Kommentar: Kvinnedagen
- Min stillhet er ikke mitt samtykke. Min stillhet er redsel
Språklærer og oversetter Mari Norås (28) synes det er hårreisende at kvinner må læres opp til å ikke voldtas.
Mari Norås
Er 28 år gammel og bor i Oslo. Norås har studert engelsk ved UIO og jobber som språklærer og oversetter. I denne kommentaren publisert i anledning kvinnedagen kommer Norås med en høylytt oppfordring til samfunnet vi lever i.
Han er en autoritetsfigur og han lar hånda gli nedover hofta mi.
Han er en autoritetsfigur og han lukter på håret mitt.
Han er en autoritetsfigur og han syns det er KJEMPESØTT at jeg blir opprørt av kjønnsdiskriminering.
Han er en autoritetsfigur og han kysser meg på halsen og han har ikke lov.
Jeg er på T-banen og han er en vilt fremmed og han sier at jeg hadde sett bedre ut om jeg hadde vist mer hud.
Jeg er på en bar og han sier jeg hadde sett bedre ut med håret nede.
Les også: Derfor har vi sex med drittsekker
Jeg er på vei hjem fra jobb og han sier at jeg hadde vært penere om jeg smilte. Neste gang smiler jeg og han spør om jeg er like fin under skjørtet.
Jeg går ned gata og han lager en lyd som om jeg er en hund han vil at skal legge seg ned og rulle rundt.
I verste fall kan han skade meg.
Det er ikke som da du som barn var redd for spøkelser. Faren er faktisk reell som faen.
I beste fall er han en fremmed som ser for seg hva han vil gjøre med kroppen min. I beste fall blir jeg ukomfortabel, irritert og oppgitt.
Sannsynligvis blir jeg også sint, men jeg blir definitivt også redd. Særlig om det er sent. Det er derfor jeg ikke sier noe.
Min stillhet er ikke mitt samtykke. Min stillhet er redsel. Vit det. Faren er reell som faen. Den siste følelsen er skam. Det er den verste.
Kanskje det var uhøflig å ikke smile til fremmede menn på gata. Kanskje hælene er for høye. Kanskje skjørtet er for kort. Kanskje leppene er for røde. Kanskje ba jeg om det. Ville jeg ikke se bra ut? Jeg ville jo det.
Dagen etter er skoene flate, skjørtet lengre og leppene mindre røde. Da forteller reklameplakatene meg at jeg må prøve hardere. Jenter bruker så lang tid på å kle seg, sier de. Jenter bruker så lang tid på badet. De vet ikke hvor jævlig tynn linja mellom «ikke bra nok» og «hore» er.
Les også: Menskopp er Guds gave til kvinnen
Min mor lærer meg om hvordan jeg skal være mindre tiltrekkende når jeg går hjem alene om kvelden og jeg lurer på om min far noensinne har fortalt min bror at han ikke skal gjøre det ubehagelig for noen å gå ned gata.
Jeg kysser en kvinne. Det gjør ham så opphisset at han applauderer. Jeg gjorde det ikke for hans opphisselse. Jeg hadde lyst til å kysse henne.
Jeg sier jeg er feminist og hun spør hvorfor jeg hater menn.
Han spør om jeg ønsker å få barn. Jeg sier at jeg ikke er sikker på om det er jeg eller samfunnet som ønsker det.
Han sier at ingen forventer at kvinner skal være husmødre nå lenger. Nei, ikke husmor.
Det er visst heller ikke greit. Det var visst ikke det vi kjempet for. Vi skal være superkvinner med karriere OG barn. Og jeg vet at uansett hva jeg gjør med livet mitt så vil folk synes synd på meg om jeg ender opp barnløs.
Det er jo et kompliment! sier de, og jeg blir forvirret fordi et kompliment skal helst føles bra. Nå lager han bare en lyd som om jeg er en hund og jeg blir verken stolt eller smigret eller glad. Jeg blir i beste fall ukomfortabel. Irritert. Oppgitt. I beste fall.
Når jeg forteller deg dette er ofte det eneste du har å komme med at «ikke alle menn voldtar» (og hadde jeg hatt en tier for hver gang jeg hørte det… Vel, så hadde vel en mann uansett hatt ca. 14% mer).
Men det vet vi da alle. Ikke alle menn plystrer på kvinner på gata heller. Vil du ha klapp på skulderen for at du ikke forgriper deg på folk? Takk for innsatsen, men dette handler ikke om deg. Det handler ikke engang om menn (sjokk!).
Det handler om et samfunn så gjennomsyret av patriarkiet at jeg føler jeg må si noe sjarmerende hver gang jeg har sagt noe i feministisk retning, i tilfelle ditt privilegium blir såret av mitt kvalmende ubehag.
Du er en del av systemet. Ikke vær en del av problemet.
Ikke alle menn voldtar, men alle kvinner har følt seg krenket, infantilisert, truet og forskjellsbehandlet.
Som regel føler vi at vi må smile likevel. Det er kanskje derfor du ikke alltid legger merke til det. Han er en autoritetsfigur, eller en vilt fremmed, og han har armen rundt livet mitt. Lar hånda skli nedover.
Snakker til meg som om jeg er et barn, lille venn, og samtidig som om han vil se meg naken, baby. Jeg smiler fordi jeg ikke vet hva jeg ellers skal gjøre. Jeg vet ikke hva konsekvensene blir om jeg protesterer. Og da er det jo min egen feil.
Han sier, klart det. Klart man skal respektere kvinner. Tenk om det var din mor. Din datter. Din søster. Din kjæreste. NEI. Ikke tenk om hun var noens noe. Tenk om hun var en person?
Jeg sier, «jeg hater å være sånn sint feminist, altså, men…»
Jeg mener ikke at jeg hater å fornærme deg. Jeg mener ikke at jeg hater å være feminist.
Jeg mener at jeg hater å være sint. Jeg hater å ha så mange grunner til å være sint.
Denne saken ble første gang publisert 10/03 2015, og sist oppdatert 29/06 2017.