Kjønnsbalanse på film
- Jeg har brukt et halvt århundre på å se filmer som er av, for og om menn. Nå er det nok.
Lori Day vil boikotte filmer om menn.
Lori Day
- Psykolog, konsulent og coach for forelde og jobber på Lori Day Consulting i Newburyport, MA.
- Hun har skrevet boken Her Next Chapter, Girl Gossip og So Much More og holder foredrag om å oppdra selvsikre jenter.
- Ta kontakt med Lori på Facebook, Twitter @lori_day eller på Pinterest.
Teksten fra Lori Day ble først publisert på forfatterens blogg. Kvinneguiden har fått eksklusiv tillatelse til å oversette og publisere den i Norge.
KOMMENTAR:
Jeg har brukt et halvt århundre på å se filmer som er av, for og om menn.
Tidligere i år så jeg traileren til Natt på Museet 3, der reklameplakaten viser sju menn og én kvinne. Og jeg kjenner jeg blir så lei. Jeg får akutt lyst til å boikotte alle filmer som viser menns opplevelser, forteller om menns oppveksthistorier, eller viser menns selvrealisering. Jeg er så ferdig med kompisfilmer. Jeg har sett nok sånne filmer til at det holder for resten av livet.
Jeg har helt klart blitt radikal, sta, lite fleksibel - og fått dette uanstendige behovet for konstant fokus på menn langt opp i halsen. Jeg trenger desperat en gjeterstav som kan fjerne overflødige mannlige kropper fra verdens filmsett.
Jeg har brukt for mye av mine surt opptjente penger til å støtte en fantasiverden hvor halve verdens befolkning har forsvunnet.
Kjønnsbalanse på film
Hvis du trenger statistikk for å la deg overbevise om disse seiglivede kjønnsforskjellene så la meg henvise deg til Geena Davis Institutes forskning på kjønn i media.
Visste du at en gjennomsnittsscene av en folkemengde inneholder 17 prosent kvinner?
Nemlig, det er ikke til å tro! Men følg med når du er på kino, og du ser det umiddelbart.
Geena Davis ble intervjuet om dette, og uttalte: «Forskerne så nærmere på andelen menn og kvinner i grupper. De fant ut at hvis andelen er 17 prosent kvinner, så tror menn som befinner seg i gruppa at det er 50-50. Hvis det er 33 prosent kvinner, ser menn det som at det er et flertall av kvinner i rommet».
Nylig tok en av facebookfølgerne mine gull i mannlig bortforklaring ved å hevde at regissører MÅ caste på denne måten, for hvis det blir mer enn 17 prosent kvinner i en folkemengde, så vil "gjennomsnittsseeren" tolke det dithen at filmscenen er fullstendig dominert av kvinner.
Hva snakker du om, din hjernedøde brøleape?
Ikke bare utgjør kvinner 51 prosent av verdens befolkning, men vi styrer også Hollywood.
Kvinner kjøper flest kinobilletter. Dra til helvete, kompis. (Ja, jeg blokkerte ham).
Rasende
Det finnes hundretusenvis av artikler som omhandler problemet med kjønnsubalanse i alle aspekter av Hollywoods filmindustri, og jeg skal ikke skrive enda en.
Men...hva skriver jeg om da? Jeg skriver om hvordan dette får meg til å føle meg. Det får meg til å føle meg dritdårlig og ikke minst rasende.
På Thanksgiving i fjor overhørte jeg en kort samtale om den nylig utgitte Brad Pitt-filmen, Fury. Folk sa at det var en av de beste filmene om andre verdenskrig som noensinne var laget.
Kanskje den er det, kanskje ikke. Jeg mener ikke å være respektløs overfor venner og slektninger som har likt eller kommer til å like filmen.
Bryr meg ikke om krigsfilmer
Men jeg? Jeg er ikke interessert i krigsfilmer, selv om gudene vet at det er en populær sjanger! Jeg kunne ikke brydd meg mindre om Fury, selv om den fikk 1000 "tommel opp" i all verdens rangeringer.
Bechdeltesten
Bechdeltesten er en kontrolltest som gir en pekepinn på kjønnsbalansen i filmer. Kravet i testen er at:
1. Det må være minst to kvinner i filmen
2. De må snakke sammen
3. Om noe annet enn en mann
Testen er brukt blant annet av noen svenske kinoer for å rate kjønnsbalansen i filmer.
Du kan lese mer om Bechdeltesten her.
Krigsfilmer er rett og slett ikke historisk eller viktig og flott kunst. De er kode for - og effektive fremkomstmidler for - filmer om menn.
Jeg søkte opp Furys rolleliste på nettet. To kvinner dukket opp nederst på listen av de første tjue skuespillerne på IMDB.
Forøvrig en kjedelig og uendelig liste over mannlige skuespillere som ble umulig for meg å telle etter all Thanksgiving-maten, og forble umulig å telle dagen etter da jeg igjen var ved mine fulle fem.
Jada, jada, jeg vet det. #notallmovies.
Vi har alltids Thelma and Louise! Stekte grønne tomater! Og Bridesmaids! Slutt å bitche, damer!
God underholding å lete etter kvinnene
En av de morsomste tingene jeg har gjort på lenge var da jeg satt på kino med svigerinnen min og så på trailere før selve filmen.
Jeg begynte å nynne «Menn, menn, menn» veldig stille og rolig hver gang det kom en mannsdominert filmreklame. Etter hver av dem hvisket jeg til henne; «ingenting å bekymre seg for, NESTE trailer har med en kvinne!»
Vi fniste og ventet. Så, omtrent nitti sekunder senere sang jeg min lille melodi igjen, og igjen uttrykte jeg hellig overbevisning om at en trailer som enten handlet om en kvinne eller i det minste viste én eller to kvinner i noen av de ti-tolv klippene, var rett rundt hjørnet.
Og da det ikke skjedde i det hele tatt klarte vi nesten ikke slutte å le, for hvordan skal vi egentlig takle hvor absurd dette faktisk er?
Gjorde et unntak
Jeg hadde en kort, men oppløftende samtale under Thanksgiving-måltidet med nevøen min Paul-Emilie Cendron, sønnen til svigerinnen som holdt ut med den smådumme syngingen min på kino.
Samtalen handlet om den fantastiske miniserien på HBO, Olive Kittredge, som har en av mine favorittskuespillere i hovedrollen, Frances McDormand.
Nevøen min er 24 år og skuespiller, og han spilte Robert Duvalls barnebarn i The Judge. Jeg dro for å se den filmen, og gjorde et unntak for å se nok en filmatisk feiring av maskuliniteten. For hvordan kunne jeg boikotte en film hvor nevøen min hadde sin første rolle?
Så du skjønner kanskje hvorfor det betydde så mye for meg at denne unge skuespilleren - som nettopp hadde vært på et filmsett med nesten utelukkende menn, i en film om et far-sønn-forhold og forholdet mellom tre brødre - snakket varmt om den kraftfulle rollen til McDormand.
Du forstår kanskje også hvorfor jeg følte meg så takknemlig for å se at McDormand produserte filmen og spilte den usympatiske, komplekse kvinnelige protagonisten - som ikke var seksualisert eller ble drept tidlig i handlingen.
Noen ganger er det de små tingene som betyr noe.
Fortsetter med boikotten
Kanskje får jeg anledning til å se filmer som faktisk representerer kjønnet mitt både i kvantitet og kvalitet når jeg er senil.
Hvis ikke, forsetter jeg bare min personlige boikott. Kanskje gjør jeg det fordi jeg liker å føle meg bitter når jeg utfører en minihevn uten konsekvenser mot en industri som former, mer enn speiler, samfunnet vårt. Pfft. Whatever.
Jeg blir ikke et pulserende, gapende sår av fortvilelse av den grunn.
Jeg venter på hva det nå er Frances McDormand skal gjøre neste gang!
Vil du lese flere slike kommentarer? Meld deg på vårt nyhetsbrev og følg Kvinneguiden på Facebook!