Homofil og samisk
"Skeive samer finnes ikke”
Dávvet (21) er homofil og samisk. Nå vil han røske opp i taushetskulturen.
- Jeg var definitivt veldig naiv. Jeg trodde at hvis du tror på deg selv så går alt fint, sier Dávvet Bruun-Solbakk(21) til Kvinneguiden.
Det var ikke planen at Dávvet skulle fronte skeive samer. Ei heller at han skulle lede Sápmi Pride som arrangeres i Kautokeino 27. -28. august. Men hva gjør man når kirkeledere i bygda fremdeles nekter å vie likekjønnede? Jo, man flytter hele paraden fra Inari i Finland til Kautokeino i protest.
- Det ser ut til at kan være spesielt utfordrende å stå frem som skeiv i Finnmark, og Karasjok og Kautokeino ble trukket frem av de jeg intervjuet som bygder hvor det kan være ekstra utfordrende, sier Ane Hedvig Heidrundsdotter Løvold til Kvinneguiden.
Ane Hedvig har fått flere utmerkelser og mye oppmerksomhet for masteroppgaven sin om skeive samer. "Lykke til med å finne informanter. Skeive samer finnes ikke”, fikk hun høre da hun fortalte hva hun hadde lyst til å skrive om.
Men skeive samer finnes. De har bare ikke syntes – og har blitt møtt med rungende taushet. Fram til nå. For noe er i ferd med å skje.
- Det har vært en oppvåkning, oppsummerer hun.
I 2013 startet de svenske aktivistene Elfrida Bergman og Sara Lindquist prosjektet Queering Sapmi, hvor de samlet livshistoriene til skeive samer. Det ble internasjonal utstilling og en bok på seks språk. Og i helga arrangeres altså Sápmi Pride for tredje gang.
Kjærlighet ved første blikk
Hvordan andre skeive samer hadde det, skjønte ikke Dávvet før inntil nylig. Han levde livets glade dager i Oslo. Han er oppvokst i Tana og Karasjok, men flyttet til hovedstaden for å bo hos faren som 16-åring.
- Jeg ville vekk så fort som mulig. Fra jeg var ti år visste jeg at jeg ville flytte til Oslo, forteller han.
Men så møtte han Ane Hedvig. Begge skulle delta på den samiske versjonen av Skavlan og ble flydd nordover. De traff hverandre på flyplassen. Det var kjærlighet ved første blikk– om enn ikke i fysisk forstand.
På flyet hjem leste han Ane Hedvigs masteroppgave. Som forteller om taushet som sanksjonsmiddel. Om machokultur, rigide kjønnsroller og læstadianismen. Om strategiene skeive samer har valgt, og om at de fleste informantene syntes det var ukomplisert å være same i skeive miljøer, men utfordrende å være skeiv i samiske miljøer.
Med ett forstod Dávvet at hans opplevelse av det å være skeiv og samisk som noe forholdsvis ukomplisert, backet opp av familie og venner som han alltid hadde blitt, var alt annet enn gjengs.
Kjemper for det samiske
Så han valgte å følge i forfedrenes fotspor og stå opp for andre.
- Jeg har forstått at jeg må engasjere meg og bry meg. Besteforeldre-generasjonen på morssiden gjorde mye politisk for å kjempe for det samiske, ved blant annet å delta i Alta-opprøret.
Han understreker at Leammuid Lemet Ánde lenge har gått i bresjen for skeive samer – med medfølgende dritt. Som å få både kaffe og øl helt over seg. Andre har blitt banket opp. Kun for å være den de er.
Sápmi Pride
I helga/25.-27. august er det Sápmi Pride i Kautokeino.
Dávvet er litt bekymret for motdemonstrasjoner.
- Jeg håper at folk aksepterer oss selv om de er uenige. De trenger ikke like det heller, men la oss gjøre det her i fred.
Nå er det Dávvet som fronter skeive samer. Han som skal lede pride i Kautokeino, han som blir intervjuet og bedt om å være med i paneldebatter.
- Det er mangel på frontfigurer, oppsummerer han.
I moras kofte
Dávvet vokste ikke opp i en typisk samisk familie. Han er ikke engang døpt.
Som liten lot moren ham gå i kjoler hvis han ville, og han roter stadig i klesskapet hennes og tar på seg kjolene hennes. Han gjør det fordi han synes det er gøy, og legger ut bilder av det på Instagram.
Men det er ikke bare privat han bryter kjønnsnormer. I juni var han på en tilstelning hos den kanadiske ambassadøren - iført morens kofte. Han hadde også kofta på under Oslo Pride-paraden.
- Jeg gjør det overhodet ikke for å provosere, det ville jeg aldri gjøre. Jeg føler meg rett og slett mer komfortabel i den enn i den mannlige varianten. Jeg liker bedre måten den ser ut, samtidig som jeg ønsker å representere det samiske. Så det er løsningen.
- At jeg som er født biologisk som mann går i damekofte, er et sterkt symbol. Det er viktig for meg å presse egne grenser, og så tror jeg det er godt for andre å se at det samiske er i utvikling. Jeg er med på den utviklingen.
Da vi møtes har han på seg det mest maskuline antrekket han eier: pusete, sort genser, olashorts og gladiatorsandaler. Han akker seg over hvor homogene folk er, selv Oslo føles for liten. Han vet han blir sett på som rar, men lever godt med det. Heller rar enn en i mengden.
Han er opptatt av å finne sin måte å leve på, å kle seg som han vil, å gjøre det som føles riktig. Han takker særlig moren for at han er trygg på den han er.
- Men bestefaren min har uttalt: ”Den invidualistiske tankegangen får du legge vekk her oppe.”
Kjønnsroller og kristendom
I Ane Hedvigs masteroppgave antydes det at det er vanskeligere å være homofil enn lesbisk i Kautokeino. Mye på grunn av bygdas machokultur.
En informant fortalte at hun først ble frosset ut av familien i flere år. Da de senere gjenopptok kontakten, løste hennes læstadianske besteforeldre at hun kom på besøk med kona ved konsekvent å omtale kona som ”han” og satte henne til å gjøre typiske mannlige sysler som gressklipping.
- Tradisjonelle kjønnsroller står veldig sterkt i mange samiske familier. Det samme gjør konservativ kristendom, sier Ane Hedvig.
Skeivhet har typisk blitt møtt med taushet.
- Ei samisk venninne forklarte det slik: ”Dere nordmenn har ordtaket ”den som tier samtykker”. Det er motsatt i den samiske kulturen.” Det er typisk å ikke snakke om vanskelige ting.
Stillhet kan være ekskluderende.
- Usynliggjøring er en god hersketeknikk. Skeive samer kan føle at de ikke eksisterer, fordi det ikke snakkes om at de er skeive. Det er et ikke-tema. Og er du usynlig, kan du ikke kjøre rettighetskamp.
- Jeg har en unik posisjon i at jeg bor i Oslo og kom ut i Oslo. Og jeg har bare fått støtte fra familien min, bemerker Dáavet.
Å finne sin plass
I sommer har Dávvet vært hjemme i Tana, hvor han har jobbet i en barnehage og i en kiosk.
- I Oslo blir det mye festing og et veldig hektisk liv. Hjemme slapper jeg av, drar på bilturer alene og ser på den fine naturen vi har i Finnmark. Jeg får fokusert på andre deler av meg selv.
- Men jeg sliter med å finne min plass i det samiske samfunnet. Hvor skal sånne som meg føle oss hjemme – i en kultur hvor vi ikke føler oss velkommen? Det er sikkert derfor jeg jobber aktivt for å gjøre noe med det.
Dáavet påpeker at det er vanskelig å skille hva som er samisk kultur og hva som er småbygd-trekk som fordommer.
Nylig var han på jobb i Mix-kiosken i Tana. En kunde, en same oppvokst i Karasjok, begynte å spørre hvor han var fra, hvilken slekt han tilhører – og alt annet det i samiske miljøer anses som uhøflig å ikke spørre om.
”Du er litt sånn annerledes. Men vi trenger ikke snakke om det, for det er tabu”, sa den ukjente.
”Det er bare tabu hvis vi ikke snakker om det”, svarte Dávvet.
- Men han svarte ikke, han bare gikk, sier Dávvet med et skuldertrekk.
- Det handler om tausheten Ane Hedvig skrev om. Å ikke snakke om det som er vanskelig.
Vil du lese flere lignende saker? Meld deg på vårt nyhetsbrev og følg Kvinneguiden på Facebook!
Denne saken ble første gang publisert 26/08 2016, og sist oppdatert 30/04 2017.