Misunnelig på folk uten barn
- Noen ganger misunner jeg dem som har valgt å ikke få barn
Stort sett er Vibeke veldig fornøyd med livet sitt - men noen ganger drømmer hun om noe helt annet.
Vibeke Dahn
- 36 år
- Bor i Malvik utenfor Trondheim med mann og to barn
- Jobber som Visual Merchandiser
- Liker turer i skog og mark, rødvin, og søvn
- Skriver på hobbybasis, blant annet på vikkeblogg.blogg.no (en Ikkeblogg)
KOMMENTAR:
I mine sju år som mamma, har det hendt at jeg har lekt med tanken på hvordan livet mitt hadde sett ut om jeg ikke hadde barn. Når det er full storm i seilene, og masta er i ferd med å knekke, skulle jeg noen ganger ønske at jeg bare kunne hoppe i havet.
Da skuler jeg på de som har valgt en annen vei, altså bestemt seg for å være barnefri, og misunner dem litt. Jeg skulle gjerne hatt en aldri så liten smak av deres frihet, deres opplevelser og muligheter.
I mitt stille sinn har jeg satt opp en liste over hva jeg ville gjort om jeg hadde valgt annerledes:
...plutselig skal noen bæsje
Spist frokost sittende
Dette burde ikke være så vanskelig å få til, likevel er det sjelden jeg gjennomfører et frokostmåltid med baken plantet på en stol. På de travle hverdagsmorgenene spiser jeg rett fra brødfjøla samtidig som jeg smører matpakker, serverer, tørker søl og maser om at klokka tikker og går.
I helgene dekker vi bordet og legger til rette for ro, men plutselig skal noen bæsje, eller kravle opp på ryggen min i stedet for å spise. Og jeg forsøker så godt jeg kan å balansere kaffekoppen så den ikke velter over bord eller barn, og drømmer om i alle fall å få lese halve avisen før vi må i gang med neste aktivitet.
Siste finishen
Lakkert neglene
Dette er ikke akkurat noe jeg brenner for, men det hadde vært kjekt i det minste å hatt muligheten. De få gangene jeg skal fiffe meg opp og gå ut, er jeg stort sett klok nok til å la neglene være.
Men en sjelden gang tenker jeg at NÅ skal jeg søren meg være fin på fingrene også! Da går det som det må: Jeg pensler på ett strøk, venter utålmodig på at det skal tørke, og setter i gang med strøk nummer to litt for tidlig.
Pulsen stiger i det jeg ser ungene sirkle rundt meg, det er bare et spørsmål om tid før de er over meg.
Hendene mine skjelver, jeg søler, innser at jeg har dårlig tid, forsøker å kle på meg uten å ødelegge finishen, og kommer meg omsider ut døra. Selvfølgelig blir det riper i lakken, og jeg har like mye farge utenfor neglene som innenfor.
Heldøgnsvakt
Sovet
Søvn. Jeg får litt vondt bare jeg snakker om det. Jeg kan så vidt huske de deilige helgene da jeg kunne våkne av meg selv, snu litt på meg, og så sovne igjen.
Jeg har fjerne minner om netter med uforstyrret søvn, og morgener med mange minutter snoozing før jeg behøvde å stå opp. Nå er det ett fett om det er helg eller hverdag. I beste fall starter dagen før sju, men den kan like gjerne være i gang før halv seks.
En mamma er ikke fredet noen som helst tid på døgnet, og de nattlige aktivitetene krever like mye hennes assistanse som de daglige.
Noen ganger, når jeg kommer sliten hjem etter jobb, tenker jeg at det hadde vært godt med en ettermiddagslur. Hahahahaha! Særlig.
Barnevakt - for å se film?
Gått på kino
Jeg elsker å se film, og særlig på kino, men i det siste har dette blitt mer en fjern drøm enn noe jeg faktisk gjør. For det første kan jeg ikke gå for sent om kvelden, fordi jeg har fått den vanen med å legge meg vanvittig tidlig for å få mine åtte tiltrengte timer med søvn (se forrige punkt.)
For det andre krever et sånt stunt en form for barnevakt. Og skal man benytte seg av barnevakt, må situasjonen vurderes nøye: Er dette verdt å bruke opp en slik tjeneste på? Burde vi ikke heller spare det til en mer viktig anledning?
Det har hendt at jeg og Mannen har gått på kino hver for oss, til og med alene. Merkelig nok tar det bort litt av sjarmen med kinoturen.
Tattis av handlelista
Kjøpt maten jeg har lyst på
Handlelisten min ser ganske annerledes ut nå enn før. Når jeg er i butikken, fylles kurven opp med uvanlig store mengder leverpostei, salami og ost. Det går i frokostblanding, yoghurt og knekkebrød. Epler og bananer. Og kjeks. Vi har et eget budsjett for kjeks.
Det er de samme faste varene, om og om igjen. Egentlig kunne jeg tatovert handlelista på armen min, siden jeg stort sett kjøper det samme hver gang.
En sjelden gang får jeg en fiks idè om å prøve noe nytt og spennende. «Se her unger! Nå skal dere få smake noe godt!» Det ender som regel i mistroiske blikk, rynkede neser og intens hoderisting. Etter mange nok ganger slutter du bare å prøve.
Ah, den gylne, iskalde drikken
Tatt en utepils
Det er bare å innse det; utepilsens tid er forbi. Når de andre slikker sol og super øl i sommervarmen, subber jeg forbi med tunga hengende ut av munnen og lengsel i blikket. Det er veldig koselig å ta en tur på stranda med ungene, tøyse i vannet og å bygge sandslott, men noen ganger hadde det vært godt med en aldri så liten miljøforandring.
Å kunne ta på seg en lys sommerkjole å gå ut i dagen, uten å være redd for flekker fra isklissete barnehender eller at kjolen blir dratt opp over rumpa di.
Bare sitte i fred og fordragelighet med et glass iskald, gyllen drikke og se på alle de blide, rolige og harmoniske menneskene rundt seg.
Stillhet er luksus
Hørt på musikk
Det var en tid da jeg måtte ha musikk i øret, hvor enn jeg var. Det første jeg gjorde om morgenen, var å skru på radioen. Dagens soundtrack fulgte meg på vei til jobb eller skole. Jeg sang høyt med til yndlingslåtene i bilen, og gikk i takt til tonene som strømmet ut av høretelefonene.
Nå vil jeg helst ha det stille. Når du er konstant utsatt for lyd, lærer du deg å sette pris på stillheten. Sangene som før ga meg energi, gjør meg nå stressa.
Jeg er pinlig dårlig til å holde meg oppdatert på ny musikk. Når jeg tar meg selv i å nynne på en sang, er det i 90 prosent av tilfellene noe barna pleier å høre på. Jeg kan alle Kaptein Sabeltannsangene utenat.
I mangel av ledig tid
Gått på museum
Av en eller annen grunn virker ethvert museum fristende på meg for tiden. De lokker på meg, og fnyser hånlig når jeg bare må gå forbi. Jeg har ikke noen lang og omfattende karriere som museumsgjenger, jeg har heller vært en av dem som ramler innom på måfå av og til.
Men nå som dagene mine fylles opp av plikter og rutiner, får jeg i hvert fall ikke til å gå på museum.
Jeg har ikke flust av ledige timer der jeg kan traske rundt og bare SE på ting. Kanskje er det nettopp derfor det frister sånn?
Endeløst vedlikehold
Bodd i leilighet
Det var veldig stas den dagen vi flyttet inn i vårt eget hus. Her skulle familien bygge og bo. Vi fant en trivelig plass et stykke utenfor byen, med egen hage, lite trafikk og marka nesten like utenfor døra.
Det jeg ikke skjenket så mange tanker den gangen, var at med et hus følger mye arbeid. Det er alltid noe som skal flikkes på eller oppgraderes. Det er snø som skal måkes og plen som skal klippes. For ikke å snakke om alle flatene som behøver vask! Til tider kan alle oppgavene virke mer eller mindre uoverkommelige.
Det er da jeg skulle ønske jeg bodde i en søt, liten leilighet i byen. Med en tilhørende søt, liten balkong.
Takknemlig
Drømt om å få barn
Jeg har selv valgt å få barn. Det har vært i planene mine så lenge jeg kan huske, og jeg har vært så heldig å få to veldig fine eksemplarer.
Jeg har alltid satt stor pris på den familien jeg har vokst opp i, og ville gjerne være med å utvide den med noen flere medlemmer.
Hvis jeg ikke hadde vært mamma, ville jeg garantert ønsket at jeg var det.
Da får jeg heller bite i meg at jeg går glipp av enkelte kulturelle godbiter, har et begrenset sosialt liv og må spise fiskekaker til middag av og til (og her kan man jo alltids trikse med tilbehøret).
Jeg har skapt mitt eget liv, i dobbelt forstand, og er utrolig takknemlig for det jeg har. Stort sett.