KOMMENTAR: Å slutte med snus
Mitt år uten snus ble en romantisk tragedie
Den dagen jeg sluttet med snusen, trodde jeg at jeg skulle dø. Av kjærlighetssorg.
Vi møttes for første gang på et vorspiel. Samme kveld, i en loslitt sofa fra IKEA, møtte den mine lepper for aller første gang. Blodet strømmet gjennom kroppen, hjerte slo fortere, jeg kjente det helt ut til fingerspissene. Denne rusen. Denne kjærligheten. Som gjør så blind.
Uken etterpå kjente jeg følelsen av lengsel. Jeg ville ha mer. Selv om jeg forsøkte å gjøre meg kostbar, var det vanskelig. Den var så søt og sterk og gjorde meg svimmel. Kanskje ikke så pen å se på. Men det betydde ingenting. Alle vet jo at det er innsiden som teller. Og gjennom ti år fikk den meg til å føle meg hel.
Så raknet det, og plutselig var det ikke bare mor som unngikk å kalle den svigermors drøm. Det var flere.
– Den er ikke bra for deg, sa noen.
– Den kommer til å drepe deg, sa andre. Eller gi deg kreft. Kanskje du mister tungen din, eller halsen din. Kanskje tennene dine råtner.
Det fikk meg til å tvile. Var den bra for meg? Ville jeg dele resten av livet med den?
1. januar 2014 tok jeg min siste snus. Det var en trist avskjed. Jeg er ganske sikker på at jeg gråt. Om ikke akkurat den dagen, gråt jeg helt sikkert dagen etter.
Det er ikke lett å komme over et forhold gjennom ti år!
Først kom tomheten: Hvem skulle nå motivere meg? Hvem skulle jeg nå kose meg med? Ville jeg noen gang møte en som kunne tilfredsstille meg slik som den gjorde.
Jeg savnet. Savnet virkelig mye: For uansett hvor mange søvnløse netter den hadde gitt meg, husket jeg bare de gode øyeblikkene.
Det endte selvfølgelig med fylla: I begynnelsen tror man nemlig at alkohol skal drukne sorger, men det gjør den virkelig ikke. Den forverrer. Og jeg var et desperat kvinnemenneske. Utropstegn.
Så da måtte jeg ty til rebounds: Jeg har ikke tall på hvor mange ting jeg stappet under leppen for å få dempet savnet. Tyggis, svisker, druer, Ifa-pastiller, dent, docs. Mandler forsøkte jeg også en gang, og selvfølgelig Fishermans Friend - som forresten ikke var så god en venn likevel.
Jeg ble desperat. Og desperat er lik tilbakefall.
Og da blir man jo bitter. Hvorfor hadde jeg endt opp med å vie ti år av livet mitt til den? Jeg er jo så mye bedre.
Derfor forsøkte jeg å snakke med venner for å fylle tomrommet...Men de hadde sine egne abstinenser å tenke på.
Tilslutt var det bare meg. Utslitt. Alene. Hva skulle jeg gjøre?
Omsider hadde jeg vært snusfri i tretti dager, unngått giftstoffer som arsenikk, tjære nikotin, kadmium, kvikksølv, og andre hjerteskjærende stoffer. Spart penger og blitt fortalt av «Slutta»-appen min at jeg nå kunne kjøpe meg en liten sykkel, eller et klesplagg hvis jeg ville kom jeg meg opp av sofaen.
Og det er som med alle drittkjærester du noensinne har møtt: Du kommer faktisk over suget. Og det beste av alt? Du glemmer dem til og med.
Denne saken ble første gang publisert 01/01 2015, og sist oppdatert 25/06 2017.