Debatt om kontantstøtte
- Mange sitter med en forestilling om at kvinner «i gamle dager» var mye mer sammen med barna sine
Ida tar oppgjør med det nostalgiske glansbildet av fortiden.
Ida Landberg (31)
Bor i Sandefjord
Holder på med master i historie ved Universitetet i Oslo, planlagt ferdig høst 2016
Mor til to barn
KOMMENTAR:
«Det er TRAGISK at vi har et samfunn som ikke ser det gode i at foreldre vil bruke tid med barna de har satt til verden»
«Så lenge det har levd mennesker på jorden, har barnet vært tatt hånd om av foreldrene, i første rekke moren»
«Barna våre har aldri før tilbragt så lite tid sammen med familien sin som det gjør nå».
I kommentarfeltene til artikler om kontantstøtte og hjemmeværende mødre hagler det av kommentarer som dette.
Mange sitter med en forestilling om at kvinner «i gamle dager» var mye mer sammen med barna sine enn dagens mødre. Yrkesaktive kvinner blir sett på som noe nytt – før 1970-tallet var visst kvinner først og fremst husmødre.
Men stemmer det virkelig?
Selv er jeg snart ferdig med en mastergrad i historie. Noe av det morsomme med historie, er at vi kan sammenligne nåtiden med fortiden og trekke paralleller. Ting som moderne barnehager og kontantstøtte er utvilsomt fenomener fra nyere tid.
Men betyr det at barna tidligere hadde mye mer foreldrekontakt ? La oss se litt på hvordan morsrollen og kvinners yrkesaktivitet har endret seg gjennom historien.
Sendte bort barna i middelalderen
Først kan vi se på middelalderen – altså perioden mellom cirka år 500 til år 1500. I Norge vet vi at det blant aristokratiske slekter var vanlig å sende barn, først og fremst gutter, til oppfostring hos andre familier, ofte langt unna. Dette var en måte å skape politiske allianser på. Foreldrene kan i mange tilfeller ikke ha sett barna sine på flere år.
På 900-tallet sendte for eksempel Kong Harald Hårfagre sin yngste sønn, Håkon til oppfostring hos kong Aethelstan i England. Hos Aethelstan var det også flere andre europeiske prinser som vokste opp. At Håkon ikke var særlig mye sammen med moren og faren sin, er derfor åpenbart.
Harald Hårfagre skal angivelig ha hatt 20 sønner. De andre vokste heller ikke opp hos mødrene sine, men derimot hos diverse slektninger.
Det samme ser vi hos senere norske kongs- og høvdingbarn – de vokste opp som fosterbarn hos slektninger eller venner av foreldrene. Myten om at «barn til alle tider har blitt tatt hånd om av foreldrene» kan altså punkteres allerede her.
Nøkken og troll hadde en funksjon
Men hva gjorde middelalderens kvinner? Husarbeid – det gjorde de nok. Men det var også langt større grad av arbeidsdeling enn hva vi kanskje ser for oss. Mennene var ofte borte i lang tid for å dra i viking eller drive med handel. Da trådte kvinnene frem gårdsbestyrere.
En kvinne som var enke kunne også i stor grad rå over sine egne eiendommer, og dette var kanskje den sterkeste posisjonen en middelalderkvinne kunne ha.
Men dette gjelder overklassekvinner, tenker leseren kanskje. Hva med kvinnene fra lavere lag? Passet ikke de barna sine selv? Det å sette barna sine bort til oppfostring var riktignok en skikk blant aristokratiet.
Men bønder, tjenestefolk og treller hadde neppe mye tid til å leke med barna sine selv om de ikke sendte dem bort til andre. Hardt fysisk arbeid fra morgen til kveld gav trolig svært få anledninger til det vi i dag kaller kvalitetstid.
Kjente mytiske vesener som nøkken og troll ble brukt til å skremme ungene fra å gå utenfor tunet – fordi mødrene ikke hadde mulighet til å passe på dem.
Lot barna være hjemme alene
Livet i middelalderen føles kanskje for langt tilbake for mange lesere. I debattfeltene er det gjerne våre egne bestemødre, oldemødre og tippoldemødre argumentene dreier seg om. Så la oss ta spranget til moderne tid. Fra middelalderen og helt opp til midten av 1900-tallet var tjenestejente et vanlig kvinneyrke.
Ettersom industrialiseringen skjøt fart på 1800-tallet, tok også mange kvinner fabrikkarbeid. Hjula veveri og Vøien spinneri er kjente eksempler på kvinne-arbeidsplasser. Flertallet var ugifte, men også flere gifte kvinner arbeidet. Det gjorde også ugifte mødre.
Hva gjorde så de arbeidende mødrene med barna sine? Noen lot barna bo hos foreldre eller svigerforeldre, slik at en av barnas bestemødre passet dem på dagtid. Andre leide et rom å bo i hos familier der det fantes en kvinne som var hjemme på dagtid, og lot barna være hos henne.
Andre igjen måtte la barna være alene hjemme hele dagen.
Det fantes også såkalte barneasyler og barnekrybber – men de hadde lite til felles med dagens pedagogiske barnehagetilbud og bar mer preg av rene oppbevaringsanstalter.
Barnepikene tok seg av pottetreningen
Selv om mange mødre ikke hadde lønnet arbeid, var husarbeid og gårdsarbeid en virkelig jobb. Uten moderne hjelpemidler som vaskemaskiner og kjøleskap, og der all mat måtte lages helt fra bunnen av, var 18- og tidlig 1900-tallets kvinner i praksis i mer enn full jobb selv om de ikke tok lønnet arbeid.
Mange hadde også deltidsarbeid som sying, strikking eller vasking på toppen. Bondekvinnene hadde gårdsarbeid å ta seg av i tillegg til barn og hus. Det sier seg selv at de ikke hadde spesielt mye tid til barna.
Når det gjelder overklassens kvinner, slapp de riktignok unna tungt arbeid, men de brukte ikke noe mer tid på barna sine av den grunn. Det hadde de barnepiker til. Det var vanlig at barnepikene tok seg av både nattevåk, pottetrening og bordmanerer. Foreldrene kjøpte seg slik altså fri fra deler av omsorgen for egne barn.
50-tallsmødrene brukte tid på hus og hjem
Men hva med 1950-tallets husmødre, tenker kanskje leseren. De var vel hjemme med barna? Husmødrene på midten av 1900-tallet blir av mange sett på som noe opprinnelig og arketypisk, et nærmest autentisk kvinneideal. Som vi har sett, er 1950-tallets husmor mer som et unntak å regne. I forbindelse med den økonomiske krisen og arbeidsledigheten i mellomkrigstiden, ble det færre kvinner i betalt arbeid.
Etter andre verdenskrig bedret den økonomiske situasjonen seg raskt for mange, og flere teknologiske hjelpemidler som innlagt vann, elektrisitet, vaskemaskin og kjøleskap ble etter hvert allemannseie. Husmødrene på 1950- og 1960-tallet hadde altså en langt lettere hverdag enn sine formødre, selv om tjenestejenter raskt ble en saga blott.
Er det da slik at de brukte denne oppsparte tiden på å leke med barna sine? Det er det lite som tyder på. I stedet ble standarden for hvor rent og ryddig et hjem skulle være, betraktelig høyere. Barna ble sendt ut i gata eller opp på rommet sitt for å leke, slik at de ikke forstyrret mor i arbeidet.
Feil at foreldre var mer med barna før
Det er lett å tenke at kvinner først begynte å arbeide på 1970-tallet, og at barn var hjemme sammen med moren sin frem til dette. Denne raske og ufullstendige gjennomgangen av kvinners yrkesliv og morsrolle viser at dette er en misforståelse. Dette er ikke et innlegg for eller mot kontantstøtte, eller for eller mot hjemmeværende mødre.
Det jeg imidlertid reagerer på, er hvordan historien blir brukt for å legitimere sitt ståsted i debatten.
Når folk påstår at foreldre i dag er lite sammen med barna sine sammenlignet med før, er det rett og slett feil.
Tiden kvinner bruker til husarbeid hvert døgn, har sunket med over to timer bare fra 1971 og 2010. Mødre bruker omtrent like mye tid på lek, stell og pass av barn som før, men samtidig har fedrene i langt større grad kommet på banen.
Jeg tror vi tjener på å holde tungen rett i munnen når vi sammenligner nåtiden med fortiden. Det er lett å tenke at «alt var bedre før» når samtids- og fremtidspessimisme er så utbredt som i dag.
Vi har lett for å romantisere fortiden.
Ikke gi dagens foreldre dårlig samvittighet!
Forestillingen om at tidligere tiders hjemmeværende mødre brukte mesteparten av tiden på barna, er altså en myte. Det er også forestillingen om at kvinner ikke begynte å arbeide før på 1970-tallet. Det å sette bort omsorgen for barn til andre, er heller ikke noe nytt fenomen.
Så hva vil jeg med dette innlegget? Påstå at dagens foreldre er bedre enn fortidens? Overhodet ikke. Fortidens foreldre gjorde det samme som dagens foreldre – oppdro barna sine så godt de kunne utfra den kunnskapen og de mulighetene de hadde, enten de var hjemme- eller utearbeidende, men vi lever med forskjellige forutsetninger med alt det innebærer.
Derfor vil jeg presentere et realistisk bilde av fortiden, fremfor et nostalgisk glansbilde.
Når noen forsøker å gi dagens mødre (og fedre!) dårlig samvittighet ved å påstå at de bruker lite tid på barna sine i forhold til «i gamle dager», er det greit å vite at det rett og slett er galt.
Du trenger ikke slite deg ut for å leve opp til et fiktivt idealbilde som med nostalgiens romantiserende slør og god hjelp av filmbransjen i Hollywood ser så mye «enklere» ut.
For en historiker ser bildet slik ut: Barn har aldri hatt det bedre enn akkurat her, akkurat nå.
Vil du lese flere kommentarer fra bra damer? Meld deg på vårt nyhetsbrev og følg Kvinneguiden på Facebook!