«Jeg var ingenting, og nå hadde jeg ikke engang en jobb»

KOMMENTAR:

"Hva er du er for noe", spurte damen i altfor stram hestehale og briller som satt litt skeivt ytterst på nesetippen. Jeg tenkte at jeg burde ha et klart svar, for det kunne være avgjørende om jeg fikk jobben eller ikke. Jeg fant ikke noe klart svar. Jeg var ingenting. Og ikke fikk jeg jobben heller.

Hemmelig drøm

På papiret har jeg en bachelorgrad. Jeg husker ikke hvordan jeg fikk den. For jeg visste ikke hva jeg skulle bli.

Da jeg var liten hadde jeg en hemmelig drøm om å bli forfatter. Jeg torde ikke å dele drømmen med noen.

Det var ikke sånn at jeg trodde at jeg kunne bli det heller. For jeg måtte bli noe nyttig, som sykepleier eller noe innenfor data. Det var trygge valg. 

På slutten av ungdomsskolen skulle vi ha time med skolerådgiveren om yrkesvalg. Hun visste ikke noe om meg, bortsett fra det hun hadde sett på papiret. Jeg var usynlig i klasserommet. Å rekke opp hånda i klassen turte jeg ikke. Jeg satt på bakerste rad som den stille jenta jeg var og fikk den ene dårlige karakteren etter den andre fordi jeg ikke var aktiv i timene.

Det hjalp ikke at jeg gjorde det rimelig bra skriftlig og den ene vikaren hadde kalt meg for et skrivetalent da han hadde lest gjennom stilene våre.

For dårlige karakterer

Skolerådgiveren studerte karakterkortet mitt, bladde gjennom studiekatalogen og så på meg som et håpløst tilfelle som ikke hadde karakterer bra nok til å bli noe. Verken sykepleier eller dataingeniør.

Da jeg trodde hun skulle klappe katalogen igjen og si at jeg var dødsdømt, sa hun at jeg kunne bli protesemaker.

Hun sa det med entusiasme i stemmen, som om det var håp for en som meg også. For meg hadde hun rett og slett ikke trua på. Ikke noe galt i å være protesemaker, men jeg visste ikke hva det var og hadde ingen interesse for det heller.

Ville flykte

Jeg famlet meg gjennom en bachelorgrad. For utdanning er viktig. Jeg har jobbet meg oppover og hatt relativt greie jobber.

– Jeg har vært der de andre mødrene har vært. Jeg var også redd for at noen skulle si at jeg ikke var en god mor.

Nasreen lærer minoritetskvinner hvordan Norge fungerer

Noe har manglet. Jeg vet ikke hva. Kanskje gløden. Kanskje lidenskapen. Følelsen av og ikke å ha blitt noe har forfulgt meg. En lengsel etter noe jeg ikke har klart å sette fingeren på. Jeg var ikke der jeg ville være, men hvor ville jeg egentlig være? Jeg visste ikke.

Jeg hadde lyst til å flykte, men visste ikke hvor jeg ville flykte til. Helt fram til i fjor høst. Høsten 2015. 

Annonsørinnhold

Tyvstart på Black Friday-salget: Se de råeste tilbudene nå

Jeg hadde nettopp kommet tilbake til jobben etter endt mammapermisjon. Planen var å jobbe der, for å tenke ut hva jeg skulle gjøre resten av livet mitt. Den planen skulle gå i vasken.

Vendepunktet

Jeg husker dagen som skulle bli mitt vendepunkt i detaljer. På morgenen dukket det opp en e-post fra Forfatterskolen. Jeg hadde tatt et minikurs hos dem som jeg fant tilfeldig på Facebook uka før. E-posten traff meg midt i hjertet, og den snakket til meg. Det vekket noe i meg.

De skulle i gang med nytt kurs, og jeg kastet meg med umiddelbart. Jeg leste ikke engang kursbeskrivelsen ordentlig. I lunsjpausen på jobben gikk jeg gjennom kursbeskrivelsen og fikk panikk da jeg skulle levere 20 sider i løpet av noen uker.

Jeg hadde jo aldri skrevet så mye som en setning siden jeg gikk på videregående. Hvordan skulle jeg få tid til det med fulltidsjobb og familieliv?

Det var ikke den største utfordringen, for det var nemlig at andre skulle lese teksten. Ingen visste at jeg likte å skrive, og bare tanken på å vise fram noe jeg hadde skrevet til andre gjorde meg kvalm.

Ja, ja… det var den drømmen, tenkte jeg. Jeg vurderte å trekke meg fra kurset. Drømmen ville være over når folk så hvor dårlig jeg var til å skrive uansett.

Ukjent nummer

På ettermiddagen samme dag, ringte telefonen da jeg satt på toget. Det var ukjent nummer og jeg tok den.

Det er særlig én ting du bør gjøre for å få opp selvtilliten på jobb

Lær deg hva som skal til for å bli mer synlig for sjefen.

Det var sjefen min som skulle fortelle meg at jeg ikke lenger skulle ha en jobb å gå til. Hele verden raste sammen. Jeg var ingenting og nå hadde jeg ikke engang en jobb. Hva skulle jeg gjøre med livet mitt? 

Første dag etter siste arbeidsdag satte jeg meg ned, tok et dypt åndedrag, og så på kursbeskrivelsen igjen. Jeg hadde ikke noe annet å gjøre, så jeg kunne likså godt skrive.

Jeg skrev fra morgen til kveld. Et ord ble til to ord. En side ble fort til tjue. Og jeg stoppet ikke da. Jeg følte meg som Forrest Gump som løp Amerika på tvers, - jeg kunne bare skrive og skrive.

Helt til det ble en hel bok ut av det. Jeg sendte inn manuset for å få tilbakemelding fra andre, og gjett om jeg var et lykkelig menneske da folk faktisk likte det jeg skrev.

Annonsørinnhold

Julekalenderne mannfolk ønsker seg

Innhentet av drømmen

I dag, ett år etter finpusser jeg på manus, før den skal i trykken på nyåret og utgis på et lite forlag.

Tenk at jeg har brukt 20 år på å finne ut av at det er skrive jeg vil. Det har tatt tid å komme dit jeg er i dag, men skrivingen er en del av meg, uten det er jeg ingenting. Man kan fortrenge drømmer, men drømmer vil alltid innhente deg.

Jeg tror det var universet som prøvde å fortelle meg at jeg bør faktisk skrive. Denne boka er bare starten på noe jeg tror på sikt kan bli bra.

Det nytter å følge drømmer.