- Alle klemmer hverandre, ett kyss på hvert kinn, men ingen smiler.

Mine moteukeerfaringer begrenser seg til Oslo. Her er det jeg noterte meg da jeg debuterte som Fashion Week-tilskuer i New York, under Tommy Hilfigers visning, skriver journalist Thea Steen.

Mandag fikk Thea prøve ut livet som en ekte fashionista. Hun fikk nemlig bli med på høst-visningen til Tommy Hilfiger, en av verdens største designere, under New York Fashion Week - en opplevelse hun sent vil glemme.

I avsnittene under kan du følge hennes observasjoner fra motesirkuset i New York- minutt for minutt.

10.39:

Egentlig ankom jeg fire minutter over ti. Fint å være ute i god tid, siden det er første gang og sånn. «Du kan sikkert gå inn, men jeg tror ikke det er så mange der», sier en av vaktene på utsiden. Greit. Jeg går på en kafé et par kvartaler unna, drikker te i håp om at den skal gjøre meg hakket mer immun mot New York-kulden (det er umenneskelig kaldt for tiden, og jeg tror jeg har opplevd ekte «brain freeze» for første gang i mitt liv) og drar tilbake 35 minutter senere. Det er fortsatt like kaldt, men langt mer kaos på utsiden. Fotografer, vakter, biler, folk med mobiltelefoner, folk som ser for kule ut til å fryse og folk som ikke har innbydelser. Jeg smetter inn, jeg.

10.43:

Ingen ser dumt på meg der jeg beveger meg inn i hallen, og jeg forsøker alt jeg kan å ikke se dumt på noen. For noen av disse menneskene ser – beklager det simple ordvalget – dumme ut. Innendørsbruk av solbriller i mer enn tre minutter og balansegang i hæler så høye at de gir meg assosiasjoner til barneskolens stylteløp i Stavanger-søle på 17. mai legitimerer vel ordvalget. Gulvet er dekket i grønt liksom-gress. Alle har fått utdelt små utklippstavler med en såkalt «playbook» påklipset (her står masse info om alle plaggene som skal vises og litt info om Hilfiger, blant annet). Det er digre plakater og storskjermer med blinkende amerikansk fotball-terminologi. Jeg gjør en kjapp touchdown på rad fem, plass tre. Det er mye å se på, og jeg forsøker å se på alt. 

10.57:

Karrueche Tran (eksen til Chris Brown) smiler og poserer hvor enn hun går over matten. Noen norske motedamer setter seg rundt meg, Nicole Richies lillesøster to-tre meter foran meg, og et par andre halvkjente ansikter – moteprofiler, kjendisbarn og bloggere – snakker med presse, kjente og ukjente. En ung gutt iført en tynn kamuflasjejakke står midt på banen og knipser ivrig rundt seg med mobilen sin. «Cool kids can't die», står det på ryggen. Jeg er sikker på at han hadde dødd av kuldesjokk etter 18 minutter på utsiden iført den jakken, selv om det er rimelig kjølig her inne også. Alle klemmer hverandre, ett kyss på hvert kinn, men ingen smiler. Det er tisking, hvisking, kameraklikking og mingling, men alle ser så alvorlige ut, noen ser til og med sure ut. Showet har altså startet. Motevisningen ser ut til å drøye.

Annonsørinnhold

Dette er årets lekreste festkjoler

Les også: Uretusjerte bilder av Beyoncé tar av i sosiale medier

11.12:

En asiatisk dame ikledd en fargerik strikkegenser med «rock'n'roll» brodert inn på baksiden setter seg foran meg. Fire rader nedenfor – på første rad. Blitzregnet hagler. Jeg aner ikke hvem hun er, og lurer på hvordan jeg skal klare og google meg frem til det etterpå.  Gressmatten er fortsatt full av minglende publikummere, alle ser ut til å være veldig viktige og kjente, men jeg tror ikke at noen av dem har en egen Wikipedia-side. Jeg tar meg selv i og ufrivillig stirre på ei dame som går en soloparade over gressmatten i et veldig gjennomført og temavennlig antrekk: Knallrød tights, knallrødt skjerf, knallrød lue, knallrød genser med «12» på ryggen, og en lang, knallrød kåpe lite tilfeldig henslengt over venstre skulder. Solbrillene tar hun først av seg idet hun finner plassen sin på femte rad, vis à vis meg.

11.24:

Å reise alene

– Jeg var redd for hva folk, mennesker jeg aldri hadde sett før og som jeg trolig aldri ville se igjen, ville tenke om meg, skriver journalist Thea Steen om det å reise alene.

10 gode grunner til å droppe luksusveskekjøpet

Journalist Thea Steen gir deg ti gode grunner til hvorfor billige vesker er bedre enn dyre.

Jeg ser Bill Cunningham! Og Rita Ora! Sistnevnte samler et hav av fotografer rundt seg idet hun kommer inn sammen med kjæresten og designersønn Ricky Hilfiger. Hilfiger Junior ser ikke ut som en Hilfiger junior.

11.28:

Yes. Nedtelling fra 00:29 på skjermen. Yes! Destiny's Child på høyttaleranlegget. Yes, det begynner! Hilfiger-modeller kommer ut av en dør det står «Locker Room» i hvite college-bokstaver over. Hele rommet lyser opp – fra de omtrent tusen-og-tjue-to mobilene, som alle forsøker å forevige et eller annet. Snapchat, Instagram, kollasjer, farger. Jeg tar noen bilder, jeg også.

11.30:

 Alt jeg klarer å se på er beina til én av jentene. Hun har på seg en strømpebukse og brune, kraftige wedges, og det ser vondt ut når hun går. Skoene ser gode ut, det ser ikke ut til at det Tyra Banks alltid minner modellspirene i «Top Model» om – det der med at som regel får du ikke din skostørrelse, og det må du bare finne deg i – stemmer, ikke i dette tilfellet. Men modellen ser ut til å ha det vondt. Beina hennes ser ukomfortable ut, der de drar henne over gressmatten. Hun fremstår så skjør, og er så umenneskelig tynn, som om hun kan falle om når som helst. Jeg håper hun liker jobben sin.

Annonsørinnhold

Kun for voksne: Julekalenderne som gir et ekstra piff i forholdet🔥

11.31:

Stakkars fotografer. Mens modellene har en hel amerikansk fotballbane som sin lekeplass, deler fotografene – som jo også er på jobb – rundt fire ganger fire kvadratmeter ved utgangsdøren. De står nesten oppå hverandre og det ser himla ubehagelig ut. Jeg er glad jeg ikke er her for å fotografere.

11.36:

Modellene er tilbake og går på rekke og rad, frem og tilbake over den falske gressmatten. Mange av plaggene er ganske kule. Ikke sånn «kan kanskje brukes til inspirasjon, men aldri til å ha på seg, fordi de er altfor crazy»-kule, som jeg hadde sett for meg at det skulle bli, når jeg har visualisert meg selv på en diger motevisning i New York. Mer sånn: «Dette kan jeg faktisk gå i til hverdags»-kule. Modellene viser tomler opp, slår knyttenever opp i den tomme luften og jubler, før de forsvinner inn i garderobene. Jeg skjønner virkelig ikke den jubel-biten av showet.

11.39:

Idet modellene er borte, dukker Tommy opp. Han hopper inn på gressmatten, gir en klem til ei og en fotballhjelm han bar under armen til en annen, vinker litt mot publikum, og hopper ut igjen. Jeg får nesten ikke med meg at han forsvinner engang, før alle i rommet stormer ut, som om det går en brannalarm alle utenom meg kan høre. Fortsetter det i et annet rom? «That was awesome», mumler to jenter bak meg, og fortsetter å prate like uentusiastisk om hva de har av planer for resten av dagen – mens de hurtig beveger seg inn i publikumskvernen. Ferdig, altså?

11.43:

Alle går. Massen glir gjennom utgangsdøren. De eneste fotografene som er igjen, er de som tar bilder av de fargerike vennene sine med mobiltelefoner foran Hilfiger-logoer og fotballrekvisitter. Jeg tar meg en runde på gressmatten og fotograferer folk jeg aldri har sett før, og får heller sure miner i retur. Det er virkelig ferdig.

11.49:

På med skjerf, votter og solbriller og ut mot den skarpe solen og den enda skarpere kulden. Et titalls fotografer står på utsiden og skriker. Et par av dem tar bilder av meg. Godt at heller ikke de har stålkontroll på hvem som er hvem av alle disse motemenneskene. Jeg trenger meg gjennom mengden uten å snu meg. Jeg er ganske sikker på at det ikke lenger er så kaldt ute.  

Denne saken ble første gang publisert 17/02 2015, og sist oppdatert 25/06 2017.