Blir vi bedre versjoner av oss selv uten sminke?

I månedens utgave av Det Nye er ingen sminket eller retusjert i hele bladet.

Verken kjendiser eller modeller er sminket eller photoshoppet, og Jenny Skavlan viste frem strekkmerkene sine på forsiden av bladet.

I anledning vår sminkefrie og uretusjerte utgave har makeupartist Julie Botnen testet ut livet uten sminke. For gir det å gå uten sminke deg uventet frihet og bedre selvfølelse?

I kommentaren under kan du lese hvordan det gikk.

Med fare for å høres utrolig grunn ut, har sminke vært en stor og viktig del av livet mitt siden jeg var liten. Jeg kan godt huske da jeg som sjuåring låste meg inne på badet og tok for meg av mammas sminkepung.

Mamma var streng da det kom til sminke i oppveksten. Jeg måtte begynne på videregående før sminke var greit. Jeg snek til meg en klar maskara fra The Body Shop på ungdomsskolen, men noe mer enn det var helt uaktuelt. Sminke var alltid noe glamorøst, noe som ikke var lov, og derfor noe utrolig spennende.

Jeg husker godt dagen jeg satt på trappa hjemme i Telemark med positivt svar fra Art Complexion Make Up Skole i Oslo. Med studieplass på Norges beste makeupskole begynte reisen min som makeupjunkie for alvor.

Nå, 15 år senere, er jeg fortsatt like opptatt av, og glad i, sminke. Jeg jobber fortsatt som makeupartist og skjønnhetsjournalist, og elsker å pynte meg til fest. Til hverdags, derimot, er jeg ikke like opptatt av å sminke meg, så da redaksjonssjefen i Det Nye lurte på om jeg ville teste en uke fullstendig uten sminke var jeg ikke vond å be.

Hvor vanskelig kan det være å gå uten sminke, da?

Dag 1

Å bruke under ti minutter på badet om morgenen er faktisk helt gull. Ansiktsvask, tannpuss, serum, krem. Ferdig. Ikke concealer, ikke øyebrynsgelé (mine to absolutte must, selv når jeg går for en usminket look) ikke kajal og ikke noe på leppene mine.

Jeez! Jeg ser dårlig ut. Kjæresten elsker det. Han er rett og slett ikke noe fan av sminke. Han liker meg alltid best med fregner på nesa, og uten kliss på leppene (hans ord). Heldigvis har jeg fregner på nesa etter en solrik ferie, men bryn, øyne og lepper er mer eller mindre grå.

Jeg hater vinteren av flere grunner. En av dem er at jeg blir så utrolig blek. Jeg tar aldri solarium, men er ganske avhengig av selvbruningskremer. Det hjelper litt, men er absolutt ikke like bra som ekte fregner på nesa.

Uten min hellige gral, nemlig Terracotta-solpudderet fra Guerlain, gruer jeg meg til å gå på Kaffebrenneriet.

Jeg har avtalt middag med en venninne jeg ikke har sett på veldig lenge. Hun er fresh. Veldig fresh. Kul stil, alltid fin på håret og alltid «no-makeup makeup» som får henne til å se usminket ut, men dog en bedre utgave av seg selv.

Jeg er bare meg selv. Ikke en bedre utgave. Fullstendig usminket, grå og ganske ukomfortabel. Jeg lar med vilje være å fortelle henne om saken jeg skriver, og hun tenker nok sikkert at jeg bare har blitt lat og ikke bryr meg så mye om hvordan jeg ser ut lenger.

Og her kommer paradokset i sminkedebatten: Er det sånn at jenter som ikke bruker sminke blir sett på som mindre attraktive? Late? At de ikke bryr seg så mye om hvordan de framstår?

Helena Rubinstein sa en gang: «Det finnes ikke stygge kvinner, bare late.» Med det i tankene tar jeg trikken hjem og føler meg lat i verdens styggeste trikkebelysning.

Dag 2 På Cafe

«Hei, jeg gleder meg til å se deg om litt. Men jeg skriver en sånn dagboksak for Det Nye om å ikke gå med sminke på en hel uke. Se etter hun blasse i hjørnet når vi ses.»

Jeg tar meg selv i å skrive en sms til en venninne jeg skal møte til et par glass vin for å forklare henne hvorfor jeg kommer til å se ut som en dass.

Hun svarer at jeg alltid ser ut som en blomst, så det tror hun ikke noe på. Ja, i dag er det en ganske vissen blomst. Det har bare gått én dag og jeg savner dypt den beige Marc Jacobs-leppestiften min.

Heldigvis har vi veldig mye annet å snakke om enn mitt usminkede tryne, og jeg glemmer til og med at jeg savner leppestift.

Senere den kvelden skal jeg spise middag hos noen venner sammen med kjæresten min. Etter et par glass vin har selvtilliten min fått seg en boost og jeg nevner ikke saken jeg skriver for vennene mine.

Dag 3 Dagen derpå

Jeg våkner bakfull etter for mye vin kvelden før. Men i motsetning til tidligere fuktige kvelder, har jeg ikke dårlig samvittighet for ansiktet mitt. Selv om jeg utallige ganger har skrevet saker om hvor viktig det er å fjerne sminken før man legger seg, er jeg ikke den som lever etter egne regler.

Oftere enn innimellom sovner jeg med full krigsmaling i ansiktet, og våkner med maskara i panna og øyeskygge på puta. Hver gang jeg våkner slik lover jeg meg selv at det er siste gangen.

Denne bakfulle morgenen er annerledes og jeg digger det. Endelig kom det en god ting ut av å gå fullstendig sminkeløs.

Huden min er naturlig tørr, og den kan fort bli rød og hissig. Siden jeg ikke har mulighet til å dekke til ulike skavanker har jeg i det minste blitt opptatt av å pleie den så godt som overhodet mulig.

Det går i ansiktsmasker, skrubber, daglige runder med Clarisonic-en og nattmasker som skal gjøre huden glødende.

Fokuset har plutselig flyttet seg fra makeup til hudpleie. Det er ikke en eneste maske eller skrubb i sortimentet mitt jeg ikke har testet. Resultatet er en sinna og rød hud som pent ber om å få være i fred.

Dag 4 På trening

Jeg føler meg veldig hjemme i treningstøy om dagen. Den sminkefrie hverdagen matcher godt med hestehale og treningstøy.

Jeg nekter å bli hun som går i treningstøy for å se sporty ut, så treningstightsen brukes kun når jeg trener på ordentlig. En bonus av å gå mer i treningsklær er at jeg trener mer. Dette kan jeg like.

Hver dag rusler jeg de 100 meterne til Kaffebrenneriet i jeans, skinnjakke og for det meste joggesko. Jeg prøver å holde antrekkene så nedtonet som mulig for å matche mitt nakne ansikt.

Jeg føler meg på mange måter sånn som de i skjønnhetsbransjen kaller duggfrisk. Huden føles fuktet og god, jeg føler meg ikke stiv og dollete, men hver gang jeg ser speilbildet mitt i et butikkvindu eller lignende får jeg litt angst.

Hvem er hun blasse dama der?

Dag 5 På konsert

Jeg vurderer å avlyse en konsert med en av mine gode venner på grunn av mitt sminkefrie prosjekt. Ender med å komme til fornuften og gå likevel.

Hele kvelden er jeg mer selvopptatt og mer sjenert enn jeg pleier. Igjen tenker jeg over hva andre tror om meg.

Går det an å bli så selvsentrert? tenker jeg. Skjerp deg, sier jeg til eget speilbilde på do. Jeg er i det minste mye brunere enn de andre.

Før jeg sovner den kvelden ligger jeg lenge og tenker over den sminkefrie uken så langt.

Det er kun to dager igjen, og jeg har enda ikke fått bedre selvtillit, blitt mindre selvopptatt og følt en befrielse, snarere tvert imot. Jeg savner fortsatt sminken min.

Dag 6 Nest siste dag

Ikke mange vet at en usminket look ofte krever flere produkter enn for eksempel sotede øyne eller sterke lepper. «No-makeup makeup» har blitt et moteord, og en av mine favorittlooks når jeg legger sminke på modeller på shoots.

På meg selv liker jeg også godt denne looken, men det er en lang vei fra naturlig sminke til ikke sminke i det hele tatt. Jeg har bestemt meg for å begynne å nyte dette eksperimentet.

Hvis jeg hele uken skal gå rundt og sutre og skamme meg over eget ansikt slik det faktisk ser ut, er det noe ganske alvorlig galt oppe i hodet mitt, og det nekter jeg å forholde meg til.

Fra og med i dag, med kun én dag igjen av min sminkefrie uke, skal jeg for alvor se meg i speilet uten sminke og tenke at jeg faktisk er god nok som jeg er.

Herregud for en klisjé, men pokker heller, jeg må jo gi det en sjanse.

Dag 7 Siste dag

I dag er dagen jeg skal like mitt eget speilbilde uten solpudder under kinnbeina. Uten den fine, beige leppestiften jeg syns jeg ser fresh ut med. Uten brynsprodukter og uten maskara. Hele uken har jeg vært opptatt av å være fin på håret siden ansiktet mitt ikke har vært helt på topp.

Jeg har jo faktisk ganske fint hår, det har bare aldri fått så mye oppmerksomhet siden fokuset alltid har vært på sminke.

Jeg pynter meg litt uten å ha noe å pynte meg for, og egentlig for å se hvordan det føles med pynteklær til et usminket ansikt. Lunsjen med en tidligere kollega og venn er superhyggelig, og jeg nevner prosjektet mitt. Da vi skal gå, smiler hun og sier: – Jeg syns du skal gå mer uten sminke, jeg.

Konklusjon

Jeg har savnet sminke mer enn én gang, og jeg har ofte tenkt at jeg ikke ser ut som den beste versjonen av meg selv. Her tenker jeg at hemmeligheten og makten til sminke ligger.

For meg handler det ikke om å ta på seg en maske eller gjemme meg bak en vegg av foundation, men rett og slett fokusere på det som er fint i ansiktet mitt, og dempe det som ikke er så fint.

Som makeupartist kan jeg alle triksene i boken, så å se ut som jeg ikke har på meg sminke, selv om jeg har brukt åtte produkter, er ikke noe problem.

Det positive har vært å bruke veldig mye kortere tid på badet om morgenen, slik at jeg har hatt tid til å spise frokost med kjæresten min uten å stresse.

Jeg har også blitt vant til huden min uten concealer. Når den er fuktet og glad, er den veldig fin, selv uten solpudder.

Jeg kommer til å fortsette å ha fullstendig sminkefrie dager, og jeg kommer ikke til å skamme meg over en tur på kaffesjappa sminkefri.

Men jeg kommer ikke til å velge en sminkefri look til fest eller en tur på byen. Det er jeg rett og slett for jålete til. Livet er for kort til å velge bort solpudder og beige leppestift. Det mener i hvert fall jeg

Denne saken ble første gang publisert 02/06 2015, og sist oppdatert 29/06 2017.