- Mamma, drikker man mye melk, får man stor rumpe!

KOMMENTAR:

- Mamma… Drikker man mye melk får man stor rumpe, lyder det plutselig fra min gode, lubne treåring.

Lukten av kaffe fyller huset mens to store og to små gjør seg klare for en ny dag. Idet min yngste sønn serverer meg bastante slankeråd over frokostbordet er idyllen brutt.

Hvor har han dette fra? Og hvorfor sier han det? Jeg kjenner jeg blir fortvilet. Sint.

Ikke på ham selvfølgelig. Den lille pjokken som langer innpå med frokost er jo helt uvitende om at han akkurat trykket på noen såre knapper hos meg.

Foreløpig vet han pent lite om slanking, kalorier og kropp. Det eneste han vet er at han elsker melk og at noen har sagt noe til ham om rumper og melk som han tenker at jeg burde vite.

Det er dette som gjør meg så sint.

For uansett hvor mye pappaen hans og jeg opp igjennom forsøker å lære ham at verdien hans ligger i den han er og ikke i hvordan han ser ut, vil han samtidig bli bombardert med helt andre signaler fra samfunnet han skal vokse opp i.

Mamma med spiseforstyrrelser

Når skjønte jeg for første gang at mamma var syk?

Det kan jeg ikke huske.

Men det jeg husker var at hun var annerledes i den forstand at hun levde «på siden» av oss.

At jeg aldri nådde helt inn til henne selv om hun var mammaen min. Jeg savnet henne selv om vi befant oss i samme rom.

Les også om hvordan vi i Norge har beredskapsplaner mot brann, men ikke mot vold og overgrep.

Mat og måltider var alltid litt «rart» når det kom til mamma. Jeg kan enda erindre synet av henne der hun møysommelig flytter fire oppskårne biter med melkesjokolade rundt på tallerkenen som står foran henne. Bitene forble urørt.

Det var ikke lett det der. Alle disse valgene, måltidene, sosiale sammenkomstene som hun må ha opplevd som en kamp.

En dag fortalte hun meg at hun ikke tålte salt. Den neste var det sukker.

- Ja, da er det kanskje det som er grunnen til at mamma er syk da, kunne jeg tenke.

Mens tvilen og redselen herjet på innsiden.

Mat gjør sterk

Selv forsøker jeg å lære barna mine at god mat er nytelse. At riktig mat gjør deg glad og sterk.

Hva har disse stjernene til felles?

-Mer tabu enn alkohol og narkomisbruk.

De skal forstå at grunnen til at jeg løper i skogen er fordi fysisk aktivitet gjør meg glad i toppen, ikke fordi jeg blir tynn av det.

Jeg har ikke et anstrengt forhold til kropp og mat. Men jeg har et anstrengt forhold til at verden rundt meg har et anstrengt forhold til kropp og mat.

Jeg blir nummen i kroppen når slankekurer er tema på venninnemiddager. Kjøper av prinsipp aldri løssalgsaviser som skriker mot oss om farlig fett.

Klager noen over at de har lagt på seg, er det lite respons å få her.

Lar meg ikke kue

Bærende på mine cellulitter og ekstra kilo (avhengig av hvem sitter på fasiten av hva som er noen ekstra kilo) drar jeg trassig på meg badedrakten og går i svømmehallen med barna. En del av venninnene mine gjør ikke det.

Les også om Helene som var 13 år da hun forsøkte å ta sitt eget liv for første gang.

Å opptre offentlig halvnaken med en kropp som har vært gjennom både tre og fire svangerskap frister liksom ikke. Noen eller noe har lært dem at det føles best å la være.

Det at jeg likevel gjør det selv om jeg kanskje føler meg ufin, er mitt lille opprør. Ikke søren om jeg lar meg kue.

På en eller annen måte må jeg opponere mot en verden der treåringer blir fortalt at melk gjør deg tykk, hvor jenter leker med barbiedukker med umenneskelige proporsjoner, der nettet florerer av oppskrifter på hvordan du kan slanke deg til døde.

Det gjør meg kvalm.

En kroppsforstyrret nasjon

For i skyggene av de glossy magasinene, diettene og livsstilsrådene, befinner det seg skjebner vi ikke snakker så ofte om.

Historier der en uskyldig flørt med kiloene utvikler seg til en kamp om liv og død. Jeg kjenner godt til én av dem.

Jeg kunne brukt mye plass på å beskrive hvilken nydelig person hun var, men nøyer meg med å skrive at hun er dypt savnet.

Anoreksi er den psykiske lidelsen med høyest dødelighet, risikoen er fire til ti ganger høyere enn i befolkningen for øvrig.

50.000 norske kvinner har til enhver tid en spiseforstyrrelse, for ikke å snakke om de antatte mørketallene hos menn.

I tillegg har ca. ti prosent av hele Norges befolkning lettere spiseproblemer, hvilket betyr at godt over en halv million av oss baler med mat og kropp på et eller annet vis.

Vi er en kroppsforstyrret nasjon. Spiseproblemer angår nemlig ikke bare den som er syk eller som er på vei til å bli syk, det angår også de som står rundt.

Mistet henne sakte

Livet med mamma var en strøm av øyeblikk der jeg og alle vi som elsket henne kom til kort. Og mens disse øyeblikkene ble til dager som igjen ble til uker, måneder og år, mistet vi henne, sakte men sikkert.

Et kjerringkjørt liv

Harald var en jentegutt. Han hadde vi aldri plass til.

Plutselig en dag slo det meg at hun hadde sluttet å klemme meg. Det var bare jeg som klemte henne. Og så var det noe i blikket hennes.

Som om hun så gjennom meg og over mot et land jeg ikke kjente og aldri kunne nå.

I mange år dundret jeg forgjeves på en tynn glassdør med mamma stående rett på innsiden. Noen ganger lente hun seg frem mot meg og la håndflatene mot glasset som om det var noe hun ville si.

Men så trakk hun seg unna igjen. Det var hjerteskjærende å leve med henne så nær og så fjernt fra meg på samme tid.  

Det er ingen som spør

I disse årene er det ingen som spør. På tross av at jeg levde med en mor som ikke jobbet, var ut og inn av sykehus, som aldri kjørte til håndballkamper eller venner.

- Vi lever i et samfunn der det er verre å være tjukk enn slem

Hele livet har Carina Carlsen (28) hørt at hun er pen - til å være så tjukk.

Ingen spurte og jeg ble en mester i å dekke over. Skjule, fortrenge. For hva skal du si til dine omgivelser når du selv ikke aner hva som er galt?

Når det ikke eksisterer et språk for dette som skjer i henne og mellom oss?

Det skulle gå mange år før vi forstod hva som var mammas problem. Hun var en av dem der sykdommen ikke syntes så godt rent fysisk.

Anoreksi er en uangripelig sykdom som renner ut mellom fingrene på deg. Den kaster lange skygger, er diffus og mørk. Den bærer i seg en skam som gjør det vanskelig å løfte den frem.

Derfor er jeg heller ikke bitter for at vi ikke fikk noe hjelp, det var ingens skyld. Men jeg skulle ønske at det hadde blitt annerledes. I forbindelse med mitt masterstudie, var jeg med i en forskningsgruppe ved UIO som så på prestisje blant sykdommer.

Anoreksi befinner seg langt der nede i sykdomsprestisjehierarkiet. Jeg er ganske overbevist om at både mamma, og vi som stod rundt, hadde blitt møtt annerledes om hun hadde kreft eller hjerteproblematikk.

Ufattelig meningsløst

En vinternatt er hun ikke mer.

Det kjentes så ufattelig meningsløst. Plutselig måtte historien omskrives.

Den slutten jeg drømte om der vi, legene, helsevesenet endelig skulle finne svaret og hele henne - eureka! Den kom aldri.

Istedenfor skyllet det en bølge av tung sorg over vår familie.

Forstyrrede følelser knyttet til mat og vekt etterlater ikke bare ødelagte kropper og sinn, men også en rekke ubesvarte spørsmål.

Hva er den underliggende grunnen til at du ble syk? Hvordan hadde du det alle disse årene?  Og kanskje det jeg lurer aller mest på: Hvem var du egentlig?

Fordi sykdommen frarøvet meg muligheten til å bli kjent med mamma og mine barn å bli kjent med sin mormor, så hater jeg den også så intenst.

Vet at jeg er heldig

Først i dag klarer jeg å sette disse erfaringene i et perspektiv som gjør det greit å dele. Jeg vet at jeg er inderlig heldig.

Jeg er omgitt av nydelige mennesker som vil meg vel, jeg er frisk og sterk. Jeg har ingen mamma i live, men jeg er mamma.

Når jeg lister meg inn på gutterommet om kvelden og kjenner på to små fuglebryst som stille hever og senker seg under håndflaten min, da kommer klumpen i halsen.

Følelsen av intens lykke over det som er her og nå, ispedd en sårhet, over hva jeg mistet.

Jeg har ingen rett til å fortelle andre hvordan de skal leve sine liv.

Men jeg kan fortelle deg at en spiseforstyrrelse er det siste du ønsker deg. Og at det å være pårørende heller ikke er noe å trakte etter.

Så til deg som kjenner på alle som drar i deg. Du som tenker at du aldri kan bli bra nok sammenlignet med vennene dine, eller som blir usikker og svak av Instagram og Facebook.

Til deg som er sliten av jaget etter det perfekte, som lever i en evig sirkel av misfornøydhet. Til deg som gråter fordi du føler deg alene.

Du er god nok.

Du har et valg

Jeg vet at dette er lett for meg å si. Jeg er voksen, etablert. Jeg vet hvem jeg er og hvor jeg hører hjemme. Slik er det ikke hvis man sliter med lav selvfølelse, men desto viktigere å snakke om. Har du først blitt syk er det ingen «quick-fix» å bli frisk igjen.

Vil du skrive for oss?

Kvinneguiden ønsker å få fram flere kvinnelige stemmer i samfunnsdebatten.

Prøv å mobilisere noe i deg selv som gjør at du ikke går den veien, eller søk hjelp. La det gå en faen i deg og spør deg selv: Hvorfor skal andre som du ikke engang har møtt få bestemme hvordan du ser på deg selv? Hvem er det egentlig som bestemmer i ditt liv?

Alene kan du ikke endre disse sterke kreftene, men du har noe som ingen kan ta fra deg.

Du har et valg.

Du kan velge livet med alle dets sanser.

Smaken av villbringebær og bobler i glasset. Lyden av dine (fremtidige) barns latter og suset fra bjerka over hodet ditt.

Årstidenes skiftninger; gårsdagens varme sollys som neste dag ikler seg et sting av høst.

Lukten av regn og følelsen av myk skogsbunn under føttene.

Jeg vet at det var dette mamma ønsket seg aller mest. Men det ble bare ikke mulig for henne. Til det ble livet for komplisert.

Men du og jeg, vi som fortsatt er her. Vi har et valg.

Vil du lese flere slike kommentarer? Følg Kvinneguiden på Facebook

Denne saken ble første gang publisert 08/07 2015, og sist oppdatert 24/06 2017.