En ny kur for slitne mammaer
Eva-Marie (29) nekter å bli huska som den slitne og jamrende mammaen som det tyter fondant ut av ørene på.
Fem minutter før stengetid hastet jeg varer målrettet ned i kurven. Handlelisten var kun et kraftig arbeidsminne verdig, og selvfølgelig ble jeg avledet ved bladhyllen.
Der ble jeg stående mens jeg kjente noe kantete og hardt i brystet. Stella, KK, ELLE, Boligdrøm og hva-det-nå-er-de-heter-alle-sammen.
Med alle sine tips og triks og 1-2-3-løsninger.
Kontaktlinsene var tørre, det verket intenst et sted bakenfor pannen, og hjertet slo hardt i brystet.
Treningstipsene, antrekksguidene, matoppskriftene hoppet ut av de glansede sidene og tok kvelertak på meg.
Et moderne paradoks
La meg sette ord på det jeg følte i butikken ved å fortelle om kakekrigen. Ikke TV-programmet som går i loop på FEM, men den du plutselig havnet midt i bare fordi barnet ditt begynte i barnehagen.
Du har alltid tenkt at du skal være den mammaen som lager fruktspyd, popcorn og smoothie til fest. Men så fikk du førstehåndserfaring med gitar-, kaptein sabeltann-, luigi- og batmankakene.
Plutselig ble barnebursdagene morbide skjønnhetskonkurranser for bakverk hvor mødre presenterer overdimensjonerte takras av spelt, økologisk lavkarbo mandelmel, uten sukker, men med et lass fondant i alle regnbuens farger, selvfølgelig laget nattestid.
Plutselig stod du nervøst sammen med de andre mødrene som enda ikke hadde bakt og kikket, mens svetten piplet frem i pannen.
Vi skal være alt
I den samme barnehagen som din mor kjempet for at skulle åpne, slik at hun kunne bidra til brutto nasjonalprodukt, stod du og fokuserte utelukkende på fondant.
Oss heldige middelklassemammaer. Vi blir så lett påvirket og revet med vi. Vi skal være arbeidstakere, husholdersker, partnere, medmennesker, mødre og konditorer. Absurditet sier noen. Virkelighet sier andre.
Og vi som står midt i det, vi selvskader ved å nekte oss selv søvn.
Sliten, jeg?
Forleden googlet jeg ordet. Jeg hadde sagt det selv så mange ganger i så mange forskjellige situasjoner at jeg bare måtte finne ut av hva det egentlig betød.
Det jeg fant var et hundretalls artikler om hvordan man som sliten kan overgå følelsen av å være sliten ved å gjøre mer. Jeg fant like mange artikler som omhandlet det den slitne gjør feil og bør gjøre annerledes.
Jeg leste videre om ordfamilien til sliten, også kalt «folkesykdommer». Om «uhensiktsmessige prioriteringer», «stress», og alle disse begrepenes mor «fravær av hvile».
Så kom jeg til konklusjonen: Det er dagens mammaer som omfavner disse ordene.
Det er mammaene som eier slitenheten.
Åpenbaringen
Da jeg kom hjem fra butikken hadde mannen badet og lagt sønnen.
Oppvaskmaskinen stod på. Jeg skulle følge mannens oppfordring og legge meg på sofaen, men på vei inn i stuen snublet jeg over treåringens kveldssyssel.
Det var en felle for katten og bestod av et knyteverk helt klart inspirert av «Knyt i vei, Albert Åberg». I tillegg til to kjøkkenstoler og en hel del flokete garn bestod fellen av tilfeldige gjenstander: en sofapute, en kleshenger, to par sko og noen bøker.
Bisk og sur sparket jeg til hele greia. I ettertid tenker jeg det var en forsinket reaksjon på de glansede magasiner og selvpåført slitenhet.
Rydde i fellene
Så hveste jeg til mannen hvorfor det alltid var slik at det var jeg som måtte rydde fellene, hvorfor han alltid bare skrittet over og la seg rett på sofaen. Og så ramlet det en Knut Hamsun-bok ut av fellen som jeg plukket opp og umiddelbart begynte å lese i:
Jeg driver i aften og tænker og strider, jeg synes jeg er som en kantret båt, og alt hvad jeg jamrer og alt hvad jeg lider det ender vel gjerne med gråt. Men hvi skal jeg være så hårdt beklemt? Om hundrede år er alting glemt.
Og jeg, den kantrede båten, måtte først grine litt fordi jeg var så sliten og fordi jeg følte meg så innmari dum, før jeg endelig la meg til på sofaen.
Midlertidig kortslutning
Vi har en kropp, et hode og 24 timer i døgnet alle sammen. Hverdagen forteller oss at det ikke er nok. Likevel bør vi tilbringe mer tid på sofaen.
Dette er jeg 100 % overbevist om. Samtidig vet jeg at jeg er min egen verste fiende. Mens jeg på gode dager proklamerer for gud og hvermann at «vi er en sånn rotete familie og vi har andre verdier en renslighet», står jeg samtidig opp klokken fem på en hverdag for å rense kattedoen og vaske kjøkkenet før jobb, slik at barnevakten vi skal ha på ettermiddagen ikke synes vi er grisete.
Dette til tross for at livet er kort. At vi er forglemmelige.
Midlertidig kur
Jeg oppbevarer en nobelprisvinner på kjøkkenbenken nå, og jeg forsøker å vente helt til sokkene sitter fast i linoleumen før jeg vasker.
Jeg kjøper ikke flere magasiner med glans, for jeg er lei av å bli lurt.
Om det gjør hverdagen enklere vet jeg ikke, men jeg føler jeg er nærmere målet: Å være en litt mindre sliten mamma og å ligge mer på sofaen med mannen i mitt liv.
Om det er slik at ikke alt blir glemt, la meg ikke bli husket som hun maniske, slitne og jamrende mammaen som det tyter fondant ut av ørene på.
Om det er slik at alt skal glemmes likevel ,så la alt det som glemmes i det minste være mindre slitsomt akkurat nå.
Vil du lese flere kommentarer fra bra damer? Følg Kvinneguiden på Facebook!