Glemme navn på folk
Etter to minutter har Stine glemt navnet til den hun hilste på. Det fører til en del pinlige situasjoner
- Vet ikke hvorfor akkurat navn er så vanskelig å huske.
KOMMENTAR:
Jeg sveiper fort igjennom lokalet med blikket, og prøver febrilsk å plassere noen av de mange ansiktene jeg ser. Joda, en hel del kjenner jeg igjen, men det er også en god del som er nye.
Når det faller seg naturlig, strekker jeg ut hånda, smiler og presenterer meg. Og rett som det er skjer ca dette: Personen smiler og sier jo, takk for sist Stine! Vi har allerede møttes og hilst, opptil flere ganger.
Etter at jeg bikket tretti, har jeg sluttet å lete etter et hull jeg kan synke ned i. Det er ikke lengre så pinlig at jeg ønsker å grave meg ned. Men helt upåvirket er jeg jo ikke.
Flaut
Det kan umulig være hyggelig å vite at du ikke har etterlatt et inntrykk verd å huske. Tenker jeg at folk tenker. Så jeg lirer ofte kjapt ut noe a la «uff, unnskyld, beklager! Jeg er dessverre helt fjern på dette med ansikter.» Av og til slenger jeg på at jeg er flink til å bake kake, for å forsøke å vri samtalen over på noe annet.
Stine Hanssen Brattland
- 34 år
- Gift med Rune, og modern til to jenter på seks og fire år
- Bor i Trondheim
- Har havarerte ingeniørstudier i bagasjen, og lurer fremdeles på hva hun skal bli når hun blir stor
- Har meninger om litt av hvert, og har en blogg for å uttrykke dem
- Nerdete opptatt av hovedsteder og sære fakta, og elsker quizer
For flaut og ekkelt, det er det fremdeles. Men vit dette, alle dere jeg har møtt og glemt, eller kommer til å møte og kanskje glemme i fremtiden. Det er ikke dere, det er meg.
Det er nemlig ikke sånn at jeg ikke synes folk er verd å huske på. Jeg konsentrerer meg hardt hver bidige gang jeg treffer nye mennesker, prøver å pugge navnene deres sammen med ansiktet. Jeg gjentar ofte navnene til de jeg hilser på, for jeg har lest at det kan gjøre det lettere å faktisk huske på dem. Men det hjelper tilsynelatende lite.
Alzheimers i slekta
Jeg har alzheimers i slekta, så det hender jeg skylder på det. Og så håper jeg at folk bærer over med meg. De fleste gjør jo det, men jeg skjønner godt de få som blir litt irriterte, og enda bedre de som virker litt såret.
Ettersom jeg selv fremstår som en gullfisk på området, har jeg full forståelse for når jeg selv møter folk som er like fjerne som meg selv. Og en sjelden gang hender det at jeg husker å ha hilst på noen som har glemt meg. Men det er søren ikke ofte.
Heldigvis er jeg ikke totalt blottet for hukommelse.
Telefonnummeret til bestemor
Jeg husker gamle revyviser vi lærte på barneskolen, slike som ingen andre har sunget siden tjuetallet. Jeg husker fremdeles kakeoppskriften på eplekaka jeg hadde dilla på å lage da jeg var ti-elleve år. Jeg husker telefonnummeret til bestemor og hvor godt jeg syntes det luktet hos henne, selv om hun har vært død i snart tjuefem år. Jeg husker stemmen til mannen som sang i begravelsen til oldemor, for snart tretti år siden. Men navnet til den jeg hilste på for to minutter siden, det har av en eller annen mystisk grunn gått i glemmeboka. Før jeg aner ordet av det, har konturene av ansiktet også forduftet.
Den mest absurde situasjonen glemselen min har ført meg opp i, utspant seg på et utested. Jeg var rundt tjue år, pluss minus, blid og fornøyd der jeg stod med ølglasset mitt. Plutselig dukket det opp et menneske jeg tydeligvis har møtt mange ganger før. Hun kom mot meg, blid som ei lerke og ropte «Stine, så hyggelig å se seg» før hun kastet seg rundt halsen min og gav meg en hjertelig og god klem.
Jeg hadde ingen anelse om hvem dette mennesket var, men ettersom hun tydeligvis visste godt hvem jeg var, spilte jeg med. Jeg klamret meg i det lengste til et håp om at det ville demre for meg etterhvert. Erfaringsmessig kan nyttige opplysninger komme frem under en samtale og hjelpe hjernen min med å nøste seg frem til hvem personen jeg snakker med kan være. Så jeg bare lo og pratet med, og lot som om jeg hadde stålkontroll på hvem denne hyggelige personen var. Vi var småfulle begge to, så det gikk heldigvis greit.
I alle fall slik jeg husker det.
Ingen gjenkjennelse
Etterhvert som vi stod der og snakket, nevnte hun både broren min og søsteren min. Jeg jattet fremdeles med, men skjønte mindre og mindre. Det eneste jeg greide å tenke, var «hvem søren er du, som vet så mye om meg og kjenner til familien min?» Før hun danset videre inn i lokalet mot vennene sine, ba hun meg om å hilse mamma. Jeg svarte at ja, det skal jeg selvsagt gjøre, hils hjem du også! Jeg aner fremdeles ikke hvem dette mennesket er.
Jeg spurte selvsagt søsknene mine og mamma, men nei, de kunne ikke hjelpe. Den blide damen har forblitt et mysterium til dags dato.
Produksjonssvikt
Jeg skulle så gjerne ha husket navnene på folk fra første gang jeg hilste på dem. Men samme hvor hardt jeg prøver å konsentrere meg, samme hvor hardt jeg gå inn for det, så glemmer jeg både navn og ansikt på brorparten av dem jeg møter på min vei.
Det er ikke fordi jeg ikke bryr meg, eller avskriver folk som uinteressante, jeg lover. Det er heller ikke fordi jeg har hodet et helt annet sted, med helt andre tanker.
Jeg vet ærlig talt ikke hvorfor det er så vanskelig for meg å huske ansikter og navn. Kanskje jeg kan skylde på mamma og pappa, og klage på svikt under produksjonen?
På den andre siden kan jeg teksten, alle versene, på temmelig mange barnesanger. Jeg kan navnet på ganske mange blomster og vet om flere spiselige planter enn de fleste. Og jeg er kjempeflink til å bake kake. Ikke helt håpløs altså.
Og hvis du som leser dette var på fest med meg for tretten-fjorten år siden, og du kjenner familien min - så ta gjerne kontakt! Jeg skulle like å vite hvem du er. I alle fall for en kort stund.
For jeg kan ikke love at jeg kjenner deg igjen ved neste korsvei.
Denne saken ble første gang publisert 12/06 2017, og sist oppdatert 13/06 2017.
