Å bli arbeidsledig
«Den uunngåelige dagen kom. I et kort informasjonsmøte fikk alle vite det»
Guri Anne ble overtallig etter 31 år i samme jobb.
Guri Anne Melkild
- 61 år
- Ble arbeidsledig i fjor, men jeg synes det er altfor tidlig å pensjonere seg
- Går for tiden på et skrivekurs
- Maler i tillegg bilder
- Gift
- Har to barn og to barnebarn
- Bidrag i skrivekonkurransen med tema "Oppbrudd"
KOMMENTAR:
Alle var uthvilte og glade for å se hverandre igjen etter juleferien. Kollegaene fortalte om familiebesøk, god mat og god stemning, men også om glede ved å være tilbake på jobb.
Så kom telefonen. Det var plutselig som om noen spilte skjebnesymfonien i bakgrunnen. Om bare en uke ville jeg bli kalt inn på et telefonmøte med ledelsen. Som tillitsvalgt ble jeg informert om innskrenkninger og sentralisering.
Min avdeling skulle ikke være med videre.
Hvor urettferdig føltes ikke det? Vi som hadde jobbet på, og gjort en så strålende jobb.
Det uunngåelige møtet
I en hel lang uke visste jeg det før de andre på avdelingen. Det var bare å holde maska og jobbe videre.
Den uunngåelige dagen kom. I et kort informasjonsmøte fikk alle vite det. Det er ikke før man selv kommer i en sånn situasjon at man forstår alle tankene og følelsene som følger med. Mange møter, diskusjoner, fortvilelse og sinne. Avmaktsfølelse, og til slutt resignasjon.
Fire måneder til å venne seg til tanken på å ikke ha jobb. Tanken på å skulle bli slengt ut i det ukjente.
Burde vi være takknemlige? Jeg mener, siden vi ikke måtte gå på dagen? Vi hadde jo hørt om andre som måtte det, uten å få med seg fem øre.
Joda, vi skulle få opplæring i CV-skriving. Mange hadde ikke hatt en annen arbeidsplass på nærmest en hel generasjon.
Tenke positivt
Førtidspensjoner og sluttpakker ble utlevert, med et klapp på skulderen. «Takk for innsatsen. Du greier deg fint du som er så positiv, og så flink til å stå på».
Ja, kanskje er jeg det! Hvorfor ikke tenke det, i stedet for å grave seg helt ned?
Pultene ble ryddet, ting ble kastet og noen minner gjemt. Vi lo og gråt om hverandre. Det hadde vært så mye. Vi hadde delt skilsmisser, sykdom, dødsfall, gleder- ja alt. Mange ganger hadde vi fleipet med at vi kjente hverandre bedre enn vi kjente vår egen familie.
Avskjed
Så kom alle avskjedstalene, blomstene og prat om hvor fantastiske vi hadde vært.
Ikke alle avdelingene ble lagt ned, og vi hadde litt medlidenhet med de som skulle sitte igjen med alle de tomme pultene rundt seg. Miljøet for dem som var igjen ville også endre seg. Hva ville skje videre med dem?
Den siste dagen kom, den siste stunden. En dempet stemning på kontoret. Folk snakket med lav stemme. Følelsene var sammensatte.
PC, mobiltelefon og nøkler ble levert inn. Jeg strøk hånda over pulten som har vært mitt «andre hjem» i 31 år. 31 år! Det er en hel generasjon, det. Hva nå? Hvem vil ha en middelaldrende kvinne i jobb?
Mer enn en jobb
Døra smeller igjen bak meg for siste gang. For en fantastisk arbeidsplass det har vært! Alle turene og sammenkomstene. All latter og tårer. Alle disse folkene jeg er så glad i. Kolleger som har kommet og gått.
Så heldig jeg er som har blitt kjent med dem.
Alle «takene» vi tok i sammen med pizza som overtidsmiddag. Alle julebordene, sommerfestene og minnene som jeg gjemmer inni meg etter et langt arbeidsliv.
Ny tid
Sommeren gikk med til ferie med familie og venner. Lunsj med tidligere kolleger for å høre hvordan det hadde gått. Flere hadde ikke fått noe nytt å gjøre, inkludert meg selv. Andre var godt i gang med nye jobber, med nye miljøer og utfordringer.
Det ble tid for å grave inn i det dypeste, og virkelig la tanken på fremtida bli alvor.
To ordtak fikk ny betydning. «Det er aldri så galt at det ikke er godt for noe», og «når en dør lukkes, åpnes en ny». Kanskje det faktisk var noe i det?
For min egen del har jeg alltid likt å skrive, nå skal jeg ta steget fullt ut. Så derfor sitter jeg på skolebenken, og har tatt min drøm på alvor. Skribent! En lang og krevende utdannelse, men så spennende!
Min arbeidskarriere er ikke på noen måte over. Så heldig jeg er!