Vold mot kvinner og barn

Vi har beredskapsplaner mot brann, men ikke mot vold og seksuelle overgrep

Inga Marte Thorkildsen (38) mener nordmenn er feige

Foto: FOTO: Thomas Olsen
Sist oppdatert

Inga Marte Thorkildsen (38)

Tidligere barne-, likstillings- og inkluderingsminister.

Representerte SV på Stortinget fra 2001-2013.

Jobber i dag som spesialrådgiver innen psykisk helse for Forandringsfabrikken.

Aktuell med boka Du ser det ikke før du tror det, om vold og overgrep mot barn.

KOMMENTAR:

Hvordan kan det ha seg at stadig flere ser på vold mot barn – og mot kvinner– som et stort folkehelseproblem, samtidig som vi overlater ansvaret til ildsjeler?

Hvordan kan vi la være å snakke med barn om å bli slått, tatt på tissen, bli fortalt at du ikke er verdt noen ting og ikke burde vært født, når vi snakker med selv helt små barn om farene ved å begynne å røyke og drikke?

Hvordan kan det ha seg at vi utdanner tusenvis av fagfolk hvert år uten at vi lærer dem hvordan de kan oppdage og bistå barn som er utsatt for vold?

Svaret er brutalt: I Norge tillater vi feighet. Vi tillater fagfolk – ja, folk flest også – å si ting som at ”vold mot barn? Nei, dét orker jeg ikke. Det er for vondt!”. Samtidig går barn til grunne fordi ingen orker å bry seg tilstrekkelig til å ta sjansen på å ta feil.

Mangler en plan

Vi tillater ordførere å valfarte til Stortinget år etter år for å få penger til nye veier, mens de samme ordførerne aldri har ytret ett ord om barn de har i egen kommune som sårt hadde trengt et overgrepsmottak.

Samfunnet vårt er skrudd sammen slik at vi har beredskapsplaner mot brann. Vi øver jevnlig. Samtidig aner ikke ansatte hva de skal gjøre hvis et barn forteller dem om vold eller seksuelle overgrep fra noen de burde kunne være trygge hos.

Dette er sannelig ikke bra nok!

Vold et ikke-tema

Da jeg var stortingsrepresentant, hospiterte jeg på forskjellige sykehus. Jeg var med på tre fødsler før jeg fikk min egen sønn i 2009.

Jeg kom i kontakt med kvinner som skulle føde, og med jordmødre. Og siden jeg hadde jobbet politisk i flere år med vold og seksuelle overgrep, var jeg opptatt av hvordan sykehusene og helsestasjonene ivaretok kvinner med slike erfaringer.

Kvinner som kanskje fortsatt levde med vold mens fødselen nærmet seg. Snakket de med kvinnene om slikt? Svaret var som regel nei, unntatt enkelte ildsjeler som av hadde engasjert seg spesielt i temaet.

Selv i grupper for kvinner med fødselsangst ble sjelden vold og seksuelle overgrep berørt.

Rammer barnet

Da jeg selv gikk gravid, ble jeg spurt om alt mulig – fra rus til medisinbruk, vekt og mosjon, uten at noen mente det var for privat. Vold og seksuelle overgrep var derimot tabu, slik jeg opplevde det. Ingen spurte. Samtidig vet vi at dette er en del av livet til flere hundre tusen kvinner i Norge

Hver tiende kvinne har vært voldtatt, mange av dem får barn. Å miste kontrollen over kroppen sin på nytt, slik en graviditet og en fødsel innebærer, kan være en ekstrem belastning for dem.

Noen av disse kvinnene havner i fødselspsykose, mange får en alvorlig fødselsdepresjon. Barnet får en mor som er ute av stand til å gi barnet det barnet trenger så sårt. Fedre får partnere som reagerer på måter de ikke forstår.

I tillegg til kvinner som har overlevd voldtekt kommer alle de som lever med vold, eller har opplevd vold, fra partner, fra kjæreste eller fra foreldre. Tilsammen snakker vi om et ganske formidabelt folkehelseproblem. Men det behandles som et marginalt fenomen.

Tabukultur

For noen barn kan tabukulturen være livstruende. Når mødrene deres aldri fikk fortalt, bearbeidet og forberedt seg, kan barna få helseplager. Når mødrene deres utsettes for vold av den som skulle hjulpet til, støttet og gitt trygghet, kan barna bli skadelidende.

De blir utsatt for det som kalles ”giftig stress”, fordi barna lever i en kontinuerlig tilstand av frykt som stresser dem på måter som kan skade både immunforsvaret og hjernens utvikling. Å være hjelpeløs i en verden der ingen er til å stole på, må være helt og absolutt forferdelig.

Og vi kan gjøre noe med det!

Stor motstand

Onsdag gir jeg ut den første politiske boka noensinne om vold og seksuelle overgrep mot barn ”Du ser det ikke før du tror det. Jeg håper på heftig debatt.

Her beskriver jeg hvordan jeg fikk overtalt daværende helseminister Jonas Gahr Støre til å akseptere at vi skal spørre gravide kvinner om erfaringer med seksuelle overgrep. Dette skjedde helt på tampen av min periode som barne – og likestillingsminister.

Vi var mange som hadde jobbet fram den endringen som kom kort tid før, om at vi skulle ta mot til oss og begynne å spørre gravide systematisk om vold. Motstanden mot å spørre de gravide om erfaringer med seksuelle overgrep og voldtekt om mulig var enda større.

Forståelsen for hvordan dette store folkehelseproblemet preger mennesker liv – og ikke minst barns liv – er skremmende dårlig i dagens helsevesen. Det er en feighet her som sperrer for evnen til å se hvilke fantastiske muligheter vi har til å skape forandring, men også hvilket ansvar vi har for å stille opp når nøden er størst.

Lytt til barna

Kampen om helsekortet for gravide er bare et av mange eksempler som viser hvordan tabukulturen preger og lammer oss i møte med en virkelighet som altfor mange mennesker lever med i Norge. 

I dag arbeider jeg med barn og unge gjennom Forandringsfabrikken, en ideell stiftelse som jobber for å forandre systemer som barnevern, skole og psykisk helsevern gjennom barn og unges egne erfaringer og råd.

Jeg leder blant annet et prosjekt der vi snakker med 40 barn og unge som har vokst opp med vold og seksuelle overgrep i familien, og får deres råd til samfunnet om hva som må gjøres. I tillegg treffer jeg stadig nye barn og unge med volds – og overgrepserfaringer.

Hvordan har du det?

Felles for dem er at de ofte møter voksne som er mer opptatt av atferden deres enn av hvordan de egentlig har det. De opplever at voksne heller tror på voksne enn på barn, at vi voksne bagatelliserer og bortforklarer, lar være å spørre om vold, og foretrekker en spiseforstyrrelse framfor en overgrepshistorie, for å si det enkelt.

Vi voksne lar være å spørre om vold, og foretrekker en spiseforstyrrelse framfor en overgrepshistorie.
Inga Marte Thorkildsen

Mange har fått ADHD-diagnose, andre har fått bipolar lidelse eller en autismediagnose.

Mange har opplevd det samme som Christoffer gjorde, åtteåringen som ble drept av stefaren sin for ti år siden: At de voksne har blitt hørt, men ikke barna. At de voksne som truer dem til og med har sittet ved siden av dem mens barna utredes. Også dette skriver jeg mye om.

Du kan gjøre en forskjell

Men jeg er håpefull. Jeg har tro på mulighetene vi har til å forandre oss.

Målet med ”Du ser det ikke før du tror det” er å gi inspirasjon til at enda flere engasjere seg enda mer for disse barna. Det starter med oss selv, med de voksne. Om vi våger å tro at seksuelle overgrep og vold skjer, også med barn vi møter og kanskje kjenner. Om vi våger å skaffe oss kunnskap, kompetanse og mot nok til å gjøre noe selv, i stedet for å håpe at noen andre gjør noe.

Vi kan begynne å øve oss de vi jobber og bor, sette oss inn i hva barnevernet er.

Vi kan begynne å ta kontakt med fagfolk,- gjerne på tvers av etater.

Og politikere kan begynne å ta på alvor sine egne formuleringer om at vold mot barn er et stort folkehelseproblem. De kan sette arbeidet i system – sentralt og lokalt – i stedet for å overlate arbeidet til ildsjeler, som i dag.

Og selv om ingen kan gjøre alt, kan alle gjøre litt.

Og hvis alle gjør litt, forandrer vi verden bit for bit. Et barn av gangen.

Vil du lese flere slike saker? Følg Kvinneguiden på Facebook.

 

Denne saken ble første gang publisert 28/04 2015, og sist oppdatert 30/04 2017.

Les også