«Gifte kvinner og mødre med barn bør ha nok å gjøre i sitt hjem»

– Jeg husker det var en jente som stod vakt ute i minusgrader og skjørt. Det var iskaldt. Til slutt måtte hun låne bukser fra kollegaen sin. Det fikk i gang uniforms-diskusjonen, og etter det fikk vi lov til å gå i bukser, sier Ruth Noreng (66) til Kvinneguiden.

Hun er pensjonert politioffiser fra Oslo politidistrikt, og tilhørte det første store kullet av kvinnelige politiaspiranter i 1972-73.

Da var de 23 stykker. Ikke akkurat et massivt tall. Men inntil Ruth og hennes med-aspiranter kom, hadde kvinneandelen de siste fjorten årene vært på to-tre kvinner i året. For det var ikke lett å innta den mannsbastionen det norske politikorpset var den gangen.

– Jeg har hørt flere har sagt at det ble et mye triveligere miljø når kvinnene kom. Begge kjønn har jo sine sterke og svake sider, men det å få inn en litt annen tenkemåte er viktig for en politietat, sier Ruth Noreng til Kvinneguiden.

Hun var en del av det første store kullet kvinner i politiet og har litt andre opplevelser enn forgjengerne på 50- og 60-tallet.

Les også: Uten disse kvinnene hadde ikke USA vært førstemann til månen

Sterk motstand

Da de sju første kvinnelige politiaspirantene i 1959 ble tatt inn i samme ordenstjeneste som menn, var det til sterke rop av misnøye og tvil:

– De var ikke mange, og de var ikke ønsket heller. Men på den tiden var det mangel på arbeidskraft, så det var konjunkturene som åpnet opp for dem, forteller Christin Thea Wathne.

Hun er forskningsleder ved Arbeidsforskningsinstituttet, Høyskolen i Oslo og Akershus, og har studert de første kvinnenes inntreden i politiet, blant annet i sin hovedoppgave i sosiologi «Vi skjønte etter hvert at vi var kvinner» om kvinners likestilte inntreden i politiet, der hun intervjuet flere kvinnelige informanter.

En artikkel i Norsk politiblad fra 1959 demonstrerer den sterke motstanden internt mot kvinnene:

«(…) [Y]rkeskvinner bør være bare ugifte. Gifte kvinner og mødre med barn bør ha nok å gjøre i sitt hjem. Den fritid de kan skaffe seg der må de kunne bruke på annen måte enn å konkurrere med mannen i arbeidslivet. Gi politiet den nødvendige utrustning og rettsbeskyttelse, rimelig lønn og gunstige arbeidsvilkår (…), så tror jeg de tomme plasser kan fylles med nødvendig, dyktig og brukbar mannlig arbeidskraft»

(Mannlig politibetjent i Norsk politiblad 1959 Nr.11)

Ingen våpenopplæring

Før dette hadde kvinner i politiet vært ensbetydende med kontoransatte, eller i sedelighetsavdelingen, hvor de kunne utføre omsorgsoppgaver. Men nå skulle de bli fullgode polititjenestefolk i uniform.

Årsaken hadde lite med likestilling å gjøre, hevder Wathne, mer handlet det om at etaten trengte flere folk, og kvinnene ble en rimeligere løsning enn å øke lønningene for å rekruttere flere menn.

Men det var altså stor motstand internt, både i frykt for at kvinnene skulle ta de enkle jobbene som før var forbeholdt de eldste i korpset, og fordi man hadde liten tro på at kvinnene kunne utføre de samme oppgavene som sine mannlige kolleger.

– De mannlige politifolkene sa tydelig fra om at de ikke ville han dem der, men at hvis de først var kommet, skulle de ha lik lønn for likt arbeid. Men det sa de, fordi de ikke hadde tro på at det noen gang ville bli likt arbeid, påpeker Wathne.

De første kvinnene fikk nemlig ikke samme opplæring som mennene. De fikk for eksempel, til tross for at de bar våpen på lik linje med sine mannlige kolleger, ingen skytetrening eller opplæring i våpenet, kun teoretiske utlegninger.

I Wathnes oppgave forteller en informant:

«Vi hadde ikke utrykningsutdannelse, og det kom ikke før i 1972. Da jeg begynte i politiet, og det ble ropt at det var postalarm eller bankalarm, ble vi bare puttet inn i bilen. Jeg husker at vi hadde en pistol i hånda. Visste ikke om den var sikra eller ikke sikra (…). Der satt man jo og klikka, og skulle se om den var lada og alt det der i bilen. Vi visste jo knapt foran og bak på et våpen. Ledelsen var veldig svak og dårlig når det gjaldt slike ting. De burde i hvert fall ha nektet oss det, når vi ikke hadde lært håndtering av våpen. (…) Etter 1972 ble det første kullet uteksaminert, så jenter før det hadde ikke forutsetning for å klare hverken å finne folk eller… Vi hadde ikke lært orientering, ikke lært skyting og ikke kunne vi redningstjeneste, kunne ingenting praktisk. Vi kunne kun den teorien fra politiskolen.»

– Verken materialstruktur eller organisasjon var tilrettelagt for kvinnene – og det var heller ikke rom for å stille særlig mange spørsmål, kommenterer Wathne.

Les også: Åtte beintøffe motstandskvinner du sannsynligvis ikke har hørt om

Mange ålreite menn

Etter 36 år i ulike avdelinger av Oslo-politiet, både innen ordensavdelingen, kriminalavdelingen, ulike lederstillinger, samt fem år på Politihøyskolen, har Ruth stort sett bare godt å melde om kollegafellesskapet i politiet.

Det samme hørte også Christin Thea Wathne fra de fleste informantene da hun skrev sin hovedoppgave.

– Mange fortalte om at det gikk bra i en-til-en-sammenheng, at det kunne være mange ålreite menn som var gode kolleger.

Men forskjellene kunne være store fra distrikt til distrikt.

– En kvinne kunne være helt alene på et sted. Det kunne være tøft. Jeg husker en informant fortalte at under lunsj ble hun alltid satt i parkeringstjeneste. Hun var ikke velkommen inn i lunsjen med de andre, opplevde hun.

Rå tone i lunsjen

En helt egen tone kunne råde på politiets pauserom, ofte kalt «piketten».

– Der måtte de tidlige kvinnene gjerne håndtere seksualiserte vitser og så videre, forklarer Wathne.

Det taklet de på ulikt vis. Noen gikk. Noen sa i mot og satte grenser. Noen lo og var med på notene. Noen bidro selv. Noen var bare helt tause.

– Det som fungerte best, var nok å forlate stedet, for ved å godkjenne spøken, underkjente kvinnene sitt eget kjønn, mener Wathne.

Fem kategorier

I sitt materiale fra det informantene fortalte om seg selv og andre mener hun å gjenkjenne fem kvinnekategorier de gjennom beskrivelser plasserte seg selv eller andre i:

• Jålejenter

• Lettsindige jenter

• De puslete

• De sporty

• De mannhaftige

– Om de to første kategoriene virkelig fantes vet jeg ikke, men det fantes forestillinger om dem, gjerne i leserinnlegg som kom på trykk den tiden. De jeg snakket med var mer av det sporty og mannhaftige slaget, slik jeg oppfattet det, men jeg vet jo ikke om de var det, eller om de har prøvd ulike strategier opp gjennom årene, understreker hun.

Ut fra informantenes forklaringer, oppfattet Wathne at den beste strategien var å gå for den sporty kollegakategorien: Den iherdige og flinke politiansatte.

– Da kunne du balansere kvinnerolle og arbeidsinnsats. Mannhaftig var ikke så bra, for da parkerte du kvinnerollen – da ble du ikke anerkjent som kvinne, hevder hun.

Ingen søndagsskole

– Det kunne nok av og til være en litt rå og vulgær tone på piketten, erkjenner Ruth.

– Det var ikke noen søndagsskole, men jeg syntes det var helt greit, så lenge det ikke gikk direkte på oss. Det var mer vitser og sånt, og de som ikke tåler det har nok valgt seg feil yrke. Ingen reagerte på det i min tid, men etter hvert er det blitt så mange kvinner på hvert tjenestested, så det er sikkert mange flere som sier fra nå.

- Men det er sånt man ville opplevd i et mannsdominert yrke uansett hva det var. Det var morsomheter på det svake kjønns bekostning. Litt får man tåle, mener hun.

Forskningsleder Wathne var selv innom politiet som arbeidsplass, da hun var kontoransatt der i forkant av arbeidet med hovedfagsoppgaven, og hun innrømmer at hun da kjente på en forestilling om kjønn som føltes litt fremmed.

– Det var mest i de små tingene: Kvinnene skulle koke kaffen for eksempel. Jeg husker jeg en gang ble bedt om å gjøre det og spurte tilbake: Hvorfor spør du meg? Da fikk jeg til svar at det var alltid den yngste damen som kokte kaffe. Jeg sa at de kunne spørre meg igjen på en annen måte så kunne jeg gjøre det, men påpekte at det ikke stod i min stillingsinstruks. De reagerte på at jeg problematiserte ting som de syntes fungerte bra. Men sånn er det jo alltid foran overganger, sier hun.

Få kvinnelige ledere

I dag savner hun særlig kvinnene i politilederstillinger.

– Det er veldig rart at de ikke har klart å gjøre mer der.

I vinter gikk Nasim Karim, leder i likestillings-og mangfoldsutvalget i Politiets fellesforbund ut i ulike medier og slo fast at kvinner diskrimineres i politiet og at etaten sliter med seksuell trakassering.

Les også: Hva kan du om rettighetene dine på jobb?

Også Ruth ser dette problemet. En av hennes egne lederstillinger var knyttet til personal og det å tenke likestilling var et særlig ansvar.

– Men det tallet var så vanskelig å få opp.

Hun tror årsaken kan ligge i tanken om at like barn leker best.

– Så lenge det enda er så mange menn i lederstillinger, så tilsetter de folk som tenker likt som seg – og da blir det jo ofte andre menn. Det er det samme som mange menn nok kan oppleve i ansettelsesprosesser i helsevesenet, at de ikke respekteres av kvinner.

Den ene gangen hun selv opplevde å ikke få en stilling hun søkte på, mistenker hun at årsaken var den samme.

– Jeg hadde mye mer erfaring enn han som ble innstilt først. Det var nok på grensen til kameraderi. Tilsettingsrådet tillot ikke at det gikk gjennom, så jeg fikk stillingen, men ble der bare i to år. Det er ikke så moro å komme til et sted der de ikke vil ha deg, men det er jo del av livets lære.

Stolt

Ni år etter at hun tok av seg uniformen og ble pensjonist, kjenner hun fremdeles at hun er stolt over å ha tilhørt en etat hun synes gjør en stor innsats hver eneste dag, men likevel må tåle mye kjeft. Og for at hun fikk være del av det første store kullet som har vært så banebrytende for kvinner i politiet.

– Det var da vi begynte å bli regnet med, og det åpnet døren for mange flotte jenter gjennom årene. Det kan jeg kjenne meg stolt over.

Kilder: Kilden/kjønnsforskning.no, artikkelen: Kvinners plass i politiet i lys av arbeidsmetoder, Christin Thea Wathne, Tidsskriftet for kjønnsforskning nr.1, 2016. Dagbladet.no