- Jeg brukte store deler av tiden etter skolen på å finne ut hvordan jeg skulle utvikle anoreksi

Dette innlegget er nominert til Sunn fornuft-prisen, i kategorien «Beste Innlegg». Mer informasjon om prisutdelingen finner du i faktaboks.

Dette innlegget ble først publisert på nouw.com/verozitas under tittelen «En kamp mot bulimi». Du kan lese det opprinnelige innlegget her.

KOMMENTAR:

Publisert 12. september 2016

Bulimi er en sykdom som ikke alltid er like lett å oppdage før det er for seint. En sykdom som ikke vises så godt på utsiden, da man kan være både normalvektig og ha former selv om man har bulimi.

Jeg har selv holdt på å få alvorlige konsekvenser for åtte år siden da jeg selv led av sykdommen. Mange sier anoreksi er mye mer alvorlig fordi man blir så tynn at alt slutter å fungere. Vel, det er feil! Bulemi er like alvorlig og døden kan inntreffe når som helst.

Når man kaster opp mange ganger om dagen, så er det stor belastning for hjertet at det faktisk kan stoppe. Syre er en annen ting, det etser ned tenner, ødelegger spiserør og det kan faktisk gå hull på det, slik det holdt på å gjøre med mitt.

Og hvis man er så heldig å overleve det kan det få konsekvenser ved senere forløp, hvor man eventuelt må ha utblokking ved hjelp av ballonger. Andre ting er svelgevansker, blødning fra hals, magesår, kronisk halsbrann, sår på fingrene, kronisk dehydrering på grunn av nedsatt spyttsekresjon og i verste fall kan man miste tenner, eller skal man si i beste fall?

For hvis ikke en bulimiker får hjelp i tide, kan det være for seint.

Fra jeg var 15 til 21 år hadde jeg bulemi, i nesten seks år. Da jeg var undom var jeg tynn i utgangspunktet, men brukte store deler av tiden etter skolen på å finne ut hvordan jeg skulle klare å utvikle anoreksi. Sykt sa du?

Jeg elsket å se på tynne jenter og modeller på nettet, og tenkte at hvis jeg bare sluttet å spise ville jeg bli like perfekt som de. Jeg elsket thinspo-sider, og man kan vel kanskje si at jeg prøvde, men sulten tok overhånd og en bekymret mamma smurte alltid matpakka mi og satt frem frokost så følte jeg ikke at jeg kunne unngå å spise.

Jeg begynte derfor heller å kaste opp, og det gav meg en følelse av kontroll på egne følelser som var som tenåringers flest. Maten ble min form for trøst når jeg følte meg alene, og ikke bra nok for andre. Maten gjorde at jeg la på meg, og slik startet kampen om å bli kvitt alle kaloriene.

Annonsørinnhold

Dette er årets lekreste festkjoler

I noen perioder kunne jeg la være å spise i det hele tatt, for så å sprekke, føle skyld og kaste opp igjen. Det jeg ikke tenkte over da, som de fleste andre med bulimi heller ikke er klar over, er at oppkast er syre og derfor etsende og kan gi mange alvorlige konskvenser.

Håper dette er skremmende nok i seg selv, i hvertfall burde det være det.

Men hvordan kan man oppdage at en person har bulemi? Mange med spiseforstyrrelser bruker triks og knep for å sjule hva de driver med, enten man kaster opp i dusjen eller "spiser borte".

Det var ingen som visste at jeg hadde bulimi, fordi jeg var mester på å skjule det.

Tankegangen min den gangen var helt svekket, men innerst inne visste jeg at det jeg gjorde var feil. Likevel gjorde jeg alt jeg kunne for å overbevise meg selv at det ikke var bulimien som gjorde meg svak.

Det var maten som svømte fra metthetsfølelsen opp til hodet, for å svinge seg rundt, kaste seg tilbake til resten av kroppen og helt tilfeldig bare falle ut av munnen igjen.

Det var maten som bare gav etter og jeg fulgte den på veien til et nytt og bedre sted der kroppen hadde et ønske om å være.

På denne måten overbeviste jeg meg selv om at jeg ikke gjorde noe galt.

Jeg skulle så gjerne ha hjulpet alle unge jenter som sliter med spiseforstyrrelser. Fortalt de min historie. Men jeg håper kanskje at dette kan være til hjelp for en eller annen der ute som sliter med det samme. Det er en sykdom som fortjener mer oppmerskomhet, og en sykdom vi alle bør være oppmerksomme på.

Enten man er mor, søster, venninne eller bekjent. Det er selvfølgelig lettere å merke tendenser hos andre når man har vært gjennom det selv, men det er alltid ting du kan gjøre for å hjelpe hvis du mistenker at noen du kjenner har spiseforstyrrelse.

Han eller hun vil sannsynligvis nekte for å ha et problem om du tar det opp. Hvis du føler motgang kan det være lurt å vente en liten stund før du tar det opp på nytt.

Hvilket innlegg er det beste?

Her stemmer du frem din favoritt.

Her er noen tips til hva du kan gjøre for å hjelpe:

- Å fortelle hva som gjør at du bekymrer deg kan være et godt utgangspunkt for å spørre om dette er noe han eller hun vil prate om. Det viktigste du kan formidle er at du ikke bare "bryr deg", men at du bryr deg om vedkommende.

- Selv om du skulle bli avvist, bør du fortsette å vise at du er en venn, og at du er der hvis han eller hun trenger deg.

Annonsørinnhold

Skjønnhetskalenderne du fortsatt kan sikre deg

- Hvis han eller hun forteller deg om problemene sine er det veldig viktig å oppmuntre til å snakke med en voksen person, for eksempel lærer, helsesøster, lege eller foreldre.

- Når han eller hun først har kommet i behandling, er det godt om du viser tålmodighet og forstår at sykdommen ikke går over på kort tid.

- Selv om din venn er heldig som har din støtte, er det ikke ditt ansvar å prøve å løse hans eller hennes problemer.

- Vær svært forsiktig med å diskutere vekt, kalorier og mat.

- Spør heller om hvordan han eller hun egentlig har det!

Husk at det ofte ikke er lett å si hvem som har spiseforstyrrelser fordi de ofte er flinke til å sjule at de overspiser, kaster opp eller sulter seg.

Husk også at spiseforstyrrelser ikke bare handler om mat, men følelser er som oftes det som ligger bak.

For å bli frisk må man først finne årsaken til hvorfor eller hva som gjør at man misbruker mat.

STEM PÅ DETTE INNLEGGET

Syns du dette innlegget fortjener å vinne prisen for Beste Innlegg? Gi din stemme her.

Denne saken ble første gang publisert 13/11 2016, og sist oppdatert 25/06 2017.