Tonic lages av
Tonic - du vet ikke hva du drikker
Hva er egentlig tonic?
Grevinnens medisin er tonic
Grevinnen ble plutselig syk. Reisen i Peru ble mer slitsom enn hun hadde forestilt seg. Feberen øker. Og kanskje har hun fått malaria.
Mens hun ligger og døser får de nyss om at det finnes et middel. Et mirakelmiddel. Og et mirakel er det grevinnen håper på.
Og mirakelet kommer. Et pulver. Hun får det blandet ut med vann og sukker. Hun drikker det med stort ubehag. Så døser hun av igjen.
Litt senere våknet grevinnen opp igjen. Hun føler seg allerede bedre. Dette er historien om hvordan europeerne oppdaget kininens fabelaktige effekt. (Om den er sann eller ikke? Som alltid er det disputter om dette. Eller siden som har spesialisert seg: Medical Discoveries).
Hva i all verden er tonic? Du vet allerede hvordan du lager en perfekt gin 'n tonic, javisst. Men tonic?
Man skulle tro at alle visste hva det er, ikke sant? Men, tonic har stadig en mystisk aura over seg.
Hva er det som setter smak på tonic?
Det er altså kinin (quinine, på engelsk) som setter smak på tonic. Kinin finnes naturlig i en treslekt, Cinchona pubescens, som stammer fra Sør-Amerika. Det er faktisk nasjonaltreet både i Peru og Ecuador. Trærne vokser høyt over havet og kan bli opptil 20 meter høye.
Det er i barken på disse trærne man finner kinin - og kinin er det som setter smak på tonic.
I historien om grevinne Chinchon (en liten by utenfor Madrid) figurerer også jesuittene. Broder Agostino Salumbrino (1561-1642) var bosatt i Lima. Og han fikk med seg hvordan de innfødte brukte kinin - særlig mot skjelvinger. I Europa herjet malaria. I en lang periode var særlig Roma plaget. Og Salumbrino, som tilfeldigvis var utdannet apoteker, fikk det over seg å sende kinin over Atlanteren.
Det ble suksess. Og barken ble kalt jesuitt-bark eller peruansk bark. Pulveret ble etter hvert en av de mest dyrebare handelsvarene.
Den mest kjente historien om tonic handler imidlertid om engelskmennene i India. De drakk tonic for holde malariaen borte, men fant ut at dersom man blander den forferdelige tonicen med gin - se da! Da blir alt ting så mye bedre.
Så det handlet altså ikke om å blande ut gin, men å blande ut tonic. Kullsyren gjorde drikken populær i nyere tid.
I dag inneholder de fleste typer tonic kun en liten mengde kinin, som ikke er stor nok til å ha noen medisinsk effekt. Dermed er dagens tonic mindre bitter enn den opprinnelige, samtidig som den ofte er tilsatt søtningsstoffer i tillegg.
Tonic brukes i mange cocktails, spesielt ginbaserte drikker, som for eksempel gin og tonic. Tonic med tilsatt smak av sitron eller lime er som regel kjent som bitter lemon eller bitter lime.
Tonic brukes til mer enn gin 'n tonic
Tonic kan brukes til nesten alt brennevin for å lage en long drink. Bland ut whisky, akevitt, konjakk, pastis og se hvordan det funker selv. En nyvinning er den geniale porttonic: Hvit portvin og tonic.
I Frankrike er quinquina en fellesbetegnelse på hetvin som er blandet ut med tonic (som ble populær i Nord-Afrika av de samme grunner som gin og tonic i India). Cap Corse er en spesifikk variant med
I Italia lages noe som heter Barolo Chinato. Det er vin som er blandet med kinin og andre kryddere. Den serveres gjerne som en digestif.
Og dersom du noensinne vil hylle cocktailen gin and tonic med en liten, privat pilegrimsferd, så henger portrettet av grevinnen som gav navnet til smaken i tonicen i Prado i Madrid, malt av selveste Goya.
Les også:
Denne saken ble første gang publisert 13/08 2014, og sist oppdatert 26/06 2017.