Lær deg å si nei
Derfor må Anne (28) lære seg å si nei
– Skuffer du aldri noen, betyr det mest sannsynlig at du går på akkord med deg selv og det som er viktig for deg.
Hvordan sier du nei?
Mange har behov for å forsvare og forklare et ”nei”, noe som ifølge coach-Vegard kan være fordi vi ikke helt tror på det selv. Forklaringen kommer ofte fordi vi prøver å overtale oss selv om at det er greit at vi ikke drar på den festen, eller i det utdrikningslaget. Første steg til å bli flinkere på å si nei, er derfor å sette klarere grenser overfor oss selv først.
Da forsvinner også behovet for å forklare og forsvare nei-et og det vil oppfattes tydeligere når vi kommuniserer det til andre. For å gi deg selv tid til å tenke igjennom egne behov, kan det være lurt å starte med å si: «Det må jeg tenke på». Da får du mer tid til å kunne kjenne etter om dette er noe du virkelig vil eller om du sier ja på automatikk, sier psykolog Inger Vevatne fra Evidea psykologkompetanse.
Da jeg var liten var «nei» et av yndlingsordene mine. I dag synes jeg «nei» er like vanskelig å uttale som «høyesterettsjustitiarius». Hvorfor er det sånn?
Nei. Én stavelse, tre bokstaver.
Ordet er et av de mest elementære i det norske språket og et av de aller første vi lærer oss, ved siden av «mamma», «hei», «brr», «pappa», «ha det», «takk», «bæ» og «voff», ifølge forskning.no. Skikkelig grunnleggende, med andre ord. Det finnes til og med en periode av livet som på en måte er viet dette ordet, trassalderen, hvor mye dreier seg om nei. Ifølge mamma ville jeg ikke gå i barnehagen, ikke slutte å spise servietter og hvert fall ikke legge meg, noe som beviser at jeg tydeligvis har det i meg – evnen til å si nei. Jeg kunne det da jeg var to. Så hvorfor har det blitt så vanskelig for meg å si n-ordet?
Mitt hjem, er ditt hjem
Siden jeg først lærte meg å snakke, har det skjedd mye med ordforrådet mitt, naturlig nok. Jeg har blitt såpass god i norsk at jeg kan jobbe som journalist og bruke «passé» i en setning, i tillegg til at jeg kan engelsk og litt tysk – es regnet in strömen. Men på ett område peker altså pila den andre veien; det har blitt mye vanskeligere for meg å si nei. Selv om jeg innimellom gir det et forsøk, blir nei som oftest til ja, som da en bekjent spurte om han kunne bo på sofaen min. I tre måneder. Det som var aller mest irriterende med de 90 dagene eller 2160 timene, kanskje bortsett fra at sofaen nesten alltid var opptatt, var at det bare var min skyld. Jeg kunne ikke skylde på noen andre enn meg selv. For hvordan kunne han jeg kjenner litt vite at jeg egentlig mente nei, når jeg faktisk sa «mi casa es su casa»?
Fetisj for å hjelpe
Ifølge internett har jeg et skikkelig problem. Doktor Google kan nemlig fortelle meg at vansker med å si nei henger sammen med lav selvtillit og mindreverdighetskomplekser. Selv tror jeg heller det er fordi jeg er like konfliktsky som det Else Kåss Furuseth er, såpass at hun spoler over scenene hvor Karl og Nils krangler imot i Brøstet, mikset med at jeg har en greie for å gjøre andre til lags. På 16. mai for eksempel, tok jeg meg selv i å dagdrømme om Facebook-statusen til en venn av en venn, som lurte på om bunaden hennes kunne få haike fra Bergen til Oslo. I noen øyeblikk ønsket jeg at det var jeg som skulle kjøre den veien, så vi kunne ha flagget litt for meg på nasjonaldagen også. Jeg får nemlig et rush av å være en hverdagshelt i miniatyr, og derfor er å si ja noe av det beste jeg veit. Til å jobbe overtid. Igjen. Eller å gjøre noen en tjeneste. Igjen.
– Det er vanskelig å si nei fordi man lurer på om relasjonen tåler det, forklarer psykolog Inger Vevatne fra Evidea psykologkompetanse.
– Når vi blir spurt om noe, er det ofte fordi andre uttrykker et behov. Sier vi ja, oppfyller vi enkelt og greit et behov hos den andre og skaper et mindre skille mellom oss selv og dem. Når vi sier nei, framstår vi tydeligere som et eget individ, annerledes enn den andre, forklarer hun. Da blir vi i større grad overlatt til vår egen selvfølelse.
Flink pike
«People pleasing» kaller Vegard Olsen fra Coachingpartner.net det, problemet som er særlig utbredt blant hans yngre klienter.
De i begynnelsen av tjueårene som nettopp er ferdig utdannet og vant til å få klapp på skulderen når man gjør det som andre sier at man skal; når professoren ber deg om å løse den oppgaven eller lese den boka. Men hvis man fortsetter med å være flink pike eller gutt, også etter at skolediplomet henger på veggen, kan det få andre konsekvenser enn skikkelig gode karakterer – du kan bli psyk.
For dessverre er det sånn at hvis du sier ja til én ting, så sier du automatisk nei til noe annet – fritid, for eksempel. Velger du å date han som sa at blusa di ville tatt seg enda bedre ut på soveromsgulvet hans, fordi du var redd for å si nei og fordi han ville bli så glad om du sa ja, kommer det til å gå på bekostning av tid som du heller kunne ha brukt på deg selv. Derfor er det viktig å lære seg å sette grenser, i stedet for å velge minste motstands vei, så du ikke ser tilbake på et liv som handlet om alt annet enn du egentlig skulle ønske at det gjorde. Innimellom må vi ofre den delen av oss som ønsker å hjelpe andre, for å finne tid til å lade batteriene. Med andre ord, vi må lære oss å si nei.
Sunne grenser
Spør du meg, så er det å være snill, omtenksom og empatisk gode egenskaper som jeg ikke vil bli kvitt. Kaller du meg dumsnill, tar jeg det som et kompliment. Nesten. Derfor har jeg vært litt motvillig til å si nei oftere, fordi jeg ikke vil bytte ut omsorgen med egoisme. Heldigvis er det ikke derfor vi bør bli bedre på å sette grenser for oss selv, men heller så vi kan bli flinkere til å skille mellom sunne og usunne måter å behage andre på. Det er for all del fint å hjelpe andre, men ikke hvis du sliter deg såpass ut at du ikke er til hjelp for noen – verken deg selv eller andre. Men hvordan skal vi vite hva vi skal si ja eller nei til?
Fem grunner til å si nei oftere
1. Setter du grenser, kan andre bli kjent med dine behov og dermed også hvem du er.
2. Lytter du til egne behov i stedet for andres, unngår du å bli sliten eller utbrent. Alle du har omsorg for, vinner på at du har overskudd.
3. Siden du uansett ikke kan gjøre alle til lags, kan du like godt si nei innimellom.
4. Sier du nei, får du tid og rom til å spørre deg selv om hva du vil i stedet.
5. Sier du nei, får andre muligheten til å skinne i stedet for deg.
KILDER: Psykolog Inger Helene Vevatne fra Evidea psykologkompetanse (Evidea.no), coach Vegard Olsen ved Coachingpartner.net og Bodymindgreen.com.
– Svaret på hva du bør si ja eller nei til, ligger inni deg selv, sier coach Vegard Olsen, som for all del ikke må forvirres med ”Short Cut”. Ifølge Vegard handler det om å bruke tid på å avklare hva som er viktig for deg og hva du oppriktig tror på. Når det blir mer tydelig, blir grensene dine det også.
– Skuffer du aldri noen, betyr det mest sannsynlig at du går på akkord med deg selv og det som er viktig for deg. Gjør du valg etter det du selv tror på, er det ikke til å unngå at noen blir skuffet innimellom. Mor, far eller kjæresten din blir kanskje oppgitte fordi valget ditt ikke passer helt med deres ønsker eller forventninger, men ”in the long run” vinner alle på at du er tro mot deg selv. Alle mennesker har godt av at du har det bra – aller mest de som står deg nærmest, sier han.
Ingen plan, det er planen
Er du sånn som meg, som har problemer med å si nei til jobber eller avtaler som du egentlig ikke rekker, har jeg googlet meg fram til noe som kan være deilig for deg å vite, i tillegg til det Vegard sa. Sjansen er stor for at konsekvensene ved et nei er større i hodet ditt, enn i virkeligheten. Med andre ord; sier du skikkelig nei, i stedet for å si ja med jugekors, blir du mest sannsynlig positivt overrasket over reaksjonen til den eller de som spurte deg – selv om du ikke har en knakende god unnskyldning til å la være. For det er faktisk lov å si nei, uten at du sitter på legevakta, selv om sykdom innimellom kan føles som den eneste gyldige unnskyldningen til å la vær. Jeg har eksempelvis droppet skjerf på vinteren, i håp om å bli forkjølet, så jeg kunne slippe unna den middagen jeg egentlig ikke ville gå på. Det funket dårlig, så i stedet for å håpe på host, er det bedre å lære å si nei, på en ordentlig måte. For helt ærlig, ville du ha bli sint og såret, hvis en venninne sa nei til å henge med deg, fordi hun var sliten eller trengte litt alenetid? Tenkte vi det ikke.
Øvelse gjør mester
– Et triks er å tenke at det å si nei ikke er det samme som å være slem, sier psykolog Inger, som har erfart at mange ønsker å kunne si nei, uten å føle seg pil råtne etterpå. For mange er det nemlig den dårlige samvittigheten som styrer hva de sier ja til i utgangspunktet.
– Problemet er at dårlig samvittighet henger sammen med tidligere erfaringer fra grensesettingssituasjoner, hvor du enten sa nei eller hadde lyst til å gjøre det, og det ikke var greit. Derfor vil treningen ligge i å si nei og se at du overlever situasjonen, selv med dårlig samvittighet, sier hun. De som klarer å si nei er nemlig ikke skrudd sammen særlig annerledes enn det vi er, de har bare mer trening i å gjøre det; å si nei og se at verden stort sett håndterer at du setter grenser. Noe som igjen fører til mindre dårlig samvittighet.
– Når det er sagt, kan det være lurt å planlegge de første gangene man skal øve på å si nei eller sette grenser. Dette for å klare å gjennomføre grensene. Det kan være overraskende for omgivelsene at du plutselig sier nei i stedet for ja, og du kan selv kjenne på dårlig samvittighet, men det er ikke det samme som at det å sette grenser er feil, avslutter hun.
Denne saken ble første gang publisert 23/11 2015, og sist oppdatert 29/06 2017.