. Orket ikke mer angst av en som muligens kjørte litt for fort. Jeg var altfor kvalm til det.

På Radiumhospitalet møtte jeg flere syke folk. Alvorlig syke folk. Jeg var så redd. Redd for å være alene, redd for smerter. Jeg var kanskje den minst syke pasienten på A3, men jeg fikk så mye barmhjertighet fra sykepleierne, særlig de rundt min egen alder. De satt med meg, holdt meg i hånden, hjalp meg på do og omsider til en etterlengtet dusj.

Legene gjør en fantastisk jobb, de redder deg. Men sykepleierne redder deg fra onde tanker, fra ensomhet, fra redsel. De kommer med så mye kjærlighet og omtanke bare ved deres milde blikk.

Jeg tenkte på å sende dem alle en julepresang det året. En stor en! Det ble aldri noe av.

Etter en uke på sykehus, to sesonger av Forbrytelsen og mye besøk og kjærlighet fra mine nærmeste, fikk jeg reise hjem. Beskjeden var heldigvis at det ikke var spredning til lymfekjertlene. Kroppen kom seg litt etter litt, og til slutt såpass at jeg kunne begynne å jobbe igjen.

Jeg satt på bussen på vei hjem en dag og googlet. «Smerter bak navlen. Smerter i magen.» Jeg var nervøs. Redd for at noe kunne ha blusset opp igjen, redd for at legene hadde oversett noe, eller tatt feil. Det verket i magen og underlivet, og jeg fryktet det verste.

Den kvelden hadde vi et vennepar på middagsbesøk. De var selvfølgelig interessert i hvordan det gikk med meg og jeg fortalte nærmere om mine plager. Venninnen min spurte meg om flere symptomer, og jeg hadde dem alle. Hun foreslo at jeg tok en test. En graviditetstest. Jeg satt der som et stort spørsmålstegn. Nei, det kan da vel ikke være … Kan det?

Fire måneder etter operasjonen så var det et faktum, vi hadde blitt gravide. 17 måneder etter var vi gravide igjen. Nå tre år etter, har vi to fine gutter.

På min siste sjekk på Radiumhospitalet fikk jeg beskjed om at jeg har celleforandringer igjen. Jeg skal tilbake i oktober. Vi krysser fingrene for at det blir med de forandringene.

Elen Kristvik

Elen Kristviks celleforandringer er som en gammel flamme som ikke vil ta hintet om å stikke dit pepperen gror.

Himmelen er vill ute på sjøen. Jeg sitter på dekk og dingler med beina utenfor rekka. Det er flere år siden jeg var her sist. I barndommen tilbrakte jeg alle somre på seilbåten. Fisket krabber dag ut og dag inn, hang i tau etter båten på soldager med mild vind og lite sjø, lå i hengekøye og leste bøker om hestejenter og livet i stallen, mestret små ting som å stupe fra båtrekka, lage fiskeagn og klatre i masta. Vel nede igjen kunne pappa klappe meg på skulderen og si «så flink du er til å klatre». Da ble jeg så fornøyd.

Jeg vokste opp med å føle at det var mye jeg ikke fikk til. Jeg ble sliten av alt, heiv etter pusten hvis jeg løp fort og hadde lite overskudd. Årsaken er min medfødte hjertefeil. Jeg var mye bekymret på grunn av hjertet, og er det til tider fortsatt.

En direkte konsekvens hjertet mitt og barneårene på sykehus førte til, er hvor ufattelig vàr jeg er overfor mulig sykdom. Det er umulig for meg å håndtere sykdom som lav risiko og forholdsvis ukomplisert.

Og slik var det da jeg fikk brev i posten, der det sto at celleprøven påviste celleforandringer. Jeg pakket sakene mine i hodet og sa natta, takk og farvel. Etter prat med kolleger, mamma og legen ble jeg noe beroliget. For dette var overhodet ingen dødsdom, men noe som beklageligvis skjer med veldig mange kvinner. Og for en stor del av disse skjer det ikke noe med disse celleforandringene.

De bare er der en stund, som en gammel flamme som ikke vil ta hintet om å stikke dit pepperen gror.

Mine var der. Så forsvant de. Også kom de tilbake. Etter et par år med klippekort hos gynekologen min, satte hun seg ned med meg og sa hun ville henvise meg til Ullevål. På sykehuset skulle de fjerne dem, så jeg slapp å ta celleprøve x antall ganger i året.

Artikkelen fortsetter under bildet.

Innkallingen kom i posten, tiden gikk, og plutselig sto jeg på venterommet på Ullevål, med en plastkopp vann i hånden og nerver i høyspenn. Jeg visste ikke hva inngrepet gikk ut på, og var derfor det jeg alltid er for uforberedte situasjoner: 100 prosent skeptisk og bekymret.

Da det ble min tur rakk jeg så vidt sette meg ned i stolen i det firkantede rommet med en diger gynekologstol midt i, før leppene skalv og tårene trillet. Milde hender strøk over meg, sa beroligende ord. Legen fortalte hva hun skulle gjøre, steg for steg. Mamma holdt meg i en hånd, en sykepleier i den andre.

Jeg stresset meg innmari opp i forkant for noe som ikke gjorde vondt, men som var kjipt uansett. For hvem vil sitteligge fortøyd som en båt i en stol og titte opp i et hvitt sykehustak mens noen brenner vekk en del av deg? Ingen vil jo det.

Etterpå gikk vi gjennom den glassbelagte tunnelen på Ullevål, mamma og jeg. Kjørte til Bogstadveien, ruslet arm i arm. Hun kjøpte en kjole til meg og vi tok en matbit. Så dro vi hjem for å slappe av. Og jeg tenkte at jeg var ferdig. Ferdig for godt. Man forteller seg alltid det, når man har støtt på noe man bare vil støte vekk fra seg. Brev med svar på om alt var fjernet skulle komme i posten noen uker senere.

En uke etterpå ringte mobilen på jobb. Legen fra Ullevål introduserte seg, og jeg gikk rett i ragnarok-modus. Nå har jeg kreft, konstaterte jeg mens kroppen min iverksatte et psykisk og fysisk jordskjelv.

Jeg hadde ikke kreft. Men de lette celleforandringene mine hadde derimot vært kraftige. De var fire på en skala som stopper der. For der skalaen slutter begynner kreften.

Alle var blitt fjernet, men en nylig sjekk på Ullevål viser at nye har slått rot. Igjen lette, men noe lett kan fort bli tungt. Det vet jeg jo nå. Jeg kan enda ikke kaste klippekortet mitt hos gynekologen i søpla. Jeg vil være dem foruten. Slippe å ha underlivet mitt i bakhodet. Slippe å sitte med beina over rekka på båten og tenke at celleforandringene, og det verst tenkelige utfall de faktisk kan føre til, er noe jeg kan bli nødt til å takle. Akkurat som celleforandringene har disse tankene slått rot.

Jeg vil bare sitte her og forundre meg over hvordan himmelen kan se ut som den gjør. Med himmelen i hodet, og ikke noe annet i tankene.

Karine Thyness

Karine Thyness var så sikker på at noe var galt at hun helst ville droppe hele celleprøven.

Da jeg tittet ned på mobilen min og så to tapte anrop fra Volvat Medisinske Senter, kjente jeg det sviktet i knærne og gulvet under meg kjentes plutselig som myk gjørme.

- Å nei, nå har de ringt, sa jeg til kollegaen min, mens jeg støttet meg til bokhyllen ved siden av meg.

Hun visste jeg hadde tatt celleprøven tidligere i måneden, det hadde hele redaksjonen gjort denne høsten.

- Det går bra, sa hun. - Jeg vet det går bra, ok?

Men det hun ikke visste var at jeg hadde en så sterk følelse av at noe var galt, at jeg ikke hadde klart å vente på timen hos fastlegen og ringte privatsenteret Volvat en tidlig morgen og spurte om jeg kunne få en hastetime hos dem.

Og hun visste ikke at jeg, på vei ut derfra, hadde bedt dem ringe meg i stedet for å sende brev dersom de skulle finne ut at det var noe alvorlig.

Da jeg ringte Volvat opp igjen, viste det seg at de hadde kontaktet meg fordi brevet de hadde sendt meg hadde kommet i retur. Jeg ba henne åpne det opp mens jeg var på tråden.

- Det er ikke noe alvorlig, men du har celleforandringer og må komme inn til en ny prøve hos oss i morgen, sa hun.

Da jeg var hos gynekologen neste dag, hadde jeg tusen spørsmål:

- Kommer dette til å utvikle seg til kreft, hvor ofte kan jeg ta celleprøven framover, betyr dette at jeg har HPV-viruset, vil du si at det å ha HPV er det samme som å ha en kjønnssykdom, hvor mye av livmorhalsen må dere fjerne nå, hvis du er i tvil om hvor mye som må fjernes kan du gjerne ta med litt ekstra, det eneste jeg vil er å være frisk, tror du jeg kommer til å bli syk?

Slik spant jeg rundt, til han så på meg, og svarte med dyp, rolig stemme:

- Dette er ikke kreft, og nå skal vi gjøre en ansvarsfordeling her: Du tar ansvar for å leve livet ditt og møte opp til legetimene som settes opp til deg, så tar jeg ansvar for at vi har kontroll på dette her. Celleprøven fanger opp dette tidlig, slik at du kan holde deg frisk.

Noen uker senere kunne jeg lukke beina, gå ned fra gynekologstolen på Ullevål sykehus, og betrakte en bit fra min egen livmorhals som lå på bordet foran meg.

Og da forsvant den dårlige følelsen.

Jeg er så glad for at det er mulig å oppdage forandringene før det kan bli noe alvorlig. Jeg er glad for at jeg tok den celleprøven, selv om jeg hadde så dårlig magefølelse at det var mest fristende å droppe hele greia.

Jeg er glad for at vi har så kompetente leger og sykepleiere, som holder oss i hånden og snakker varmt med oss når vi kjenner oss svimle og det går kaldt nedover ryggen.

Når vi blir så redde for å miste oss selv at det flimrer foran øynene. Da står legene der støtt og er de sårt nødvendige klippene våre. Og på vei ut fra det rommet på Ullevål, etter jeg hadde snudd ryggen til den lille biten fra livmorhalsen min og Lise med den myke stemmen og den hvite frakken, snudde jeg meg og spurte en gang til:

- Dette går bra, ikke sant?

- Ja, dette går bra. Gå ut og kjenn på solen, nå.

Sjekk deg

✓ Livmorhalskreft kan motvirkes ved å ta HPV-vaksine og celleprøve. Siden HPV-vaksinen ikke dekker alle typer HPV som kan forårsake livmorhalskreft, er det viktig at også vaksinerte tar celleprøve.

✓ Selv om en gynekologisk undersøkelse ikke er på lista over det vi liker aller best å gjøre, finnes det noe som er verre enn gynekologstolen. I Norge rammes cirka 300 kvinner av livmorhalskreft i året, hvorav 70 dør. Men til tross for at tallene kan virke skumle, finnes det lysglimt. Oppdages forstadiene til livmorhalskreft i tide, kan man operere bort en liten bit av livmorhalstappen og forhindre at alvorlige celleforandringer utvikles til kreft. Dette er grunnen til at en gynekologisk undersøkelse anbefales hvert tredje år, hvis du er mellom 25 og 69 år. Kvinner som sjekker seg regelmessig, reduserer sjansen for å utvikle livmorhalskreft med 80 prosent.

✓ Kreftregisteret sender ut en innkalling i posten til kvinner mellom 26 og 69 år som tar celleprøve sjeldnere enn hvert tredje år, men det er du som må sørge for å stille opp. En undersøkelse som i verste fall fører med seg to til fem minutter med ubehag, kan potensielt redde livet ditt.

✓ HPV er såpass vanlig at det skal godt gjøres å ikke smittes av det i løpet av livet. Har du fått beskjeden om at du har lette celleforandringer og HPV, skal du derfor beholde roen. Viruset er ufarlig i de fleste tilfeller, men likevel viktig å følge med på. For mens det er en smal prosedyre å behandle forstadiene til kreft, er livmorhalskreft verre å hanskes med. Så er det én innbydelse du bør takke ja til, så er det den du får i posten av Kreftregisteret.

Slik tar du celleprøven

Skal man gjøre noe spesielt før celleprøven?

- Nei. Kom som du er, men ikke når du har mensen. De to siste dagene før celleprøven må du ikke bruke tamponger eller fødselspreventivt skum, geleer, vaginale kremer eller medisiner. Helst bør du også unngå samleie.

Hvordan foregår en celleprøve?

- Først legger du deg i gynekologstolen, med beina opp. Legen eller gynekologen setter inn et instrument, som åpner skjeden forsiktig. Det gjør ikke vondt, men noen kan føle et ubehag. For å ta selve celleprøven fra livmorhalsen, brukes en liten børste og spatel. Det kan stikke litt. Prøven sendes til et laboratorium, hvor den undersøkes for celleforandringer.

Denne saken ble første gang publisert 07/09 2016, og sist oppdatert 01/05 2017.