- Jeg er høysensitiv, ikke innadvendt

Sju av ti har hudproblemet, men vet det ikke selv

Forårsakes blant annet av databruk.

Jeg er ikke så glad i å ha overnattingsbesøk. Etter dag én blir jeg sliten, etter to irritabel. Og på den tredje dagen pakker gjestene gjerne kofferten.

Det er ikke det at jeg ikke liker å ha besøk. Det tar bare mye energi. For selv om gjestene ikke er til bry, er de det likevel. Rart, tenker kanskje du. Helt normalt, mener jeg.

Som høysensitiv er jeg nemlig mer følsom, var og mottagelig for ulike typer inntrykk. Av den grunn har jeg en tendens til å bli overstimulert.

Ikke av det å ha besøk, men kombinasjonen av mennesker, nye omgivelser og stress. Hjemmet er ladestasjonen min.

Det er her jeg bearbeider inntrykk og får min daglige dose ro. Det er helt avgjørende for at jeg skal fungere optimalt i hverdagen.

Høysensitive er mer fintfølende

«Høysensitivitet» er et nokså nytt begrep i Norge. Det vil si at nerve-systemet er mer fintfølende og mottagelig for sanseinntrykk, stemninger og stimuli enn hos folk flest, og at disse inntrykkene bearbeides dypere.

Og det er faktisk mer normalt enn man skulle tro. Nesten én million av oss har personlighetstrekket høysensitiv.

Dermed tar 20 prosent av Norges befolkning til seg langt flere inntrykk og stimuli fra omgivelsene enn andre mennesker, ifølge den amerikanske psykologen og forfatteren Elaine Aron.

LES OGSÅ: Ti tegn på at du er høysensitiv

Hun har forsket på dette siden 1991, og har blant annet skrevet boka «Særlig sensitiv – la sårbarheten bli din styrke». Jeg er én av dem som verdsetter stillhet mer enn de fleste. Kontorlandskap, bakgrunnsstøy fra TV eller høy musikk er for meg veldig masete.

Venninnene mine ler når jeg takker nei til en konsert av den grunn at det er bråkete. Å stå i en klynge og høre på dundrende musikk er svært lite fristende for meg.

Morgenen, derimot, den er fantastisk! Det er da jeg har mest kapasitet. Folk er så behagelige før klokka ni. Ingen snakker høyt eller krangler. Et grytidlig kafébesøk er derfor ren magi. Da nyter jeg den herlige atmosfæren med folk jeg oppfatter som likesinnede.

Når en høysensitiv ser film

Film er rake motsetningen – en berg-og-dal-bane gjennom eget følelsesspekter. Tårene kommer ofte. Det være seg av latter, medfølelse eller oppgitthet.

Jeg skvetter av skrekkfilmparodier som «Scary Movie», og gråt faktisk under tegnefilmen «Min bror bjørnen». Særlig engasjert blir jeg utenfor egen stue.

På bussen, for eksempel, har jeg flere ganger bedt folk om å reise seg, slik at en eldre mann kan sitte. Jeg orker rett og slett ikke tanken på at han muligens er sliten, og at ingen ser ham. Da gjør det vondt i hjertet.

Ti tegn på at du er høysensitiv

Du tar til deg tre til fem ganger mer informasjon enn andre.

Slik lever du best med migrene

Fem tips fra en lege som selv har migrene.

Samtidig fantaserer jeg om ulike scenarioer. «Kanskje han har vondt i foten eller dårlig rygg?» Velger jeg å overse situasjonen, får jeg dårlig samvittighet resten av dagen. Urettferdighet er enda en følelsesvekker.

Jeg blir gjerne trist og tom i ukevis etter å ha lest om dyremishandling, og noen ganger kan all ondskapen i verden rett og slett bli for mye (med fare for å høres ut som en Frøken Norge-deltager!).

Dette er typiske tegn for oss som er høysensitive. Det er verken en sykdom eller diagnose, men helt normale personlighetstrekk.

I motsetning til de fleste med et særlig følsomt nervesystem, sliter jeg verken med dårlig selvtillit eller sjenanse.

Å være høysensitiv er ikke det samme som å være innadvendt. Faktisk tilhører jeg de 30 prosentene av oss som er utadvendte.

Derimot påvirkes jeg raskt av sinnsstemninger. Jeg tar til meg følelser, stress, humør, kroppsspråk og smerte. Jeg og andre høysensitive kjennetegnes ofte ved at vi er ekstra intuitive og oppmerksomme. Samtidig som mange av oss lett blir overveldet og overstimulert.

Trenger alene-tid

Derfor trenger vi mer alenetid og hvile. Høysensitive er ikke en ensartet gruppe – alle er forskjellige. Nå som jeg er blitt voksen, har jeg lært å beskytte meg selv. Jeg tar oftere avstand fra folks problemer, og synes det er enklere å si nei til ting.

Om jeg oppfattes som kjip, er det helt greit. Jeg har ikke noe ønske om å være et supermenneske og setter mine egne behov først.

– Trodde jeg var psykisk syk

Gjennom oppveksten fortrengte Anne-Kristine Augestad (46) de indre bildene hun så, og stemmene som snakket til henne. I dag har både hun og andre glede av hennes overnaturlige evner.

I dag nyter jeg alt det positive ved å være høysensitiv. Alle de «små gledene» som for meg oppleves som vanvittig store. Frokost med kjæresten, vakre høstblader, sola som titter fram ... Sånt gjør meg lykkelig.

Jeg tar inn veldig mye av det som skjer rundt meg, og det gir en opplevelse av å være mer til stede. Verken i fortiden eller i fremtiden, men å kjenne på det livet har å tilby her og nå.

Høysensitiv er ikke noe du blir – det er noe du er. Og mange er det uten å vite om det.

Åse-Helene Munkli (28) hadde aldri hørt begrepet før hun for noen år siden kom over noe Elaine Aron hadde skrevet. Da falt brikkene på plass.

I mange år hadde Åse-Helene vært en såkalt «flink pike». Pliktoppfyllende, høflig, og veloppdratt. Alt dette som så mange anser som positivt, ble kvelende for Åse-Helene.

– Jeg har ikke vært flink bare fordi det har vært morsomt, men fordi jeg har lest og analysert reaksjonene til folk mye sterkere enn det de fleste har oppfattet, forklarer hun.

Åse-Helene er følsom for reaksjoner og andres opplevelse av henne.

– Etter at jeg forsto at jeg er høysensitiv, har jeg klart å skjerme meg selv bedre. Men som barn og ungdom var det utrolig vanskelig. Både sammen med venner og på skolen. Lærernes reaksjoner på meg som elev, på hva jeg sa og gjorde, kunne være vanskelig å takle.

Hun kjenner den stikkende følelsen så inderlig godt når hun forstyrrer noen, eller burde ha opptrådt annerledes. Enten hun sier for mye, for lite eller gjør noe som irriterer andre. Og dessverre klarer hun ikke å glemme det minuttet etter, det tar lang tid. Helst vil hun prøve å gjøre det godt igjen. Selv de gangene ingen reagerer.

– Jeg bruker utrolig mye energi på det andre kaller «filleting».

Alltid først hjem

I begynnelsen av 20-årene begynte Åse-Helene å føle seg trøtt – og hun gjør det fortsatt. Legene fant ut at hun hadde lavt stoffskifte, og mangel på jern. Sammen gir dette utslag i fysiologisk og psykologisk stress på en sensitiv kropp.

– Det er vanskeligere å bli sliten og få lov til å være det, når jeg i tillegg hører stemmer tydeligere, lys skinner sterkere

og folks følelser skriker gjennom kroppsspråket deres. Og det jeg da har behov for, er å sitte stille i ro og mak.

Å være høysensitiv er til tider et problem. Det kan også være sjenerende å være den som alltid viser følelser.

– Jeg kan bli rørt av «The Simpsons», og på barneskolen kunne jeg gråte av blues. Noen ganger er det vanskelig. For jeg

ønsker ikke alltid å vise hvordan jeg har det. Med et særdeles fintfølende nervesystem er du lett mottagelig for inntrykk. Du blir gjerne overveldet raskt. Følelsesskalaen går fra høyt til lavt og fra bredt til smalt på et øyeblikk.

Å være sensitiv kan derfor være spesielt utfordrende i ungdomstiden. Du er nemlig alltid den som går først hjem, for du orker ikke å være sosial i mange timer. Åse-Helene kunne også bli fysisk syk av dårlig kost, og andre ganger ikke kontaktbar.

For venner og klassekamerater var det vrient å forstå. – Jeg liker å være sammen med venner, men fordi jeg konstant tar til meg mer av følelser, lys, ord og lyder, blir det som regel merslitsomt for meg enn for andre. Da trenger jeg en pause.

Forsonet med å være høysensitiv

I dag har Åse-Helene forsonet seg med sine høysensitive trekk. Selv om det er vanskelig, er hun blitt flinkere til å si nei, være ærlig, og prioritere seg selv og det å få ro.

– Jeg har funnet en flott mann som aksepterer meg som jeg er, og sammen er vi et godt team. Det er viktig å ha noen å prate med om de ulike inntrykkene. Jeg har også flere nære og gode venner.

I tillegg har Åse-Helene hunder, og elsker å være ute i naturen sammen med dem. Å bruke kroppen i hundenes tempo uten en masse ytre forstyrrelser, er fantastisk!

Ikke noe mas, ingen telefoner, høylytte stemmer eller kunstig lys. Kun fuglekvitter, ren lukt og glade hunder.

– Det er en rus å ha logrende hunder som løper rundt deg og blir overstadig begeistret av en ny pinne, eller en ny plass som de aldri har undersøkt.

Alt handler om å bruke høysensitiviteten til noe positivt. Derfor prøver Åse-Helene å dra nytte av det, selv om det også betyr at visse ting blir for heftig og må lukes ut fra hverdagen.

Blir «smittet» når andre er triste

– Jeg har aldri passet helt inn, uten at jeg har klart å sette ord på hvorfor, sier Johanna Martinsen Brygfjeld (19). I fjor kom det likevel et vendepunkt da hun fant ut at det hun hadde trodd var en overfølsomhet som kun gjaldt henne, var et trekk som hun deler med ganske mange.

Johanna har vært høysensitiv hele livet. Allerede i barnehagen skjermet hun seg fra folk. Når de andre barna skulle ut og leke, latet hun som om hun sov. Istedenfor å løpe rundt, skrike og le, lå hun musestille og lyttet til sin egen pust.

Syv grunner til at vi tier om døden

Det eneste sikre her i livet er at vi skal dø en gang. Likevel er det ingen som snakker om det.

Helt til virkeligheten innhentet henne, med høye lyder og sutring fra barna rundt. Johanna husker fortsatt gleden av å slutte i barnehagen et halvt år før hun egentlig skulle.

19-åringen suger til seg andres følelser, både gode og dårlige. Sprudlende mennesker fulle av energi er selvfølgelig de beste.

Derimot er det vanskelig å være sammen med triste og deprimerte folk, synes hun. Da blir hun nemlig ofte lei seg selv.

– De trenger nødvendigvis ikke å si eller gjøre noe som antyder at de er det. Men jeg kjenner det likevel. Jeg blir usikker når folk er triste, men oppfører seg som om alt er bra.

De små tingene

Den største utfordringen for Johanna er nettopp det at hun blander følelser. Noen ganger veksler hun mellom sine egne og andres. Kontinuerlig jobber hun med å stenge av. Å registrere hvordan folk har det, er én ting. Å ta det til seg er noe annet.

Det skal hun helst unngå. Humøret skifter raskt. På tre sekunder kan hun gå fra kjempesint til glad. Og det ender ofte med tårer, for det er så mye som skal ut.

– Følelsene mine er veldig sterke, og jeg har store humørsvingninger. Jeg kan få tårer i øynene når lillebroren min ringer, eller bli overlykkelig av noe så banalt som at en stein ligner på en elefant.

Jeg gleder meg virkelig over de små tingene i livet. Både film og musikk rører Johanna. Vakker jazz får hårene til å reise seg, og hun er gjerne den som ler høyest i kinosalen. På den andre siden kan Johannas dag bli ødelagt av en sur kunde på jobb.

– Jeg prøver å ikke ta det til meg, men det er vanskelig. Generelt er jeg veldig pliktoppfyllende og redd for å gjøre feil. Av den grunn slet hun mye på skolen. Det at hun har dysleksi, gjorde det ikke lettere. Det ga henne en følelse av å aldri klare ting bra nok, og det ble en kamp det var vanskelig å vinne.

Den forståelsesfulle kjæresten hennes har vært til stor hjelp.

– Det å kunne prate med noen, dele tanker, dagdrømmer og utfordringer, er helt avgjørende. Jeg er veldig takknemlig for å ha en i livet mitt som forstår meg, uten å tenke at jeg er helt gal.

Denne saken ble første gang publisert 15/01 2015, og sist oppdatert 24/06 2017.