Uskrevne regler i Norge
«Enkelte ganger har jeg lurt på om jeg hadde turt å le dersom noen plutselig skulle slippe en promp»
Typisk norsk å ikke snakke sammen?
Vilde Bratland Hansen
- 22 år
- Blogger på www.vildebhansen.blogg.no
- Ellers: Tidligere eliteseriespiller i håndball og nå student og samfunnsdebattant. Kommer med bok i april.
KOMMENTAR:
Det er lørdag kveld og jeg er på vei hjem fra ei venninne. Bussen er helt tom da en dame av asiastisk opprinnelse kommer på. Til tross for at det finnes mange ledige tosetere, velger hun å sette seg ned ved siden av meg.
Selv om det i utgangspunktet er uproblematisk at hun sitter der ved siden av meg, opplever jeg at min intimgrense er nådd, og tankene begynner å surre. Skal vi prate sammen? Har hun drukket? Hva er det hun vil? Hun hadde utallige seter å velge mellom, men valgte likevel å dumpe seg ned på plassen til høyre for meg.
Klein stillhet
Den samme tankegangen dukker opp når jeg står i en heis og stirrer på knappene mens jeg venter på at heisen skal komme frem til ønsket etasje. Dersom noen snakker sammen, vil jeg vise med hele mitt kroppsspråk at jeg på ingen måte lytter til deres samtale selv om jeg egentlig får med meg hvert eneste ord som blir sagt.
Enkelte ganger har jeg lurt på om jeg hadde turt å le dersom noen plutselig skulle slippe en promp mens vi stod der aldeles tause. Stillheten er så klein, men oppleves likevel som det eneste alternativet.
Barnelærdom
Som andre nordmenn kan jeg være avventende, overhøflig og avvikende i møte med nye mennesker. Kanskje er det fordi vi allerede som barn bli fortalt at vi skal passe på vår intimsone og respektere andres privatliv. Som forelder er det en kjerneoppgave å fortelle barnet sitt at han eller hun ikke skal snakke med fremmede og fremfor alt aldri sette seg inn i bilen til en mann som tilbyr en godteri - selv når han virker aldri så hyggelig.
Pinlige gullkorn fra småbarn på offentlige steder blir ofte tiet ihjel med bemerkninger som; «Sånn kan vi ikke spørre om, kjære deg. Det er ikke alt man kan spørre om, skjønner du.»
Allerede under oppveksten blir vi lært at vi skal holde en viss avstand til andre ukjente mennesker.
Ute i naturen
På den annen side må det sies at atferden er kontekstbasert - det finnes enkelte unntak for den sjenerte atferden vår. Når vi går tur i fjellet, synes det for eksempel uproblemtisk å snakke med hverandre. «Var det fint på toppen?» eller «nydelig vær i dag, sant?» er innøvde fraser vi kaster ut av oss.
Et annet unntak er møtet mellom to hundeeiere. «Er det tispe hæll? Har a løpetid? Rase er detta a? Gammel er denna a?» er alle standardspørsmål. Det er som at det i naturen er sosialt akseptert å nikke og hilse på hverandre, mens den samme atferden på gata i byen blir møtt med spørrende blikk.
Sosiale i fylla
For ikke å glemme møtet med andre mennesker på fylla. I beruset tilstand viser vi nordmenn vår kjærlighet til hverandre. Det er i fylla de aller fleste forteller hvor glade de er i hverandre, hvor mye de beundrer hverandre. Beviset på det er å se på hvor mange kjærlighetsforhold og vennskap som har oppstått i vakuumet av en fest eller en bytur.
Det er kanskje ikke nødvendig å gå «the american way» og ytre alt vi mener til enhver tid. Likevel kan vi kanskje bli flinkere til å være mer imøtekommende og smilende til de ukjente menneskene vi møter.
Det skal jeg tenke på neste gang en ukjent setter seg ned ved siden av meg på bussen. Selv når det finnes mange andre seter som er ledige.
Vil du lese flere lignende saker? Meld deg på vårt nyhetsbrev og følg Kvinneguiden på Facebook!
Denne saken ble første gang publisert 23/11 2016, og sist oppdatert 29/04 2017.