«Ikke frik ut,» sa hun. «Det går bra med meg, men jeg er blitt voldtatt»

KOMMENTAR:

Det er 24. desember og tradisjonen tro er vi på årets julegudstjeneste. Søsteren min ser på meg og smiler før hun legger hånden sin i min. Det er seks år siden vi satt her og holdt hverandre hardt i hendene, seks år siden marerittet. Vi visste begge to hvor heldige vi hadde vært. Vi visste begge to at dette kirkebesøket kunne vært noe helt annet enn en julegudstjeneste. Det var planen deres også, de hadde ikke tenkt å la Monika leve etter at de de hadde kidnappet og voldtatt henne. Hvorfor planen forandret seg vet vi ikke, det er et mirakel vi aldri kan slutte å være takknemlige for.

Jeg var i leiligheten min i Trondheim da jeg fikk vite det. Søsteren min ringte selv for å fortelle :«Ikke frik ut,» sa hun. «Det går bra med meg, men jeg er blitt voldtatt.»

Snakket ikke med noen

Jeg sank ned på sengen.  Hørte ordene som ble sagt, forstod men allikevel ikke. Resten av uka gikk jeg på jobb som vanlig. Men snakket ikke med noen om hvordan jeg hadde det eller hva som hadde skjedd. Jeg husker ikke så mye av den uka.

Vi møtte Monika på flyplassen da hun kom hjem fra USA. Jeg husker jeg lurte på hvem som ville møte meg, om hun fortsatt var den samme.

Hjelpeløs storesøster

Jeg tok med meg dyna og flyttet inn på rommet hennes. Forsøkte å være samtalepartner. Være nær. Jeg så at hun var seg selv fremdeles – men skadet. Så at hun trengte tid til å heles. Så at hun holdt seg oppe, men bare så vidt. Så at noen venner var til støtte, mens andre trakk seg unna, valgte å snu seg bort.

Tema for månedens skrivekonkurranse er "Vennskap"

Stor skrivekonkurranse!

Jeg, storesøsteren som er tre år eldre, prøvde å passe på henne, slik jeg alltid har pleid å gjøre. Denne gangen var det ikke kjærlighetssorg eller noen som hadde vært frekke mot henne. Denne gangen var det smerter jeg ikke kunne hjelpe henne med, smerter jeg ikke hadde sjanse til å forstå. Jeg følte meg hjelpeløs, men jeg stod der.

Nær ved å miste

Presten snakker om å ta vare på hverandre, å verdsette tiden vi har sammen. Jeg tok mye for gitt før voldtekten, jeg hadde aldri opplevd å miste noen. Så nær som jeg var for seks år siden, kommer jeg ikke igjen uten at det går helt galt.

Det tok lang tid før jeg skjønte at voldtekten gjorde noe, - også med meg. Jeg var ikke bare en støttespiller, en takknemlig storesøster som hadde fått beholde lillesøsteren sin. Når du mister en som står deg nær, skjønner alle at du sørger. Og heldigvis for det. Men jeg sørget også. Over det hun opplevde. Over å føle hennes følelser. Over beskjeden jeg fikk og det den gjorde med meg. Mitt liv ble også snudd på hodet. Det vil alltid være et før og et etter.

Magisk bånd

Når jeg er ute og trener, og det kommer en mørk varebil – da sitter angsten i magen, det er som om jeg kjenner på hennes redsel.

Da jeg gikk gravid, var jeg livredd for at noe skulle skje med barnet mitt. Jeg gikk til tidlig ultralyd fordi jeg var overbevist at det ikke var liv i magen.

Jeg tok med Monika på den andre ultralyden, det var hennes første møte med Isak, båndet dem imellom er helt magisk.

Kanskje det er en dypere mening i alt. Jeg var ikke sammen med han som i dag er mannen min, når det vonde skjedde. Etter mange år som kjærester, hadde vi gjort det slutt. Men han var en av de få som virkelig forstod det nære båndet mitt til Monika og en av de få jeg faktisk klarte å snakke med. Midt i alt det vonde husket vi gamle følelser. Og uten alt dette, ville det kanskje ikke vært noen Isak.

Ettervirkninger

Monika lever – men jeg vet hvordan det er å nesten miste noen. Hvordan det er å kjenne sjokket, sinnet, redselen. Og hvordan alt etterpå blir preget av denne ene hendelsen.

Annonsørinnhold

Stor oversikt: Disse ville Black Week-kuppene gjør du nå

Jeg tror både jeg, mamma og pappa har hatt noen ettervirkninger vi kunne ha unngått om vi hadde forstått at vi også trengte å bearbeide det som hadde skjedd.

Til slutt måtte det briste. Jeg måtte slippe tårene og panikken ut. Det skjedde da det gikk opp for meg at jeg er en pårørende, en som også er rammet. Dermed kunne jeg få utløp for det jeg hadde båret på. Det tok mange år før jeg kom dit.

Viktig å være der

Det jeg lærte på disse årene er at det aller viktigste du kan gjøre, er å vise at du er der. Du trenger ikke ta på deg oppgaven som psykolog. Eller være en som skal ta bort det vonde, for det går ikke. Men du kan bidra til at hverdagene går rundt. Invitere med ut på en løpetur eller noe annet du tror hun vil like. Kanskje få fram smilet igjen – om så bare i små øyeblikk. Og mest av alt, bare være akkurat som før. Ikke skygge unna og være redd for ikke å si det riktige eller gjøre det riktige. Det er mye verre og ikke si noe som helst.

Jeg har fulgt lillesøsteren min tett siden den julen for seks år siden. En del av min prosess har vært å få være tilstede, å få bidra. Monika har valgt en utradisjonell vei; hun har vært åpen, skrevet bok og holdt foredrag. Noen mennesker er ment for noe større, og jeg tror et av disse menneskene er søsteren min.

Veien videre

Jeg bestemte meg tidlig for å være der for henne. Kanskje ligger det en sårhet i meg at jeg ikke var der den første tiden rett etter voldtekten, mens hun ennå var i USA. Derfor har jeg siden både stått på sidelinjen og heiet, og løpt sammen med henne. Jeg har engasjert meg i stiftelsen hennes, og i arbeidet med boken. Jeg har nedprioritert mye annet og valgt bort aktiviteter jeg kanskje ellers ville holdt på med. Jeg er ikke lenger en som sier ja til alt og alle – jeg bruker tiden min bevisst.

For dette er realiteten: Jeg kunne vært en pårørende som kun hadde en grav å gå til. Jeg kunne ha måttet gå veien videre alene.

Men slik er det ikke. Jeg har fremdeles min sterke, spreke, lekne lillesøster hos meg. Det har jeg ikke tenkt å ta som en selvfølge.

Vil du lese flere kommentarer fra bra damer?  Meld deg på vårt nyhetsbrev og følg Kvinneguiden på Facebook!