- Jeg kjenner fortsatt den trygge lukten av hjemme. Men det er ingen som roper hallo fra kjøkkenet

KOMMENTAR:

Det er snart tre år siden mor og far måtte flytte hjemmefra og inn i omsorgsbolig.

Mor ville ikke flytte, hun ville fortsette å bo hjemme på gården der hun hørte til og hadde hatt hjemmet sitt og sin arbeidsplass i snart seksti år. Hele livet deres var etablert og forankret i gården. Men mor lot seg overtale.

Å være rasjonell

Jeg pratet mye med dem om hvor trygt, godt og hyggelig det kom til å bli å bo i leilighet. Men hva hjelper det å være rasjonell, praktisk og fornuftig når følelsene ikke henger med i samme retning og tempo?

I løpet av et par dager fikk vi flyttet livet deres fra gården og inn i omsorgsleilighet som lå 15 km unna. Ja, livet deres ble vel egentlig igjen på gården, men vi tok med møbler, bilder, gardiner og personlige ting som de fikk plass til i leiligheten.

En ny tid

Et par måneder senere er jeg tilbake for å rydde opp i resten som vi ikke kunne ta med til leiligheten.  Alt skal sorteres, pakkes ned, gis bort eller kastes. Det oppleves rart. Jeg er i ferd med å  avslutte en lang epoke. En bekreftelse på at nå starter en ny tid. Et stort vendepunkt.

Jeg finner den svarte gamle telefonen inne i et skap. Jeg tar den i fanget og løfter opp røret og holder det opp mot øret. Jeg hører på stillheten.

Hvilken samtale var den aller første i denne telefonen, og hvilken ble den siste? Jeg tenker at det må ha vært mange hundre samtaler gjennom flere tiår. Samtaler fylt med glede, sorg, overraskelser, korte beskjeder og lange historier. Foran på telefonen er det fortsatt festet en liten lapp med telefonnummeret vårt, skrevet med mors håndskrift.

Jeg husker vi ikke fikk lov til å ringe før etter kl. 1700, da var det billigst. Og ringte vi riks måtte vi ikke snakke lenge for det var kjempedyrt. Mens eldste broren min var ”til sjøss” ringte han hjem på juleaften, men jeg tror samtalen nesten var over før den hadde begynt, for det var så kostbart.

Et kjærlig minne

Den tjukke håndskrevne oppskriftsboka med brune permer ligger i øverste skuff i kjøkkenbenken. Det er fortsatt fettflekker og litt mel på noen av sidene.  Kaker, boller, middagsretter, sauser, julemarsipan og sukkerbrød. Alt skrevet med sirlig håndskrift. Jeg vet at dette kommer til å bli et av de kjærligste minnene etter mor.

Annett (6) skulle få være med mamma og pappa på fest i nabolaget. Da skjedde det forferdelige

Det tok åtte år før Annett fortalte om overgrepet til noen.

I en annen skuff finner jeg kjærlighetsbrevene som far skrev til mor før de flyttet sammen. Far skriver om lange tunge arbeidsdager mens han lengter etter mor og håper hun snart vil bestemme seg.

Annonsørinnhold

Dette er årets lekreste festkjoler

Hun bestemte seg, flyttet til han og giftet seg. Det ble starten på seksti år sammen.

Gjenoppleve barndommen

Det er bøker, julekort, notatbøker og kalendere. Broderte lysmansjetter, møtereferater fra bondekvinnelag og kvinners frivillige beredskap. Jeg finner gjesteboka som har blitt jevnt skrevet i av gjester fra fjern og nær, inn- og utland, fra 1960 til 2012. En historiebok i seg selv.

Ryddingen er som å gjenoppleve en del av barndommen og avslutte den på samme tid. Og jeg rydder bort mor og far sitt liv.

Livet som var

Noen dager senere er jeg tilbake for å hente de de to siste kartongene med bøker.

- Strikking kan gi deg bedre psykisk helse

Men det finnes én fare som strikkere skal passe seg for.

Jeg låser meg inn, og når jeg kommer inn i gangen kjenner jeg fortsatt den trygge lukten av hjemme. Men det er ingen som roper hallo fra kjøkkenet.

Stillheten på kjøkken blir avbrutt hvert femte sekund, det drypper fra krana. Spisebordet er borte. Kammerset med de blå veggene er kaldt og minner lite om kaffehygge, prat og latter. Det eneste som lyser opp er de firkanta og ovale flatene på veggene, plassen til familiebildene.

Halvdøde fluer i vinduskarmen. Ingen blomster på verandaen.

Stua er rensket, bortsett fra vegg til veggteppet som er limt fast til gulvet.

Den vedfyrte ovnen står igjen, men kald.

Det slitte vegg til veggteppet vitner om mange skritt. Mors skritt, fars skritt, våre skritt.

Jeg tenker på alt livet som var her. Stemmene, latteren, diskusjonene, musikken, tv-programmene, selskapene, julekveldene.

Nå er det helt stille. Men ekkoet kan jeg høre.

Vil du lese flere lignende saker?  Meld deg på vårt nyhetsbrev og følg Kvinneguiden på Facebook!

Denne saken ble første gang publisert 04/01 2017, og sist oppdatert 28/04 2017.