Frieri
«Jeg drømte om et overmåte romantisk frieri, slike det står skrevet om i utallige kjærlighetsromaner»
Men Stines kjæreste hadde en annen plan.
KOMMENTAR:
En onsdag da jeg var tjuefire ringte jeg på døra til mannen i mitt liv og spurte han enkelt og greit om vi skulle være kjærester. Det funket i første klasse, og det funket heldigvis som passe voksen også.
Han ble heller ikke nevneverdig skremt da jeg en gang i fylla plumpet ut at det var viktig for meg å gifte meg, og at jeg aller helst ville gifte meg i kirka. Med han, ateisten. Ikke en gang da jeg god og full snøvlet at jeg ønsket meg to barn, helst før jeg ble tretti, løp han sin vei.
Han var, og er virkelig solid vare.
Som en vandrende klisjé drømte jeg mange og svulstige drømmer om bryllupet mitt allerede i barnehagen. Jeg har ikke tall på hvor mange utkast til brudekjoler jeg tegnet i årenes løp, den ene mer smakløs enn den andre.
Drømte om frieriet
Stine Hanssen Brattland
33 år
Gift med Rune, og modern til to jenter på seks og fire år
Bor i Trondheim
Har havarerte ingeniørstudier i bagasjen, og lurer fremdeles på hva hun skal bli når hun blir stor
Har meninger om litt av hvert, og har en blogg for å uttrykke dem
Nerdete opptatt av hovedsteder og sære fakta, og elsker quizer
Jeg drømte om et overmåte romantisk frieri, slike det står skrevet om i utallige kjærlighetsromaner, med både syngende fjell og himmelske hærskarer. Solen skulle skinne og alle verdens hjerter skulle glede seg. Vel, det ble ikke akkurat sånn, kan man si.
Det var en lørdag. Jeg hadde omsider kreket meg ut av sengen, etter en relativt fuktig aften kvelden forut. Selv om jeg aldri i livet ville innrømme det, hadde jeg håpet på et ørlite frieri i det klokken bikket det magiske tallet 00.00, og vi hadde vært kjærester i to år.
Jeg ønsket så inderlig at vi skulle feire bragden jeg tross alt synes det er å holde sammen i over sju hundre dager, å ønske hverandre det beste og å satse på hverandre, med en forlovelse. Jeg hadde kost meg på forhånd med lett pirrende fantasier om en kjæreste på kne fremfor meg, sin utkårede. Omtrent som på film.
Dagen derpå
Jeg kjente selvsagt den noe mer jordnære kjæresten min godt nok til å vite at dette bare var drømmer. Men jeg var likevel litt lei meg der jeg våknet, passe fyllesyk og urven. I tillegg hadde jeg fått mensen, og tuslet temmelig misfornøyd og sjaber ut på badet med ei skikkelig stygg kjerringtruse. Så stod jeg der på badet og kikket på meg selv.
Temmelig hovne og rødsprengte øyne, ett par nye kviser, og et skikkelig kråkereir av en hårsveis. Gubben hadde ikke fridd på det tidspunktet jeg så for meg ville passe perfekt, og synet av meg selv fremstod i mine øyne som relativt sørgelige greier.
I tillegg følte jeg meg skikkelig oppblåst, og stod der en stund og uffet og akket meg mens jeg gjorde rare grimaser til speilet.
Så hørte jeg et kremt bak meg.
Der stod han. Mannen i mitt liv. Han som tåler meg når jeg er på mitt verste. Han som sender meg på kontoret med en sjokoladebit dersom jeg kommer hjem med lavt blodsukker og er et skikkelig monster. Han som får meg til å hylgrine av latter. Han som trakk meg opp fra søla, og lærte meg å leve igjen. Han som quizer meg dersom jeg ikke får sove, selv om det er midt på natta og han skal på jobb om fire timer. Den snille gode kjæresten min som har en endeløs tålmodighet med barna våre, når han egentlig er så sliten at jeg ville ha klikket for lenge siden dersom jeg var i hans sko.
Ned på kne
Der stod han, i hullete dongeribukse og t-skjorte med et stort alvor i ansiktet. Han tryllet frem en rød rosebukett fra bak ryggen og satte seg ned på kne. Med høytidelig stemme og alvorlig ansikt spurte han: Stine, vil du gifte deg med meg? Jeg ble helt perpleks.
Dette var uventet. Ikke at han skulle finne meg gifteverdig når jeg selv følte meg på mitt minst tiltrekkende og sjarmerende, men at det faktisk var da han valgte å fri. Ingen fioliner i det fjerne. Ingen fossefall. Ingen synkende sydensol til å ramme inn det hele med et vakkert slør av rosa. Ingen perfekt sittende kjole, nybarberte legger eller plettfritt hår. Ingen fuglesang, boblende vinglass eller fyrverkeri.
Bare et grelt baderomslys, meg som klemte på ei kvise og min kjære i hullete dongeri på kne med en rosenkvast i hånda. Overhodet ikke slik jeg hadde sett det for meg.
Men samtidig helt riktig. I mine pastellfargede frieridrømmer var det sjelden plass til en mann. Om han av og til var der, var han for det meste en tåkete skygge, konturløs og uvirkelig. Men han som stod der og elsket meg høyt nok til å love å leve livet sitt med meg, i både gode og onde dager. Han var virkelig.
Jeg hadde heldigvis vett nok til å skjønne at akkurat dette frieriet, min kjæres til meg, var det mest romantiske og nydeligste i hele verden. Akkurat der, i leiligheten vi bodde i da, med meg iført min styggeste truse.
Og spør du meg, så går det frieriet samtlige kjærlighetsromaner en høy gang.