«Jeg spyr innvendig av å tenke på den kalkulerende måten å leve på»

KOMMENTAR:

Noe av det første jeg lærte som toppidrettsutøver var å prioritere. Styrke, løp og skuddtrening. Balansen mellom antall økter, hvile og sosialt samvær. På samlinger var det dagsplaner som fortalte oss når vi skulle spise, når vi skulle trene, når vi skulle hvile og når vi skulle legge oss. Alt for å legge til rette for at vi skulle prestere på topp på banen. Den perfekte oppskriften på hvordan jeg skulle få til alt. Da jeg sluttet med håndball synes jeg det var vanskelig å legge fra meg den tankegangen.

Planleggingsmanien

Litt ubevisst jaktet jeg på den "perfekte oppskriften" som skulle gjøre at jeg lyktes på alle områder.

Det innebar i første omgang dagsplaner som inneholdt regler på hvor mange timer om dagen jeg skulle lese, hvor mye og hva jeg skulle trene, når jeg skulle være sosial, samt hvor mye jeg måtte sove hver natt for å være å stand til å orke planen jeg hadde satt opp for dagen etter. Det neste ble månedsplaner. Jeg kom til et punkt hvor jeg ikke kunne spise frokost uten å gjøre noe fornuftig samtidig, fordi jeg da følte at jeg kastet bort verdifull tid. Ikke kunne jeg se noe på TV med mindre det var et formål med det jeg så på, heller.

Et håpløst prosjekt

Så fikk jeg ikke sove. Gikk til sengs om kvelden mens jeg lå og kvernet på hvordan den neste dagen skulle bli fra jeg stod opp til jeg la meg. Livredd for at jeg hadde glemt å sette opp noe som var viktig i planleggeren min. Hele livet mitt var egentlig en eneste stor plan. Det var i det hele tatt en ganske trist måte å leve på fordi det rett og slett var et håpløst prosjekt. Fordi dagsplanen, ukesplanen og månedsplanen aldri ble som jeg hadde tenkt.

Jeg rakk aldri så mye som jeg hadde sett for meg, og det endte bare opp med at jeg følte meg mislykket og håpløs hele tiden.

Det uplanlagte vendepunktet

Det verste av alt var at jeg trodde jeg var den eneste som hadde blitt inspirert av planleggingsmanien. Jeg tok feil. Under fadderuken fikk jeg øye på en langt mer detaljert liste hos ei jente vi var på vors hos. "07:15: Pusse tenner og bruke tanntråd" stod det. Det resulterte i at jeg møtte meg selv i døra. Hva hadde skjedd med meg, liksom? Skulle jeg også komme til et punkt hvor jeg skrev opp at jeg ikke måtte glemme å pusse tenner?

Jeg begynte å reflektere over hvorfor jeg hadde dette voldsomme behovet for å planlegge livet mitt.

Var jeg redd for at jeg ikke skulle få det til? Var jeg redd for at jeg skulle glemme noe? Var det sånn at alt i livet mitt falt sammen som et korthus før jeg begynte med den voldsomme planleggingen? Sagt med andre ord; glemte jeg å pusse tenner dersom jeg ikke hadde en planlegger som fortalte meg at jeg måtte huske det?

Nei.

Befriende å gi faen

Hvis jeg tenker tilbake, kjenner jeg at jeg spyr litt innvendig av å tenke på den nesten kalkulerende måten å leve på. Hvor ble det av å være menneske? For min del funket det i hvert fall ikke, og jeg har funnet ut at jeg ikke gidder å prøve å mestre alt lengre.

Det var da jeg så et intervju med Magdi fra Karpe Diem at jeg kom på at jeg måtte skrive denne teksten. Han var av den oppfatning at det er fem hovedområder i livet du kan være god på: familie, venner, trening, jobb og hobby. Han mente videre at du kun kan være skikkelig god på 2 av disse 5 områdene. Med andre ord: det er ikke nok å prioritere - du må prioritere bort.

Det er en befrielse å gi faen på enkelte områder. Jeg får en sterkere følelse av at jeg trenger andre (for eksempel er jeg totalt avhengig av hjelp dersom jeg skal skifte dekk) og det er lett å beundre andre for egenskaper en selv ikke har. Jeg er for eksempel niks og nada interessert i interiør, men blir like fascinert og imponert hver gang jeg kommer på besøk til en av mine beste venninner fordi hun og kjæresten har det sinnsykt fint hjemme hos seg.

Fordi livet skjer

Til alle mennesker som ukentlig står opp klokka 5 for å trene; Hurra for dere! Og til alle dere som kjøper mat etter en ukesmeny og planlegger middager hver eneste uke: Bravo!

Jeg har imidlertid tro på at vi må porsjonere ut viljestyrken vår. Dersom vi gir mye på ett område er det naturlig at vi ikke orker så mye på et annet. Med mindre du er et overmenneske.

Og til sist; det går faktisk ikke an å planlegge livet. Fordi livet skjer.

Denne saken ble første gang publisert 07/05 2017, og sist oppdatert 11/05 2017.