Å jobbe deltid
Vibeke elsket jobben sin. Men plutselig orket hun ikke mer enn 50 prosent
- Som feminist, samfunnsborger og en som «alltid» har jobbet, føltes dette litt feil.
Vibeke Dahn
- 35 år
- Bor i Malvik utenfor Trondheim med mann og to barn
- Jobber som Visual Merchandiser (for IKEA)
- Har opprettet og slettet minst 3 blogger. Får liksom aldri ordentlig grep om det formatet
- Skriver på hobbybasis
- Liker rødvin, turer i skog og mark, og søvn
- Bidrag i skrivekonkurransen under tema «Vendepunkt»
KOMMENTAR:
Hva gjør du når du plutselig våkner en dag, og ikke greier å slutte å grine? Det var nemlig dette som hendte meg, en lys og fin sommermorgen. Og etter en lang og grumsete periode, komplett med apatiske øyeblikk og kaving i mørke, kastet jeg kortstokken og begynte å legge mitt livs store kabal på nytt. Og denne gangen var jeg bestemt på å få den til å gå opp.
Snikende endringer
Jeg er en helt vanlig kvinne, så fremt noe sånt finnes. Jeg hadde en fulltidsjobb som jeg var stolt av og trivdes i. Jeg hadde giftet meg, fått to barn og kjøpt hus. Full pakke. Dette var det livet jeg skulle leve i mange år fremover, tenkte jeg.
Men så begynte ting å skje. Endringene kom snikende på meg bakfra, og det gikk altfor lang tid før jeg snudde meg og oppdaget at de var der: Jeg ble sliten. Jeg var ukonsentrert. Jeg ble ofte lei meg og følte meg utilstrekkelig. Og jeg kjeftet på dem hjemme. Mye, og ofte.
Jeg gjorde en dårligere jobb på alle fronter, og plutselig en dag kom tårene. En hel foss, faktisk. Fra den dagen sluttet jeg helt å virke, og jeg innså at her trengtes det omfattende reparasjoner. ASAP.
Soving og grining
For første gang i mitt liv ble jeg sykmeldt. Den satt utrolig langt inne. Jeg måtte bite i meg en hel kurv med sure epler, men i den tilstanden jeg var, kunne jeg ikke brukes til noe.
Det ble mye soving og grining, toppet med engstelse for den minste lille ting. Det var heller vanskelig å kombinere med en hverdag som involverte andre enn meg selv.
Enkle oppgaver som å skulle handle mat eller levere ungene i barnehagen så jeg på som nesten like uoverkommelige som Frodos ferd til Dommedagsberget. Helt tåpelig, men sånn var det.
I nesten et år drev jeg en ekstrem form for balansekunst, der jeg hele tiden forsøkte å finne den trygge midten. Der jeg kunne fortsette å balansere fremover på en kontrollert og komfortabel måte.
Et skummelt valg
Litt etter litt prøvde jeg meg tilbake på jobb. Først føltes det overveldende, deretter passe levelig. Men fortsatt var jeg delvis sykmeldt.
Vendepunktet kom da jeg innså at grensen for hva jeg kunne takle i min nåværende tilstand, gikk ved 50%. Jeg hadde definitivt ikke godt av å bare gå hjemme, det kan man jo bli depressiv av selv om man er frisk i utgangspunktet, men jeg hadde heller ikke energi til å jobbe fullt ut.
Ydmyket av min egen ubrukelighet og uten noen anelse om hvor min plass skulle være, visste jeg at jeg måtte ta et valg. Dette var noe av det skumleste jeg hadde vært med på. Det føltes så AVGJØRENDE.
Men takket være en fantastisk raus arbeidsplass, fikk jeg fortsette i min nåværende stilling. Bare med halvparten av timene jeg hadde før, vel og merke.
Shit, jeg var en av dem…
Nå hadde jeg forhåpentligvis funnet mitt balansepunkt, og følte en blanding av stolthet og flauhet. Stolt, fordi jeg hadde tatt kontroll over min egen hverdag og hele tiden hadde vært fast bestemt på å fungere igjen snarest mulig.
Flau, fordi jeg nå var en deltidsarbeidende småbarnsmor. Som feminist, samfunnsborger og en som «alltid» har jobbet, føltes dette litt feil.
Her måtte jeg svelge noen rødstrømpete kameler, i det jeg tok på meg litt av skylden for at jobbstatistikken for damer ble trukket ned.
Shit, jeg var en av dem…
Heldigvis ga denne tanken seg litt etter litt, da jeg oppdaget at humøret mitt steg, familiefølelsen blomstret og jeg gledet meg til å gå på jobb igjen. Dette var uten tvil både et viktig og riktig valg for meg.
Nye klær får vente
Det sier seg selv at her hjemme er det kanskje ikke full likestilling for tida, men likeverd er det absolutt. Faktisk tror jeg vi begge er enige om at jeg er mer verdt nå, enn da jeg var et stressa, utålmodig og kjeftende uhyre. For ikke å snakke om en skjelvende, hulkende rest av et menneske. Økonomisk er det naturlig nok ikke jeg som bidrar mest. I stedet har jeg tid. Og for meg, og ikke minst de rundt meg, teller det utrolig mye.
Nå har det seg sånn at hver gang man må velge bort noe, blir man tvunget til å finne andre muligheter og løsninger.
I dette tilfellet valgte jeg bort litt av min økonomiske frihet, og det har gjort at mine tanker om hva som er nødvendig og hva som strengt talt ikke er det har fått seg en liten vekker.
Jeg MÅ ikke ha nye gardiner, eller julepynt, eller treningsklær med fjonge merker. Vinterskoene tåler en sesong til, og jakka fra i fjor er like varm i år.
Feriene fremover blir lagt til hytta eller familiebesøk, så får heller de grandiose planene vente noen år. Jeg har bedre oversikt enn på lenge over hva som faktisk finnes i skuffer og skap, og noe av det har til og med fått nye eiere i bytte mot et par lapper. Hvem kunne ane at det fantes en liten kremmer inni denne kroppen?
Alt i alt, det meste i livet mitt har fått en ny verdi. Både når det gjelder det konkrete og det åndelige (dette begynner å minne mistenkelig om en selvutviklingsbok, beklager det).
- Har du tenkt på pensjonen?
Når man gjør slike litt uventede valg, vekker det naturlig nok noen reaksjoner fra folk. Jeg har fortalt åpent til de som er interessert, at jeg nå har gått ned til en mindre jobbprosent. Og stort sett har tilbakemeldingene vært veldig positive.
De fleste har gitt uttrykk for at de respekterer mitt valg. Mange har jo sett hvilken prosess jeg har vært gjennom, og synes jeg har vært både tøff og fornuftig. (Det synes jeg også.) Noen sier til og med at det er litt misunnelige. Selv om de har det flott i jobben sin, ville mer tid hjemme heller ikke vært å forakte.
Andre kommentarer har handlet om for eksempel pensjon. Har du tenkt på hva som vil skje når du blir gammel? Selvfølgelig har jeg det. Og nå som jeg har gjort disse grepene, tror jeg til og med at jeg kommer til å bli gammel. Det var slett ingen selvfølge i mine mørkeste stunder. Og jeg vil heller foretrekke å være en dårlig stilt pensjonist, enn en fjern, grinete og ubrukelig mamma.
Og hvem vet? Om jeg hadde fortsatt i samme drivet, kunne jeg jo risikert å ødelegge barna mine for livet, ikke sant? Dessuten; jeg driver med pensjonssparing, for de som eventuelt måtte lure.
- Når jeg har greidd det....
Og så har du de som føler at de må trekke fram sin egen livssituasjon: Jeg hadde jobb, fire unger, lite hjelpsom gubbe, bikkje osv.., men greide meg bra! Javel. Jeg er litt usikker på hvordan jeg skal reagere på slike utsagn. Hva er poenget ditt? Du kom deg gjennom dette, så da burde alle andre takle det også? Regner du deg da som bedre enn alle andre, eller kan hende er det misunnelse som gjør at du blir provosert av at noen tar andre valg enn deg?
Jeg heller litt mot det siste, uten at jeg vet noe sikkert. Det som er sikkert, er at ingen mennesker er like. Og det skal og bør være helt åkei.
Husmor fra 50-tallet
«Mannen din tjener ganske godt, gjør han ikke?» Det måtte jo komme. Og hver gang noen sier det, føler jeg at jeg blir forvandlet til en god, gammeldags 50-talls husmorskikkelse foran øynene på vedkommende.
Jeg er heldig, og skylder mannen min masse. Og ikke bare penger, må jeg tilføye. Takket være ham føler jeg trygghet, både i hverdagen og for fremtiden.
Når det er sagt, hadde jeg solgt kroppen min om nødvendig for å brødfø familien. Heldigvis er det et valg jeg slipper å ta.
Jeg er så privilegert at jeg kan velge å leve, ikke bare overleve. Og kanskje, selv om jeg vet det er litt vel mye forlangt, kan jeg driste meg til å legge til «lykkelig alle sine dager».
Vil du lese flere lignende saker? Meld deg på vårt nyhetsbrev og følg Kvinneguiden på Facebook!