Dårlig råd i førjulstida
«Jeg ønsker respekt og anerkjennelse for at noen familier ikke er like bemidlet som det statistiske gjennomsnittet»
Stine går førjulstida i møte med blandede følelser.
Stine Hanssen Brattland
- 33 år
- Gift med Rune, og modern til to jenter på seks og fire år
- Bor i Trondheim
- Har havarerte ingeniørstudier i bagasjen, og lurer fremdeles på hva hun skal bli når hun blir stor
- Har meninger om litt av hvert, og har en blogg for å uttrykke dem
- Nerdete opptatt av hovedsteder og sære fakta, og elsker quizer
KOMMENTAR:
Det er november, og jula nærmer seg sannelig i år også. Avisene tipser om julegaver, julepynt og om julemat som må prøvesmakes både to og tre ganger før selveste julaften. Juleavslutninger og julebord forberedes i stor stil mens snøen laver ned over det ganske land. Foruten luft og kjærlighet er det få ting her i verden som virkelig er gratis.
Og der noen familier har to middels inntekter, har andre to lave. Noen har to høye, andre har en lav.
Atter andre har stønadssatser beregnet ut ifra at man kan leve på luft og kjærlighet alene, ispedd en nuddelpakke og en sjokolade på deling sammen med gullrekka når fredagskvelden setter inn.
Førjulstid med blandede følelser
Jeg vil snakke litt om det å ha dårlig råd. Vi er en familie på fire som lever på min manns heltemodige innsats på arbeidsmarkedet. Dette er en unntakstilstand som jeg håper vi kommer ut av snart. Mens vi jobber med det, må vi ta inn over oss at barna våre antagelig vil registreres som fattige i det herrens år 2016.
Det er ikke noe jeg er stolt over, men det er virkelig ingenting jeg burde skamme meg over heller. Vi er mange i samme båt, og vi er i båten av ulike grunner.
Mannens inntekt gir oss mat på bordet, dekker drivstoffutgifter til bilen, bompenger, strøm, betaler ned på boliglånet, betaler tv-lisensen, gir ungene sine tilmålte biter av lørdagsgodt. Det går, men det kniper. Jeg kjenner at jeg går inn i førjulstida med litt blandede følelser.
En pakke havregryn
Jeg trenger ikke sympati. Men jeg ønsker respekt og anerkjennelse for at noen familier ikke er like bemidlet som det statistiske gjennomsnittet.
Respekt for at tjue kroner faktisk er tjue kroner. Det kan være en pakke havregryn til den daglige havregrøten, det kan være to tredjedeler av smørpakken som må kjøpes for at ungen skal få smør på frokostgrøten.
Nå i den salige førjulstida kan tjue kroner også være hele adventskalenderen til ungene. Ikke den ene pakken til pakkekalenderen, men den billigste sjokoladekalenderen som var å oppdrive på Rema en ettermiddag i novembermørket.
Dette er hundre kroner
Hundre kroner ganger to kan være polvotter kjøpt på salg som skal varme kalde fire eller seks år gamle puselanker når kulda setter inn. Hundre kroner kan være de pengene man må legge i strømregningen eller forsikringen.
Hundre kroner ganger fire kan være vinterskoene til ungene som plutselig har fått tre størrelser større føtter på mindre enn to måneder.
Men det er også de pengene man gjerne skulle ha brukt på det årlige juleverkstedet som arrangeres på skolen. Det der man mot en symbolsk egenandel får servert både nissegrøt og ungene får med seg hver sin dorullnisse. Det er de pengene man helst vil ha så ungene får kjøpe seg et kakestykke og et lodd hver på juleavslutninga som tradisjonen tro vil komme, også i år.
Julegavekjøp
Det er de gangene man håper at ingen ser at man ikke har bidratt med de tjue, femti eller hundre kronene "alle" har til den årlige luciafrokosten i barnehagen. Fordi man heller velger å bruke de kronene man da sparer til et skipar som faktisk passer ungen, kjøpt brukt på finn.no
Det er de gangene man ikke helt forstår hvordan man skal få råd til alle julegavene. Det er de gangene man vet man kommer til å kjenne det litt i magen på julaften, etter at ungene har pakket opp gavene sine. Når man vet at de gavene man selv ga til slekt og venner er verd kanskje halvparten av gavene ungene fikk. Når man er redd for å virke smålig og gnien. Det er de gangene jeg håper at menneskene rundt oss er klar over at alle ikke er på samme sted, samtidig.
Blåser opp til storm
Av og til er det blikkstille vann på horisonten, og vi bare flyter. Men av og til blåser det opp svære stormer, og hverken jeg eller ektemannen ser hvordan vi best kan manøvrere oss trygt i havn.
Vi voksne blir våte på beina. Barna våre er forholdsvis tørre. Håper jeg.
Vil du lese flere lignende saker? Meld deg på vårt nyhetsbrev og følg Kvinneguiden på Facebook!