«Det var blod i trusa mi, og jeg var dritflau»

KOMMENTAR:

Det hele startet en sommerdag da jeg var tolv år. Det var blod i trusa mi, og jeg var dritflau. Jeg blir fortsatt flau når jeg tenker på det nå, 25 år etter. Et av de mest definerende og viktige øyeblikkene i livet mitt (hvis du ser litt stort på det) får meg stadig til å krympe meg i forlegenhet.

Halvparten av verdens befolkning skal få, har, eller har hatt mensen. Likefullt er dette noe vi helst ikke skal snakke så høyt om. Vi mumler og sniker tamponger ned i lommer og vesker. Kaller det «å få Tante Rød på besøk,» «det månedlige», eller søte ting som «jordbæruka». Om noe, skulle det blitt kalt Helvetesuka. Eller, så kan man bare kalle det ved dets rette navn: Mensen. Funker fint det også.

Behøver det å fremstå så mystisk og hemmelighetsfullt at vi ikke kan snakke om det uten å bruke metaforer, når det i bunn og grunn er det like lite mystisk som å bæsje? Det er mye mer sosialt akseptert å si at du må på do enn å at du trenger å skifte bind. Og det er ingen som rødmer når de handler dopapir.

Bind fra mamma

Vibeke Dahn

36 år

Bor i Malvik utenfor Trondheim med mann og to barn

Jobber som Visual Merchandiser

Liker turer i skog og mark, rødvin, og søvn

Skriver på hobbybasis, blant annet på vikkeblogg.blogg.no (en Ikkeblogg)

Det første ei jente gjør når hun får mensen, er ofte å fortelle det til mamma. Så også jeg. Stotrende og stammende forklarte jeg situasjonen for henne, og så vidt jeg husker tok hun det med fatning. Hun forsynte meg med bind fra sitt eget lager; en fordums variant kalt Saba self-sit. Dette var milevis fra de tynne lefsene av noen bind vi får kjøpt i dag. Jeg kan best sammenligne det med å gå med en sammenrullet ullsokk i trusa.

Med menstruasjonens inntog fulgte det en hel masse nye greier i livet mitt. For eksempel en redsel for å blø gjennom buksa, en unnskyldning for å slippe gymmen, og medlemskap i Libresse-klubben. Å være medlem der innebar at jeg fikk en forsendelse i posten nå og da, som bestod av medlemsblad med mer eller mindre nyttig informasjon, og vareprøver på bind.

En variant av den klubben finnes faktisk fortsatt. På nettsiden deres kan tenåringene blant annet lese dette om mensen: Det er som et husdyr du ikke har valgt selv. Når du likevel har fått det, er det ditt. Og du må ta vare på det i mange år fremover.

Annonsørinnhold

Tyvstart på Black Friday-salget: Se de råeste tilbudene nå

Ehm. Hæ?? Mensen er altså noe vi skal stelle med i mange år fremover. Som et uønsket husdyr.

Frihet med tampong

Noe av det første man behøver da, er nødvendig utstyr. I dette tilfellet, bind, tamponger, store truser og sjokolade. Jeg var lenge helt avhengig av bind, og husker hvordan jeg kviet meg lenge for å bruke tampong.

Først var jeg engstelig for at jeg ikke skulle får den inn, deretter ble jeg engstelig for at jeg ikke skulle få den ut. Det var en milepæl da jeg endelig lyktes med prosjektet. For en som var vant til bare å gå med bind, var det å ha mensen med tampong som å oppdage verden på nytt. Friheten! Mulighetene!

Likevel, det var jo ikke akkurat tipp topp stemning når mensen ankom hver måned. En tampong har også sin grense, så angsten for lekkasje var fortsatt der. Og det skulle vise seg at den aldri skulle forsvinne.

Å blø i andre sin seng

Et typisk scenario kan være at man står i en samtale med noen, plutselig blir taus og fryser til. Man unnskylder seg og går kappgang til nærmeste toalett for å vurdere omfanget av ulykken.

De mange nettene, der man ligger og dormer med verdens romsligste nattbind mellom beina… For så å plutselig bråvåkne, snuble ut av senga og løpe inn på badet, samtidig som man intenst krysser fingrene for at lakenet ikke ble skadelidende.

Enda mer festlig er det om du for eksempel er på ferie, og det ikke er din seng du ligger i. Jeg er i alle fall ikke en sånn person som oppsøker folk og sier «Sorry, jeg blødde i senga di, kunne jeg fått et nytt laken?» Dette topper skalaen min hva angår ting som er flaut, kleint og pinlig. Dessverre, kan man kanskje si.

En revolusjon

For ikke så lenge siden gikk jeg til innkjøp av en menskopp. Den skulle føles sikrere enn andre intimprodukter, og i tillegg sparer den miljøet for unødvendig søppel. Og la meg si det sånn: Jeg har fått et helt annet forhold til egen mens. For som navnet tilsier; dette er en kopp. Som først skal manøvreres på plass, (dette krever litt romstering i starten) og siden plukkes ut for å tømmes.

Det sier seg selv at dette kan være noe skikkelig klin, men alt i alt fungerer den kjempefint! Ingen flere panikkfylte våkenetter, for eksempel. Har aldri sovet så godt mens (!) jeg har blødd noen gang.

Annonsørinnhold

Julekalenderne mannfolk ønsker seg

Helt naturlig.....

Jeg tar meg selv i å kjenne på at jo mer jeg sitter og skriver om dette temaet, jo mer får jeg lyst til å slette hele teksten. Men jeg driver altså og jobber med meg selv, for å ha et avslappet og naturlig forhold til mensen.

Nå som jeg har fått to barn, der den ene av dem også er jente, føler jeg det er enda viktigere å understreke hvor lite mystisk dette konseptet er. De har selvfølgelig registrert at det foregår et eller annet med mamma cirka en gang i måneden, små barn har null respekt for privatliv på badet.

De vet at hun har et lager med «bleier» og tamponger. De er nysgjerrige, og spør hvis de lurer på noe. Som da minstejenta overrasket meg på badet tidlig en morgen, og lurte så søtt på hvorfor mamma hadde «syltetøy i bleien».

Eldstemann vil gjerne ha en mer teknisk forklaring på ting. Hva er mensen? Hvorfor blør du? Hva brukes egentlig en tampong til? Da må jeg være voksen og fornuftig, og forsøke å forklare på mest mulig pedagogisk måte hvordan det hele fungerer.

Det er bra å blø fra tissen, for det betyr at man kan få barn. Nei, det gjør ikke vondt. Tampongen skal oppi der, ja. Hvordan barn blir til? Skalviseee…

En fyr som kjøper tamponger

I tillegg synes de tamponglek er kjempegøy. De små bomullsdottene forestiller alt fra små mus til svømmende fisker, og fiskeboller i skål som mamma skal få smake.

Jeg håper at vi skal greie å beholde denne avslappende holdningen her hjemme. Og at begge to forhåpentligvis vil vokse opp og føle at dette er noe de kan snakke normalt om.

Jeg vil at datteren min skal være forberedt den dagen hun finner blod i trusa, og vite at dette er helt åkei og i alle fall ingenting å skjemmes over.

Og jeg ønsker at sønnen min skal bli en sånn fyr som stikker på butikken og kjøper tamponger for kjæresten, uten å blunke.