Redd for å bli forlatt
- Si takk for de fine tingene og gi slipp
Noen ganger må du bare la eksen gå.
Ann Cathrin Andersen
- 28 år.
- Sosiolog og (nesten) psykolog.
- Bor i Oslo.
- Jobber som frilans skribent/journalist.
- Skriver bok; roman om livets elendighet.
- Driver blogg om psykologi; www.anncathrina.com.
KOMMENTAR:
Frykten for å bli forlatt er kanskje den sterkeste frykten i meg.
Den ambivalente kombinasjonen av tilknytningsangst og separasjonsangst utløser en del stress i romantiske forhold.
Komboen får meg til å oppføre meg rart og mest av alt gjør det meg redd.
Redd for å savne noen, redd for å bli forlatt. Jeg unngår å knytte meg skikkelig til den andre, slik at det uungåelige bruddet, blir så overkommelig som mulig.
Avviser først
Jeg kjenner mange som har det slik. Som holder tilbake, eller aktivt gjør noe for å spolere et potensielt forhold - avvise før vi kan bli avvist. Eller det motsatte, tviholder, og holder ut selv skikkelig drittsekkoppførsel.
Jeg var definitivt en tviholder. Så bestemte jeg meg for å deale med denne irriterende frykten, og endte jeg opp i andre enden. «Jeg er bare ikke designet for å være i et forhold» - sitat; meg selv annenhver dag.
Etter et par år med denne metoden begynte jeg å kjenne på konsekvensene. I en diskusjon med en venninne minnet hun meg på noe fint: «Det er jo bra for deg at du setter grenser, men du må ikke glemme hvor mye kjærlighet du har å gi. Slipp folk inn ´a. Det pleier å være verdt det»
Råd fra mamma
Det pleier pokker meg å være verdt det. Mamma sa til meg en gang, jeg var 15 og forelsket og livredd for at det skulle bli slutt mellom min utkårede og meg. Hun sa;
I såfall må du bare la det gå. Si takk for de fine tingene og gi slipp.
Hæ? Hva er det å si til en hormonell 15-åring? «Gi slipp»?!
Jeg var selvsagt helt uenig med mamma. Her skulle det tviholdes til det gikk over til tvang!
Jeg øver og øver
Jeg har blitt eldre. Og når jeg har vondt i hjertet, eller bare er forvirra dukker ordene til mamma opp i hodet mitt
La det gå. Gi slipp. Pust. Prøv igjen.
Det høres så enkelt ut, også er det så vanskelig. Jeg har øvd. Eller, jeg øver, -og øver.
Det er en dyd å klare fokusere på hvor takknemlig jeg er og har vært, og gi slipp på noe som uansett ikke var ment å vare. Å mestre takknemlighet leder til evnen til å la ting gå. Og det igjen likner veldig på aksept, som igjen leder til ro. Hvilepuls.
Takknemlig for det som var
Jeg har funnet ut at det er noe vakkert i å bli forlatt, eller forlate.
A.A Milne skrev; «How lucky I am to have something that makes saying goodbye so hard». Tenk på det - hvor heldig vi er hvis vi har noen som savner oss, eller noen det er vondt å si ha det til.
Neste gang du er ved et veiskille, eller er redd for denne smertefulle forlatelsen - prøv så godt du kan å gi slipp på det. Vær takknemlig for alt det var, og la det gå. La livet gå sin gang og pust mellom slagene.
For jeg kan innrømme nå, det jeg ikke kunne da: Noen ganger vet mamma best.
Vil du lese flere slike kommentarer? Meld deg på vårt nyhetsbrev og følg Kvinneguiden på Facebook!
Denne saken ble første gang publisert 21/09 2016, og sist oppdatert 28/04 2017.