- Vi ville skrive noe ekte om jenter og kåthet

KOMMENTAR:

Jeg tror ikke vi var verken naive eller PR-kåte (!). Vi var bare en del unge damer som hadde lyst til å skrive noe ekte, selvopplevd og annerledes om jenter og kåthet. Mye fordi vi kunne, og mye fordi vi ikke visste om så mange slike historier der damene selv sto for fortellingen. - Medier ba oss om å kaste klærne

Jenter og kåthet

Året var 2006. Antologier som Fittstim, Råtekst og Matriarkat var noe de fleste feminister hadde lest og debattert. Inspirert av disse bøkenes form ville vi lage en bok som ikke handlet om politikk og statistikk, men om ulike damers ulike møter med kåtheten.

Vi fikk 16 damer mellom 25 og 30 til å fortelle om hvordan hormonene, lengslene, sexdriften – ja, kåtheten, hadde truffet dem første gangen, og hvordan de siden levde med dette. Vi hadde alt fra en kristen jomfru til en som kun helt nylig hadde lært seg å runke med i boken. De fleste som bidro var forfattere og skribenter, fordi det var nødvendig for oss at de kunne skrive. De sto også helt fritt til å løse oppgaven med en litterær vri.

Boken ble lansert den 8 mars 2006. Den kom vitterlig ikke ut i stillhet.

Mye debatt

Noen av oss måtte på Holmgang for å forsvare utgivelsen, andre av oss ble av Dagbladet bedt om å kaste klærne. Vi var på datidens Lindmo; nemlig Store Studio.

En av oss fikk trusselbrev i posten. Andre ble utskjelt på nettforum, fordi vi ikke var ulike nok. I ett av disse forumene ble det påstått av andre feminister at det var ingen forskjell på unge jenter som identifiserte seg med oss og dem som identifiserte seg med pornoskuespillere. Argumentet var at både vi og pornoskuespillere brukte kroppen vår som et virkemiddel for å få oppmerksomhet.

Den mer snille kritikken av oss som skrev i Rosa Prosa var at vi var uverdige fortellere om nettopp kåthet. Særlig ble vi to redaktørene anklaget for å ikke ha funnet ulike nok stemmer til boken. Var ikke dette bare privilegerte nesten-kun-hvite-kvinners historier?

Sex-konferanse

Boken kom i andre opplag, den fikk veldig positive anmeldelser i danske riksaviser og kjønnsforskere involverte seg i debatten. Det ble arrangert en stor sex-konferanse på Universitetet i Oslo samme år. Der sto jeg foran kvinner fra hele verden og snakket om de ulike tekstene i boken, om Margit Sandemo, mangel på sexlyst, lesbiske lengsler, gleder med porno og selv-objektiviseringen.

Klart jeg ble ydmyk da jeg møtte en sør-afrikansk kvinne som kjempet mot HIV-epidemien i landet sitt. Hva var skribentene i Rosa Prosa sine problemer i forhold til dem kvinner i hennes land strevde med?

Uventet støtte

Jeg snakket med den nevnte sør-afrikanske damen på vei ned til sentrum etter endt seminar. Jeg husker selv at jeg nærmest unnskyldte boken jeg nylig hadde redigert. Hun stoppet og så på meg:

«Skjønner du ikke hvor inspirerende det er for meg å komme hit og høre på en som deg?»

Nei, det forsto jeg ikke.

«Dere lever i et samfunn der dere kan selv fortelle hvordan det føles å leve i nettopp denne eksistensen. Her kan til og med unge damer fortelle om underlivet sitt, og hva de lengter etter og hvordan det føles. Og så kan dere vise at dere er forskjellige kvinner. Ja, at til og med i driften er dere ulike. Jeg vil gjerne at vi også skal komme dit i Sør-Afrika. Men du må aldri få noen til å stoppe den ytringsfriheten dere har her i Norge med argumenter om at dette kan ikke kvinner si i andre land. Det er en absurd logikk, og en selvpisking som i hvert fall ikke jeg forstår.»

Dette har jeg lært

Det var den desidert beste tilbakemeldingen jeg fikk på hele Rosa Prosa-prosjektet. Jeg klemte henne i takknemlighet og gikk stolt der i fra. Stolt har jeg vært siden. Og så har jeg lært et par ting:

1: Det er en ubehagelig hersketeknikk å forsøke å kneble noen fordi du mener de er for privilegerte til å uttale seg. Det vi alle bør heie på er at ulike stemmer blir hørt. At det skal være mulig for alle å komme til i offentligheten med tankene sine. Vi bør alle unngå å påstå at noen er mer verdig til å uttale seg enn andre. Det løfter ikke akkurat debatten.

2: Media spør fort om du kan kaste klærne som ung kvinne. Særlig hvis du skal si noe om lengsler du har mellom beina. Det er ikke alltid lett å si nei. Selv om vi klarte det, vet jeg godt hva de jentene som kaster klærne i offentligheten har blitt utsatt for av overtalelsesmidler. Liker du ikke all nakenheten rundt deg, så gå på mediet som publiserer bildene og ikke de som til en hver tid viser den nakne kroppen sin. Det er dem som publiserer som har ansvaret, ikke dem som kaster klærne.

Vil du lese flere kommentarer fra bra damer?  Meld deg på vårt nyhetsbrev og følg Kvinneguiden på Facebook!