Manglende impulskontroll
«Seriøst, Ingvild. Gorilla-vrengtryne? Til en UNGE?»
Hva skal man gjøre da, når det sitter en jentunge der og både smatter og roper noe nedsettende om laget til datteren din? Ingenting, liksom?
Ingvild Smørvik (41)
- Er fra Vålerenga i Oslo.
- Gift, to barn på 8 og 11 år.
- Arbeider som jobbrådgiver.
KOMMENTAR:
Noen ganger så lurer jeg på om jeg er den eneste som ikke oppfører meg etter forventningene. Det hviler nødvendigvis en viss forventning på hvordan en dame som har passert 40 skal oppføre seg. Og noen ganger så tror jeg at jeg ikke passer inn i den normen.
For innimellom sier noen av vennene mine eller familien min; «Ingvild! Du SA ikke det? Du GJORDE ikke det?» mens de tar seg til panna og rister på hodet med halvlukkede øyne. Jeg vet ikke om noen som har tydeligere kroppsspråk enn for eksempel morra mi.
Men er jeg, helt seriøst, alene om det? Er det et resultat av det som kalles «manglende impulskontroll»? Jeg må virkelig gå noen runder med meg sjæl innimellom altså, for det er akkurat som om jeg bestemmer meg for at jeg skal telle til ti, og så kommer jeg til tre og så bare skjærer det seg.
Overstyrt av reptilhjernen
Jeg tror det kalles reptilhjernen, men hva veit vel jeg egentlig; jeg har ikke ett studiepoeng i verken biologi eller anatomi, den delen av hjernen som håndterer primitive reaksjoner og handlingsmønstre man må kunne forvente at damer på over 40 har lagt på hylla for noen år siden.
Men ikke jeg da. Åpenbart. Og hvis den delen av hjernen ikke heter reptilhjernen, så må jeg unnskylde meg her og nå, for det er det begrepet jeg har planlagt å bruke her.
Brølemamma
I helgen spilte datteren min håndballkamp. Jeg har seriøst ikke godt av å være til stede på sånne kamper. Jeg får høy puls og svetteringer under armene og blir en sånn brølemamma som jeg lo av før jeg fikk barn som dreiv med idrett selv.
Og så får jeg innimellom tilsnakk av dommerne. Det er jo ikke bra, selvsagt, særlig fordi pappaen til dette barnet er trener for laget, og 11-åringen står ute på banen og gjør den samme «hånda på panna-ristende hode med halvlukkede øyne»-manøveren som mormora si.
Irriterende smatting
Uansett da; under helgens kamp satt det en jentunge ved siden av meg. Jeg tipper hun var søsteren til en på motstanderlaget og hun irriterte meg fra første minutt, mest fordi hun smattet da hun spiste vaffel, og jeg er allergisk mot smatting. Hvilket for så vidt er en bra ting, for jeg har lest at folk som reagerer på smatting er over snittet intelligente. Og selv om jeg er kritisk til forskning på et generelt grunnlag, så tror jeg på akkurat den forskninga hvor jeg selv faller heldig ut.
På et tidspunkt brølte hun at laget til datteren min suger. Og hjernen min bare; hold your horses, missy, og reptilhjernen bare; lag sånn gorilla-vrengtryne-ansikt til den forbanna irriterende jentungen som smatter når hun spiser vaffel og sier at laget til dattera di suger.
Reptilhjernen vant.
Men reptilhjernen ventet til morra til den frekke jentungen hadde snudd seg før den handlet. Det var jo litt smart i alle fall. Men ja. Jeg lagde gorilla-vrengtryne til en jentunge som er sikkert 30 år yngre enn meg.
Kobler ut
Hun så helt sjokka ut der hun satt.
Og hjernen bare; herregud. Er det mulig, dette har vi jo snakket om SÅ mange ganger, skal du aldri lære deg å høre etter?
Og reptilhjernen bare; yes, den fiksa du bra, den fiksa du jæææææævlig bra.
Det kjipe med sånne situasjoner er jo at reptilhjernen på et tidspunkt bare forsvinner, slutter å virke, er ikke lenger verken til stede eller til hjelp.
Og da sitter man jo bare der med hjernen sin da. Men er det en fordel med en 41 år gammel hjerne, så er det at den har evnen til å tenke kjapt når situasjonen krever det.
Litt å gå på
Så da jentungen forvirra ser bort på morra si og hvisker et eller annet i øret hennes og morra snur seg mot meg med ondeøyet planta midt i fjeset mitt, så klinker hjernen til og samarbeider nok til at jeg klarer å sette opp et helt uskyldig ansiktsuttrykk og trekke på skuldrene på en måte som sier «he he he… Selvfølgelig har jeg IKKE laget gorilla-vrengtryne til datteren din, jeg er en voksen og ansvarsfull dame, hallo.»
Så da slapp jeg unna, da. Og til mitt forsvar; det er faktisk skikkelig dårlig gjort å si at et annet lag suger. Til og med jeg gjør jo ikke det.
Men at det er nok til å gi en jentunge gorilla-vrengtryne er vel brått ikke sikkert at folk flest er enig med meg i. Jeg ser den
Og da jeg etterpå fortalte det til en venninne så hun på meg med himlende øyne og sa; «Seriøst, Ingvild. Gorilla-vrengtryne? Til en UNGE?», og jeg kunne konkludere med at det der ikke er normal reaksjon, og at jeg må øve mer på å telle til ti. Der har jeg litt å gå på, merker jeg.
Skriver liste
Innimellom når jeg er i skikkelig dårlig humør etter en tøff dag på jobben, eller bare fordi jeg er sur, skriver jeg på en liste som heter «Ting som irriterer meg». Det er helt usaklig. Og veldig lite konstruktivt. (Og jeg kommer aldri til å publisere den, tror jeg, folk kunne jo komme til å tenke at jeg er i grenseland koko, selv om jeg bestemt mener at det ikke bare kan være meg som irriterer meg grenseløst over folk som spiser mat som inneholder løk på t-banen eller bussen for eksempel… Folkens! Vi spiser ikke mat på banen med løk, det lukter svette, det vet jo alle.)
Men nå er det en gang sånn at jeg ofte skriver ned ting som en form for bearbeidelse, ja nærmest terapi (bare se på det du sitter og leser nå for eksempel), og så blir jeg i bedre humør nesten med en gang.
Poenget er at de situasjonene der reptilhjernen får fritt spillerom, muligens kunne vært unngått om jeg bare hadde vært litt kjappere med å skrive det ned i stedet for å handle.
Når sulten gnager
Men det passer seg ikke alltid å ta frem mobilen for å skrive ned ting, dessuten er ikke reptilhjernen konstruert for å vente. Det ligger liksom i naturen; reptilhjernen venter ikke, den analyserer ikke situasjonen for og mot og frem og tilbake. Den handler. Og den handler, om mulig, enda kjappere når jeg er sulten.
Det siste min forrige sjef sa til meg før jeg skulle begynne i ny jobb var; «Du….La det gå litt tid før de nye kollegaene dine får se ditt sanne, filterløse jeg når du begynner å bli lei av møter og er sulten, ok?»
Hæ? Har jeg et så tydelig kroppsspråk? Det bekreftet sjefen min, og så sa hun at jeg har mange andre gode kvaliteter og er flink på jobb og alt sånt, men at når man synker ned i stolen og nærmest ligger lettere henslengt ved et møtebord rett før lunsj, så er ikke det helt det man tenker på som forventet oppførsel, som hun sa. Neivel, notert.
Den brutale sannheten
Personlig synes jeg det er rarere at folk ikke gjør det samme som meg; hva er feil med dere? Klokka er 11! Møtet skulle vært ferdig for en halvtime siden? Dere bare prater og prater og prater, og jeg er sulten! Og hver gang vi er nesten ferdige med å ha møte, så sier en av dere «Jo, en ting til….»
Nei! Ikke en ting til. Ferdig nå! Mat! Kaffekanna er dessuten tom!
Er det ingen av dere som har næringsvett? Det er en grunn til at undervisningstimer ved norske universiteter ikke varer mer enn 45 minutter; hjernen tar ikke inn mer, og nå har dere doblet eller triplet det aksepterte tidsnivået for hva hodene våre kan ta inn av informasjon!
Jeg sier jo ikke alle disse tinga, jeg er jo ikke helt rar heller, men dette er den brutale sannheten; jeg tenker det.
Ikke primært med hjernen, men med denne filterløse reptilhjernen som tidligere nevnt.
Jeg vil beklage
Og så viser det seg altså at det har smittet over på kroppsspråket mitt, og at jeg har sittet henslengt som en trassen 6-åring ved møtebordet når jeg tror at jeg sitter og ser ut som en oppegående voksen person som innimellom dunker litt ettertenksomt med kulepennen min og nikker og sier sånne smarte og velplasserte «mm», «riktig», «ja, ser den», «ikke sant».
Det hører med til historien at min forrige sjef lo godt av det hele, og at det til slutt ble en sånn greie. «Ingvild synker ned i stolen! Nå må vi avrunde dette møtet!»
Og at jeg venta til jeg hadde vært i den nye jobben min i tre-fire måneder før jeg tillot reptilhjernen å ta over handlingsmønsteret mitt på møter.
Hvis det ikke heter reptilhjerne denne hjernen jeg nå har referert til hele veien, beklager jeg det. Jeg vil også gjerne beklage til den vaffelsmattende jentungen; jeg mente ikke å lage gorilla-vrengtryne.
Sånn oppfører nemlig ikke damer på over 40 seg. Tilsynelatende.
Denne saken ble første gang publisert 19/03 2017, og sist oppdatert 29/04 2017.